ABC Nyheter

Barnepsykolog Magne Raundalen mener at det skal være obligatoriske hjemmebesøk fra helsestasjon, barnehage og skole i barnas oppvekst. "Vi må ofre noe av privatsfærens stadig sterkere beskyttelse og foreldrenes suverenitet", mener han. Hans resonnement er feil. Hvor har han det i fra at privatsfæren er blitt stadig sterkere? Han legger en udiskutabel premiss til grunn, og han underbygger ikke denne premiss. Og hvilken foreldre suverenitet er det han snakker om? Det er forbudt og straffbart å mishandle barn - ingen foreldre har suverenitet å gjøre det, som han synes å tro.

Når journalisten i Dagbladet spør han om vi skal angi naboen. Da svarer Raundalen retorisk: "Når ble det angiveri å redde et barn?". Og der avslørerer han sin feilaktige tankegang. Han legger til grunn at alle bekymringsmeldinger er reelle bekymringer om barn som blir utsatt for overgrep i hjemmet. Han utelukker elegant at det forekommer sjikanemeldinger til barnevernet. I sin retorikk utnytter han det faktum at alle mennesker selvsagt vil redde barn. Men å legge til grunn at alle bekymringsmedlinger til barnevernet handler om barn som virkelig blir utsatt for overgrep, det er et overgrep i seg selv og et helt feil utgangspunkt i debatten. Han utelukker som sagt helt og holdent at det forekommer sjikanemeldinger, og er så naiv og tror at at det er bare gode mennesker som melder fra til barnevernet.

Han legger også til grunn at alle som ikke har noe å skjule skal åpne sitt hjem for myndighetene med glede for å vise at det ikke er noen grunn til bekymring. Selv om det er utrolig krenkende å bli utsatt for mistenkliggjøringen og bli invadert av myndighetspersoner som skal snoke i hjemmet, pga en anklage om misbruk av barn som kan føre til tap av borgerlig aktelse. Så ufølsom og så invaderende kan en
psykolog opptre. At han derved også beveger seg farlig nær godhetens totalitære tyranni, er urovekkende. Magne Raundalen og hans støttespillere bør være mer opptatt av grensegangen mot privatlivets fred.

Det som er ekstra urovekkende er at Magne Raundalen vet om at ikke alle som jobber innen den her industrien som har vokst opp kring vold, overgrep traumer etc. er ærlige og etisk redelige. Spesielt organisasjon Alternativ til Vold (ATV) har misbrukt opplysningsplikten, og dette vet Raundalen om. Misbruk av opplysningsplikten til barnevernet er slett ikke uvanlig. Hvorfor drøftes ikke denne problematikken?

Magne Raundalen påpeker at barnehagene er en av de instansene som sjeldnest melder fra om at barn trenger hjelp. Barnehagene skal ha personale, kunnskaper og mandat til å være en av samfunnets viktigste vaktbikkjer i barnevernet. Dersom de ansatte i barnehagene ikke oppdager eller anmelder mistanke om overgrep eller mishandling så lenge barna befinner seg i deres varetekt, hvordan kan man ha tiltro
til at de samme ansatte skal opptre som redningskorps i barnas hjem? Raundalens forslag er lite gjennomtenkt.

Det er en mennskerett å stenge døren for myndighetene, det er ingen barn som blir reddet av en totalitær stat som skal overvåke sine borgere i tide og utide fra vugge til grav. Og hvor mange barn er det som barnevernet ødelegger som i utgangspunktet ikke ble utsatt for overgrep eller overgrep, men der myndiggetene likevel med makt grep inn? Hvorfor bagatelliserer Raundalen og hans støttespillere dette faktum? Ett ødelagt barn i myndighetenes varetekt er ett barn for mye.

Barnepsykolog Magne Raundalen hjelper slett ikke alle barn ved å fremme dette forslaget. Han kan derimot komme å skade i utgangpunktet bra familier, ved å påføre dem det stress og den psykiske belastningen det er å bli utsatt for grove usanne sjikanemeldinger som resulterer i undersøkelser fra barnevernet i flere måneder. Som psykolog burde han vite at trygge foreldre gir trygge barn, og stressede foreldre gir stressede barn. Men det er dessverre ikke uvanlig å spille på foreldreusikkerhet og det er så populært i dagens samfunnsklima å skylde på foreldrene. Myndighetene og fagfolk gjør jo aldri feil. Ikke sant?