På ville veier

Forrige uke gravde Dagsrevyen fram fjorårets voldtektsundersøkelse i Oslo og fant at alle de 41 anmeldte overfallsvoldtekter hadde mistenkt utøver med ikke-norsk landbakgrunn. Noen utøvere hadde begått flere voldtekter, men tallene er ikke viktige. En voldtekt er en for mye, og alle ønsker at tallene skal ned mot null.

Men til det målet er det flere veier, og mange muligheter for villspor. "Vi legger fram tallene fordi det er på tide at vi tør å omtale hvem som begår", sa politiet.

"Hvem" er et stort ord, og overgripers etnisitet er bare en av mange deler av hvem vedkommende er. En utøver har et bredt spekter av årsaker til sin handling og en ensidig fokusering på hans opprinnelse gir oss ikke mye å gå videre med.

Det er fakta at de mistenkte for de 41 voldtektene har ikke-norsk landbakgrunn, men hvor relevant er det i forhold til voldtekten. Det skal ikke underslås, men problemet oppstår når man tror at deres opprinnelse er årsaken til deres handlinger. Å bruke etnisk opprinnelse som eneste årsaksforklaring er rasistisk, analytisk dumskap. Tar vi det som utgangspunkt for reaksjoner, sanksjoner og politiske tiltak - da oppnår vi ingenting og ingen kvinner blir tryggere.

For å gjøre noe med overfallsvoldtekter må vi igangsette noe som faktisk virker. Landbakgrunn er ingen opplysning som vil hjelpe noen. Kultur-argumentet hjelper like lite. Snur vi det på hodet så begikk 99,9 % av menn med ikke-norsk landbakgrunn/ "kultur" IKKE overfallsvoldtekter i 2006-2008. Hva sier landbakgrunn eller kultur-opplysningen oss da? Fint lite som vil hjelpe for å forhindre flere voldtekter.

Målet med debatten og tiltak må være å oppnå færre overfallsvoldtekter, og da må vi gidde å gå dypere inn i materien. For å være krystallklar - å forsøke å forstå en voldtektsmann handler ikke om å forsvare eller bortforklare. Å forstå vil sette oss bedre i stand til å forhindre flere voldtekter. Jo mer vi vet om voldtekter, jo bedre tiltak kan vi iverksette og jo flere voldtekter kan forhindres.

Politiet opplyste at mange av de mistenkte er traumatiserte, og den opplysningen sier noe brukandes om "hvem som begår". Da kan vi snakke om det psykiske helsevesenet i Norge som ikke fanger opp folk som er til fare for seg selv og andre, og vi havner innpå en fruktbar vei.

Politiet og medias ensidige fokusering på utøvernes landbakgrunn tilslører andre faktorer og fører debatten inn på et blindspor. Dette påvirker også vårt syn på alle menn med innvandrerbakgrunn, noe som er dypt urettferdig. Hadde vi sagt det samme om trøndere ville det blitt oppfattet som urettferdig av trøndere som ikke har begått voldtekt. Sammenligningen kan synes søkt, men det er akkurat like søkt som å generalisere innvandrere. Det er generaliseringen som er søkt, ikke om det er trøndere, asylsøkere eller afrikanere.

Å bruke etnisk opprinnelse som eneste årsaksforklaring er rasistisk, analytisk dumskap. Et stort problem med voldtekter er at vi ikke vil innse at det handler om oss selv. Voldtektsutvalget la fram et anslag over voldtekter i Norge og anslo et konservativt tall på opp mot 16.000 voldtekter. Det er press-voldtekter, sofavoldtekter, og andre som foregår bak de lukkede dører.

Det gjør ikke overfallsvoldtekter noe bedre, men det setter dem i perspektiv. Hvis målet - og det må jeg da gå ut fra at det er - å gjøre kvinners liv i Norge tryggere, så trenger vi en bredere debatt. Jo visst skal vi gå inn på overfallsvoldtekter, men faren for å bli voldtatt er langt større fra en du kjenner enn det er fra en mann i busken. Ønsker vi å bekjempe voldtekt så diskuterer vi rett og slett feil saker.

Vår opprørthet handler om en liten del av problemet. Den som handler om de andre. Det blir for ubehagelig når en virkelighet som krever selvransakelse blir for nært. Da er det enklere å skyte budbringeren og stappe hodet i den rasistiske sanden.