KONSERT: David Byrne, Sentrum Scene, Oslo – torsdag 19. mars 2008Byrning down the house

vet hva som må til får å gi publikum en minnerik konsertopplevelse.

En hvitkledd David Byrne åpnet forsiktig med å fortelle sitt sittende publikum på Sentrum Scene at nå skulle han underholde med noen låter som han har jobbet med opp gjennom årene sammen med sin mangeårige, men ikke tilstedeværende makker Brian Eno.

Valgets kvaler

Alene med gitar entret den 56 år gamle eks-sjefen for det legendariske bandet Talking Heads scenen på en usedvanlig sterk konsertkveld i hovedstaden. Konkurransen var stor. For mens fiffen overvar premieren på ABBA-musikalen «Mamma Mia» sammen med Björn og Benny i det nye Folketeateret på Youngstorget, kunne de som bryr seg om musikk velge mellom Thåström på arenaen like opp i gaten, Rockefeller, samtidig som Sveriges nye yndling Fever Ray inntok et fullsatt Parkteatret.

De som hadde valgt Sentrum Scene fikk i hvert fall valuta for inngangspengene, for makan til sceneshow kan ikke denne scenen ha servert på en stund.

Det hele åpnet som sagt stille og rolig, hvor Byrne fortalte hvor fint det var å være tilbake i Oslo, før han innså at han sannsynligvis aldri hadde vært her før.

I alle fall, en forsiktig åpning med «Strange Overtones» fra fjorårets godt mottatte album «Everything That Happens Will Happen Today», albumet han laget sammen med Brian Eno, skulle vise seg å bli en fin start på en konsert som utviklet seg til det rene Talking Heads-sirkuset. Publikum fikk kanskje ikke helt følelsen av å være til stede under den legendariske «Stop Making Sense»-turneen i 1983-84, men nærmere er det ikke mulig å komme i 2009!

Byrne og Eno

Temaet for kvelden var først og fremst låtene Byrne har gitt ut sammen med Eno opp gjennom årene. Eller låtmateriale som på en eller annen måte har inkludert den anerkjente produsenten og tidligere Roxy Music-mannen.

Sammen med sine dansere laget han sirkus på scenen.

Samarbeidet mellom de to startet allerede i 1978, da Talking Heads ga ut sin andre langspiller «More Songs About Buildings And Food». Samarbeidet ble videreutviklet på bandet to neste plater; «Fear Of Music» (1979) og klassikeren «Remain In Light» (1980). I tillegg har paret gitt ut to album sammen; «My Life In The Bush Of Ghosts» (1981) og nå sist, fjorårets «Everything That Happens Will Happen Today».

Hovedvekten av låtene publikum fikk servert på Sentrum Scene var fra sistnevnte og fra «Remain In Light».

David Byrne er en vaskeekte artist i ordets rette forstand. Musikeren og kunstneren tibyr sitt publikum langt mer enn musikk. På scenen i går kveld hadde han med seg et hvitkledd ensemble av dansere, korister og band som gjorde showet til en høyst visuell opplevelse. Musikken er likevel det som står i sentrum når Byrne og kompani byr opp til fest, og de tilstedeværende fikk veldig mye show for pengene.

Fengslende koreografi

Det er sjelden, eller totalt fraværende, at en artist av David Byrnes generasjon turnerer med en koreografi som fengsler i nesten like stor grad som musikken. Det dansende ensemblet bidro sterkt til å gjøre konserten til en unik opplevelse, selv om det aldri var tvil om hvem som var hovedpersonen på scenen.

Er en artist i ordets rette forstand.

David Byrne evner å mikse gammelt med nytt med full kontroll. Her fikk vi en suveren blanding av storslagne Talking Heads-hymner i skjønn forening med mer nedstrippa materiale fra sisteplaten. De som fryktet at det skulle bli for mye av det siste gikk på ingen måte skuffet hjem, for Byrne og gjengen balanserte det hele med stoisk ro og sørget for at alle i salen fikk en helt uforglemmelig aften.

Det eneste ankepunktet må være at konsertarrangøren av en eller annen uforståelig grunn hadde fått for seg at det var lurt å sette ut stoler til publikum når en mann av David Byrnes kaliber skulle innta scenen. Hovedpersonens oppfordringer til dans i salen ble barskt avvist fra Protec-vaktene til høylytt protest fra et oppgira publikum, men måtte til slutt gi etter da sjefen sjøl konfronterte sikkerhetsvaktene med det og konkluderte at det kanskje likevel ikke var på grunn av brannforskriftene at det måtte være sånn.

Og sånn cirka midt i settet, etter at Byrne og banden hadde servert den ultimate funkperlen «Crosseyed And Painless», tok det fullstendig av, og resten av kvelden var satt av til festlig dans, hvor også publikum fikk anledning til å følge dansernes rytmiske lek på scenen.

Talking Heads-dominans

- Har jeg vært her før, mon tro?

Høydepunktene kom som perler på en snor. Talking Heads-stemningen var til tider magisk med låter som «Take Me To The River», «Heaven», «I Zimba», «Life During Wartime», «The Great Curve», «Born Under Punches (The Beat Goes On)», «Houses In Motion» og, selvfølgelig, «Once In A Lifetime». Hva mer kan man forlange?

Jo da, en tydelig inspirert og tilsynelatende overrasket David Byrne kom tilbake på scenen for flere runder med ekstranummerrunder, og mot slutten dro han like godt i gang hitlåten «Burning Down The House» fra 1983-albumet «Little Creatures», som IKKE er en del av Eno-katalogen, til stormende jubel fra salen.

Endelig punktum ble imidlertid satt med noe mer jordnære «Everything That Happens», tittelsporet fra fjorårets album.

Konkludert ble dette en ubeskrivelig festaften av den helt sjeldne sorten, og konsert som går inn i historien som et av de største høydepunktene på Sentrum Scene.

Til slutt en liten oppfordring til festivalbookere landet rundt: Få denne mannen og hans ensemble tilbake snarest mulig! Resten av Norge fortjener også å få oppleve den 56-år gamle artisten som synes å være på sin andre høyde i karrieren.