ABC Nyheter

Espen A. Amundsen i samarbeid med Lyttelua:

Grand Duchy: «Petit Fours»

Bak Grand Duchy skjuler herr og fru Francis seg. Ja, for dere har vel ikke glemt han fyren som gjennom sitt elskede Pixies satte fyr på 80-tallet?

På Petit Fours viser Black Francis seg fra sin beste side. Han har, sammen med kona Violet Clark, begynt å lage sexy musikk igjen. «Petit Fours» er intet mindre enn en kjempeopptur, der herr og fru Francis bytter på å synge. Deilige gitarriff, fete melodilinjer, tunge bassganger, lekne tekster og en tidvis høygravid puls ruller mot lytteren som høyvann på en solfylt dag.

Følelsen av det beste fra 80-tallet er limt fast mellom rillene. Tenk deg at Pixies løper om kapp med Lou Reed og Iggy Pop mens gutta i The Replacements heier dem fram fra tribuneplass. På «Ermesinde» slipper dem jaggu inn et par slektninger av Air også.

Låter som «Come Over To My House», «Lovesick», «Fort Wayne», «Seeing Stars» og «Volcano» får meg til tenke at livet egentlig er en ganske sexy greie. Litt som en vulkan, liksom.

Come over to my house
I’ll make you buckets of tea
Put your breath inside me

Ja, ja, men sa’n.

The Move: «The Very Best Of The Move»

The Move var et veldig stilig band som luktet så til de grader 60-tall at enkelte av blomsterbevegelsen frontfigurer dufter billig gjødsel sammenlignet med de svært mobile herrene.

Bandets noe lysskye låtskriveren Roy Wood, som på 70-tallet hadde monsterhiten «I Wish It Could Be Christmas Everyday» med Wizzard, har ufortjent havnet i glemmeboken. Noe den nye samleplata «The Very Best Of The Move» er et godt bevis på.

Låter som «Flowers In The Rain», «Blackberry Way», «Omnibus», «Beautiful Daughter», «Curly», «Tonight» og «Chinatown» er så flotte at skjebnen trolig angrer som en bikkje når han sitter i møtet med sin åndelige couch, Herr Gud.

«Hva skjedde her da mon tro?», spør sikkert Herr Gud med tårer i øynene. «Og det spør du om som er allmektig og greier», tenker Skjebnen fra skammekroken mens Herr Gud babler i vei om delegering, initiativ og å ha øra på stilk.

Likhetstrekkene med band som The Beatles og The Kinks er, naturlig nok, tilstedeværende, men jo lengre ut i kronologien man kommer høres også de første stegene til det som etter hvert skulle bli Electric Light Orchestra (ELO) og Wizzard. Noe som ikke er det minste rart all den tid Jeff Lynne i 1968 forlot The Idle Race til fordel for The Move.

A good move, med andre ord.

«Men det åpnet jo opp for ELO», prøver Skjebnen seg etter at Sjefen sjøl hoderystende har klødd seg i skjegget i over tre minutter lyttende til «Chinatown», som like gjerne kunne vært døpt «ELO-town».

The Little Hands of Asphalt: «Leap Years»

Da jeg sto opp tirsdag morgen fant jeg Lyttelua sammenkrøllet med en eller annen utenomjordisk hette på gulvet i stua. Pommac-ånden til luetassen hadde forvandlet rommet til en ødemark. Det føltes litt som å våkne opp i Dantes helvete uten Vergil som samtalepartner.

Men det var et lys i enden av rommet. Som om Beatrice stod og vinket til meg på den andre siden av sofaen. Jeg listet meg forsiktig mot stereoanlegget, og for hvert steg jeg tok forvandlet hennes lyse lokker seg til pur vellyd. Jeg skrudde forsiktig opp volumknappen og slapp meg ned i sofaen under Johnny og Leo.

Og der ble jeg liggende å høre på «Leap Years», som Luetassen hadde satt på repeat før han forsvant inn i et univers fylt av et monster på størrelse med verdenshistoriens største og sorteste hull.

«Leap Years» tok meg bokstavelig talt på sofaen. Sjur Lyseid har, godt hjulpet av Kenneth Ishak og Marit Falkum Enerhaug, laget et av årets beste norske album. «Leap Years» er rett og slett helt kanon, som vi sa i gamledager. Kombinasjonen av supre tekster, en herlig og sval stemme og melodier som sender tanker til artister som Bruce Springsteen, The Replacements og Elliott Smith, gjorde at jeg sendte varme tanker til luetassen som nok en gang hadde hentet fram sanger vi alle trenger.

Florence Valentin: «Spring Ricco» / Perssons Pack: «Öster Om Heden»

Love Antells største utfordring som artist er at alle sammenligner han med Håkan Hellstöm. Noe som ikke er det minste rart.

Men om man bruker hjernen og begge ørene samtidig vil man ganske raskt forstå at Antell er veldig mye mer enn en kopi av Göteborgs store sønn. De musikalske tvillingene Love og Håkan kler hverandre svært godt og bidrar begge til å høyne kvaliteten på svensk musikkliv. At begge har et par The Clash-skiver på gutterommet er neppe en dristig påstand.

Men altså.

Love Antell er Florence Valentin. Et band som, foruten å låne litt her og litt der, står fjellstøtt på egne ben.

Love viser dessuten at han er en samfunnsengasjert fyr med vett nok til å lage engasjerende og oppegående tekster i en tid der «She Loves You» fremstår som et politisk manifest. Noe låter som «Bilen Brinner», «Såld Er Såld», «8 & 5» og «Du Kommer Gå Långt» er gode eksempler på. Men det kanskje viktigste...

- Kom til poenget, din skrotnisse. Lyttelua ser på meg med et blikk så olmt at selv Norman Bates ville hoppet i stolen.

- Ehhh….

- Perssons Pack vel, ditt grautnebb. Du har vel for svingende fått med deg at selveste Persson er tilbake med mer kjærlighet og dynamitt.

- Eh, ja, …

- Så skriv det da, din kjøttmeis. Lua er så rød i toppen at det neppe er fredelige røyksignaler som velter ut av den slitne dusken. Luetassen, som ikke har drukket Pommac på tre dager etter en noe uheldig sprekk (les over), sliter med det enkelte psykiatere vil definere som et tøyleløst og uhemmet sinne.

- Nå har det seg sånn at…

- Love Antell er med på Perssons nye skive «Öster Om Heden». Han er sterkt delaktig i at fyren som satte Cruise Cafe i brann tidlig på 90-tallet endelig er tilbake med et fantastisk album fylt opp med musikalsk kandis. Luas ansikt lyser opp.

- «Bura Mig In», «Sångare Utan Orsak», «Stenad I Stockholm», «Taskiga Tänder», «När Du Är Ung», mumler han med foldede hender og et «stille før stormen Jesus-blikk».

… plata blir anmeldt her på ABC Nyheter av Tom S. i løpet av kort tid.

- Hæ… har han fått med seg at Annika Norlin synger duett på…

- Du får bare følge med, avbryter jeg og rusler ut med følgende Persson- ord i pappen.

Pappa, han drack en frukost med Pistols’77
Kom hem och sa: - Min gosse, lyssna noga nu
Dom lärde mig i morse och jag vet at det är sant
Man ska sjunga av sitt hjärta för att ha den minsta chans
Ja, dom sa: - Sångare utan orsak borde inte sjunga alls

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden