ABC Nyheter

Kjell Erik Vindtorn lagde sine egne klær. Foto: Forfatterens hjemmesider.

Vindtorn var kjent som landets mest markerte eksponent for surrealistisk dikterkunst, og debuterte i 1970 med samlingen «Sentrifuge». Den produktive poeten ga ut nærmere 30 diktsamlinger.

- Han markerte seg både med sine verk, også sin fargerrikdom som figur og type i de litterære miljøene, sier litteraturansvarlig i Dagbladet, Fredrik Wandrup.

De som har frekventert litteraturfestivaler og andre kulturelle arrangement de siste årtia har ofte hatt anledning til å oppleve fenomenet Vindtorn. Wandrup har selv møtt Vindtorn ved en rekke anledninger.

- Triztan, som han etter hvert kalte seg, var en fest å være sammen med i alle slags sammenhenger. Han var et muntlig fenomen, en fabelaktig historieforteller som spredte fest og moro rundt seg, sier Wandrup.

Vindtorn var et sprekt innslag i norsk kulturliv, med hjemmesydde, fargerike klær og en bustete høysåte på hodet.

- Jeg tror han var et genuint originalt menneske, en kunstnersjel som forsøkte å finne et uttrykk for den han var, sier Wandrup.

Usynlige elefanter

Litteraturansvarlig i Dagbladet Fredrik Wandrup møtte ofte Vindtorn i kultursammenhenger. Foto: Scanpix.

Vindtorn var en multikunstner, og virket innen flere felt.

- Før han ble lyriker var han tekstilkunstner. Han sydde også sine egne klær, og hadde aldri på seg noe som var vanlig. Det var noe som særpreget Vindtorn, sier Wandrup.

- Han var også skulptør, og utga kombinasjoner av tekst og musikk. Han hadde mange jern i ilden, det var veldig stor aktivitet.

Vindtorn turnerte også i utlandet, og hadde et varmt forhold til blant annet Danmark. Et eksempel på den typen stunts han gjennomførte var den såkalte «lyrikkekspressen», som kjørte gjennom Danmark i 1986. 50 nordiske lyrikere kjørte med tog gjennom nabolandet, leste dikt, og opptrådte.

- I sin tid var han en av «stuntpoetene», en gjeng som prøvde å lage litt blest om lyrikken gjennom plutselige opptredener, utdeling av rare og overraskende priser i kulturlivet og forskjellige happenings. Det var en barnlig kreativitet rundt dette, sier Wandrup.

Sov ikke bort drømmene

Surrealismen i Vindtorns dikt var temmelig særpreget.

- Han hadde en stor språklig fantasi som særpreget alt han skrev. Han hadde en evne til å få ord til å leve, og gi dem nye betydninger. Diktsamlinger som «Vokt dem for huden» er et eksempel, med hans sans for ordspill og litt paradoksale betydninger. Han var glad i paradokset, kombinert med en sterk språklig oppfinnsomhet, og en ganske svulmende form, sier Wandrup.

- Diktene hans går side opp og side ned, og er voldsomme, fortellende. Han var ikke akkurat noen minimalist.

Det opprinnelige surrealistiske programmet fra mellomkrigstiden handlet om å få drømmelivet og det ubevisste opp i dagen, og gjenskape det blant annet med ord.

- Vindtorns surrealisme handler om en nokså raffinert bruk av ord, i forhold til å lage bilder som nettopp har dette litt paradoksale, uvirkelige, rare ved seg, sier Wandrup.

- Det er også mye humor og latter som ligger på lur i diktene hans. Han var glad i å leve, og glad i å spre poesien sin. Også som oppleser var han en av dem som virkelig gjorde det til en kunst.

«Sirkus for usynlige elefanter», ble den siste boka hans.

-Han var på en måte en sirkusartist i poesiens og ordenes verden. Og trapeskunstner. Og klovn, for så vidt. Han var et fyrverkeri, på mange måter, sier Wandrup.

- Lyrikken hans er også lekende, men i dypt alvor.