- Han var en fest
<pLyrikeren Kjell Erik Vindtorn, kjent under navnet Triztan Vindtorn, har gått bort. Han var en tydelig, fargerik tilstedeværelse i norsk litterær offentlighet.</p
Vindtorn døde brått og uventet i sitt hjem onsdag kveld, melder NTB. Diktkunstneren ble 66 år gammel.
Vindtorn var kjent som landets mest markerte eksponent for surrealistisk dikterkunst, og debuterte i 1970 med samlingen «Sentrifuge». Den produktive poeten ga ut nærmere 30 diktsamlinger.
- Han markerte seg både med sine verk, også sin fargerrikdom som figur og type i de litterære miljøene, sier litteraturansvarlig i Dagbladet, Fredrik Wandrup.
De som har frekventert litteraturfestivaler og andre kulturelle arrangement de siste årtia har ofte hatt anledning til å oppleve fenomenet Vindtorn. Wandrup har selv møtt Vindtorn ved en rekke anledninger.
- Triztan, som han etter hvert kalte seg, var en fest å være sammen med i alle slags sammenhenger. Han var et muntlig fenomen, en fabelaktig historieforteller som spredte fest og moro rundt seg, sier Wandrup.
Vindtorn var et sprekt innslag i norsk kulturliv, med hjemmesydde, fargerike klær og en bustete høysåte på hodet.
- Jeg tror han var et genuint originalt menneske, en kunstnersjel som forsøkte å finne et uttrykk for den han var, sier Wandrup.
Usynlige elefanter
Lyrikeren var svært produktiv, og ga ut nærmere 30 bøker. Hans siste diktsamling «Sirkus for usynlige elefanter» kom i fjor.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenVindtorn var en multikunstner, og virket innen flere felt.
- Før han ble lyriker var han tekstilkunstner. Han sydde også sine egne klær, og hadde aldri på seg noe som var vanlig. Det var noe som særpreget Vindtorn, sier Wandrup.
- Han var også skulptør, og utga kombinasjoner av tekst og musikk. Han hadde mange jern i ilden, det var veldig stor aktivitet.
Vindtorn turnerte også i utlandet, og hadde et varmt forhold til blant annet Danmark. Et eksempel på den typen stunts han gjennomførte var den såkalte «lyrikkekspressen», som kjørte gjennom Danmark i 1986. 50 nordiske lyrikere kjørte med tog gjennom nabolandet, leste dikt, og opptrådte.
- I sin tid var han en av «stuntpoetene», en gjeng som prøvde å lage litt blest om lyrikken gjennom plutselige opptredener, utdeling av rare og overraskende priser i kulturlivet og forskjellige happenings. Det var en barnlig kreativitet rundt dette, sier Wandrup.
Sov ikke bort drømmene
Surrealismen i Vindtorns dikt var temmelig særpreget.
- Han hadde en stor språklig fantasi som særpreget alt han skrev. Han hadde en evne til å få ord til å leve, og gi dem nye betydninger. Diktsamlinger som «Vokt dem for huden» er et eksempel, med hans sans for ordspill og litt paradoksale betydninger. Han var glad i paradokset, kombinert med en sterk språklig oppfinnsomhet, og en ganske svulmende form, sier Wandrup.
- Diktene hans går side opp og side ned, og er voldsomme, fortellende. Han var ikke akkurat noen minimalist.
Det opprinnelige surrealistiske programmet fra mellomkrigstiden handlet om å få drømmelivet og det ubevisste opp i dagen, og gjenskape det blant annet med ord.
- Vindtorns surrealisme handler om en nokså raffinert bruk av ord, i forhold til å lage bilder som nettopp har dette litt paradoksale, uvirkelige, rare ved seg, sier Wandrup.
- Det er også mye humor og latter som ligger på lur i diktene hans. Han var glad i å leve, og glad i å spre poesien sin. Også som oppleser var han en av dem som virkelig gjorde det til en kunst.
«Sirkus for usynlige elefanter», ble den siste boka hans.
-Han var på en måte en sirkusartist i poesiens og ordenes verden. Og trapeskunstner. Og klovn, for så vidt. Han var et fyrverkeri, på mange måter, sier Wandrup.
- Lyrikken hans er også lekende, men i dypt alvor.
Oppdatert med ABC Nyheters egen artikkel.