Den kuleste i rommet

Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.

Forrige gang skrev Pål om sine flaue favoritter. Som for eksempel Dire Straits og Mötley Crüe.

«Mötley Crüe», fniser redaktøren. «Det er det som er deg, vet du. Innerst inne».

Han føler han har overtaket nå. At han har truffet akillesen. Har du noen andre favoritter, Angelskår? Noen du har lyst til å trekke frem?

Han morer seg nå. Hoverer. Holder seg for øynene, for liksom å understreke hvor latterlig han synes jeg er. «Ja, ja, det måtte jo komme», sier han på en liksomtrist måte, mens han tørker pannen for svette med et lommetørkle med et rosa emblem. Herregud, så gammel du er, tenker jeg, før jeg svarer.

«Ja, det har jeg. Kan jeg skrive om favorittskiva mi. Den handler om en jente».

Jeg var russ i 1992, og jeg var forelsket i en jente på Foss, som var mye kulere enn meg.

Og jeg husker jeg tenkte, at på et tidspunkt kommer hun til å skjønne det, at sånne ting ikke lar seg skjule. Og selvfølgelig skjønte hun det, og begynte å date en fyr som var mye kulere enn henne. Verden er streng!

Hvor utsetter vi oss for sånne ting?

Det var Jakob sin skyld. Han hadde lest om bandet i Nye Takter. De var kompiser med Blake Babies og Dinosaur Jr, og platen deres hadde fått gode anmeldelser.

«De spiller på Cruise i kveld», sa han.

Vi kjøpte skiva på The Garden i Storgata. Deretter dro vi hjem til moren til Jakob og hadde premiere. Jeg tror vi hørte den tre ganger på rad før vi snakket sammen. Hva er det Lars Saabye Christensen skriver i Beatles; «Øra våre lå som skjell på bunnen av havet...» eller noe sånt no, og jeg tror ganske sikkert at det vi følte var, om ikke like maritimt, så definitivt like sterkt.

Omslaget er typisk early ninetees; et litt blurry foto av en hoven indiedame i en alt for stor grønn T- skjorte, stående foran en gammel, men fet rosa bil. Det er vanskelig å si om hun er pen, men hun har pene lepper. Jeg har alltid tenkt at det er Juliana Hatfield, men jeg er slett ikke sikker. I innercoveret sitter bandet og røyker og drikker øl. Det er litt komisk egentlig; alle røyker, og alle drikker øl. Litt sånn Guns ’N’ Roses light. Men de smiler i hvert fall.

Det skal de ha!

Men tilbake til Oslo, etter russefeiringen, men før avlagt eksamen. Du vet at du ikke er ferdig riktig ennå, men du klarer ikke å konsentrere deg om annet enn det som venter etterpå. Det er nemlig bare en sommer som aldri slutter, og du får den aldri tilbake. Også er du forelska, på den aller tåpeligste måten. Og du gir deg hen fordi du tror du ikke har noe å tape, men det har du jo. Men du vet det først etterpå.

Uansett, når man er en ung vestkantgutt som er forelska, med stor A, så går man ubevisst rundt og leter etter musikk som kan sette ord på det man føler. La oss kalle min forelskelse for Alison. I så fall, var det akkurat dette jeg følte på forsommeren 1992:

I never looked at her this way before
now she’s all I see
Alison’s starting to happen to me
She’s the puzzle piece behind the couch
to make the sky complete
Alison’s starting to happen to me

Den virkelige Alison kom fra Sydney, og spilte trommer i fuzzpopbandet Smudge. For det var i Australia «It’s a Shame About Ray» ble unnfanget. Store deler av persongalleriet som befolker ’Ray’var musikere som Evan Dando ble kjent med da de turnerte i Australia sommeren 91.

Turnebassisten i oppvarmingsbandet Smudge, Nic Dalton, skulle snart bli fast bassist i The Lemonheads. Den egentlige bassisten i Smudge; Robyn St. Clare, som sto over turneen fordi hun var gravid, skulle komme til å skrive låta «Into Your Arms» som ble den første singelen fra Lemonheads’ neste plate, «Come On Feel The Lemonheads». Tom Morgan, låtskriveren i Smudge, ble Evans faste skrivepartner, og har fortsatt å være det, helt frem til i dag. Og Toms samboer Nicole, det er hun som scorer drugs med Evan i låta «My Drug Buddy».

Min Alison bodde heldigvis i Oslo, og drev så vidt jeg vet, ikke med dop i det hele tatt.

Det var Jakob, som sa at hun kom til å være der. Hun kommer garantert på konserten, sa han. Og selvfølgelig gjorde hun det. Han gikk rett bort og snakket med henne også, som om det var den mest naturlige tingen i verden. Og jeg, jeg sa vel noe jeg også, det bare føltes ikke slik. Var liksom bare graut. Jeg husker imidlertid at hun var overrasket over å se meg der. Hvilket i grunnen er et helt middels skussmål å få, når man er på konsert med et fett band.

Så jeg snudde meg mot scenen, i håp om å unngå å ydmykes ytterligere. Og det er sånt som skjer, plutselig er du bare et annet sted, og det er lite du kan gjøre med det. Jeg tror jeg vil kalle det forelskelse.

I want a bit part in your life
rehearsing all the time
I just want a bit part in your life
A bit part in your life

Han ba om en liten bit av livene våre, og han fikk mer enn han ba om.

For hvilke låter han kunne skilte med, denne vakre unge mannen, som stod på scenen og sang som om ingenting whatsoever stod på spill. Med luggen foran øynene og øynene lukket, sang han om bittesmå ting som plutselig ikke virket så små likevel.

Og jeg må si det, det er så utrolig deilig å høre en sanger som synger tekstene sine som om de betyr noe. Som om han viser frem noe han er stolt av. Man blir liksom på lag med en gang. Plutselig er det som om det er kompisen din, som tar fram gitaren og sier: «Hei du, jeg er litt fjern akkurat nå, men jeg har laget noen skikkelig fine sanger. Kin på å høre?»

Litt farlig, men ikke veldig. Litt dust, men ikke uten sjarm. Evan viste oss de fineste sangene han hadde laget, med det fineste bandet han har hatt. Han var sannsynligvis så stolt at det sånn midtveis i konserten ble helt nødvendig for ham å bli litt sur og innesluttet, bare for å vise oss at han egentlig ikke brydde seg. Man skal jo tross alt ikke rives helt med i denne grenen av bransjen.

Jeg stod der og tenkte; at dersom jeg kunne være akkurat hvor jeg ville, akkurat nå, så ville jeg fortsatt vært her. Og for aller første gang skjønte jeg – at står du på en scene og har et publikum, så er du per definisjon den kuleste i rommet, uansett hvor eksentrisk du egentlig måtte være. Dersom du i tillegg er Evan Dando, og har et publikum som ankommer på skateboard, vel da er du kongen av Cruise. Og det, det er ikke så rent lite.

Og sangene fra platen, var så catchy at man umiddelbart husket dem, men komplekse nok til at du aldri tenkte «at dette kan jeg også gjøre». Og tekstene var fulle av hooks, men på ingen måte enkle.

«I’m too much with myself, I want to be someone else», sang Evan og vi trodde på ham, alle som en, selv om han smilte når han sa det.

«My Drug Buddy», sa Jakob. «Den med den fete orgelintroen».

«Mm, dritfet», sa jeg, og mente det.

Det skulle ta lang tid før jeg tenkte på den sangen som trist. Og når jeg først gjorde det, så var den en ny sang.

Og når jeg snudde meg og så Alison stå der trollbundet med åpen munn og hodet på skakke, da tenkte jeg at ja, ja, sånn er det bare.

Det gjorde ikke vondt en gang.