Israel mot røkla

VALGKAMP: Ehud Barak hilser på en mann med Benjamin Netanyahu-maske i innspurten til valgkampen. Tirsdag går israelerne til valgurnene. Foto: Lars Inge Staveland
VALGKAMP: Ehud Barak hilser på en mann med Benjamin Netanyahu-maske i innspurten til valgkampen. Tirsdag går israelerne til valgurnene. Foto: Lars Inge Staveland
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pIsrael kan gå mot isolasjon etter valget tirsdag, skriver Jahn Otto Johansen. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt tyder på at motsetningene skjerpes og at Israel blir stående mer og mer alene - Israel mot røkla så å si.

For det første er de to separate våpenhviler som Israel og Hamas har erklært, meget skjøre. De er allerede blitt brutt flere ganger ved at palestinske grupper har skutt raketter inn i Israel og israelerne har svart med omfattende flyangrep.

Alt tyder på at det fortsatt kommer våpen gjennom tunnelene på grensen til Egypt, og i selve Gaza er Hamas stadig den eneste maktfaktor av betydning selv om den israelske forsvarsmakt skadet organisasjonen militært.

Krigen ble stanset for tidlig?

Dette er bakgrunnen for at Likud-lederen Benjamin Netanyahu sier at Gaza-aksjonen ble stanset for tidlig. Det var jo også et omstridt spørsmål innen den israelske regjering.

Netanyahu seiler opp som Israels ny statsminister, og dessuten har det yttergående høyrepartiet til Avigdor Liebermann vind i seilene. Hans Yisrael Beiteinu ligger an til å få 18 representanter i nasjonalforsamlingen, Knesset, og Likud ventes å bli størst med 28. Det betyr at høyresiden får et comeback i israelsk politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Israels mål ikke oppnådd

Israelerne skulle enten ha latt være å starte Gaza-krigen eller fortsatt til deres viktigste mål var oppfylt - å skade Hamas så meget at organisasjonen mistet sin militære og politiske makt slik at de mer ettergivne palestinske selvstyremyndigheter med president Abbas i spissen igjen fikk kontrollen over Gaza, dernest at den israelske forsvarsmakt gjenvant den prestisje og avskrekking den hadde før krigen i Libanon i 2006.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Israel ville dermed ha skaffet seg en gunstig forhandlingsposisjon foran det amerikanske presidentskiftet.

Det skjedde ikke.

Den tidligere forsvarsminister Mosha Arens utttrykker en utbredt israelsk oppfartningn når han sier til The Economist at de ikke lykkes i å utslette Hamas` evne til å sende raketter inn i Israel: «Vi er stort sett i den samme situasjon som før».

94 prosent for krigen

En lang rekke israelske professorer og forfattere er av samme mening, enten de mener krigen aldri skulle ha vært startet eller at den sluttet for tidlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den israelske fredsbevegelsen står svakere enn på mange år. 94 prosent av befolkningen støttet krigen mot Hamas. Det kan endre seg noe når israelske medier som lenge opptrådte som heiagjeng for de militære, rapporterer om de enorme ødeleggelser og sivile tap.

Men hovedtendensen er klar: Israelere flest er ikke fornøyd med halvgjort jobb.

Israelske militærmyndigheter slapp ikke internasjonale medier inn i Gaza, ut fra en strategi som gikk ut på at når krigen var over ville interessen internasjonalt avta betraktelig.

KVINNELIG SJEF: Utenriksminister Tzipi Livni sliter på meningsmålingene.KVINNELIG SJEF: Utenriksminister Tzipi Livni sliter på meningsmålingene.

Det var noe i dette resonnement, for de store TV-selskaper flytter seg raskt til et annet sted når det ikke lenger er noe dramatisk å rapportere. Det har vi sett i mange konflikter.

Ja, noen kriser som har tatt langt flere menneskeliv enn Gazakrigen, slik som borgerkrigen i det østlige Kongo, er nesten ikke blitt dekket i det hele tatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den tamilske sivilbefolknings lidelser under de avsluttende kamper på Sri Lanka får heller ikke mye mediaoppmerksomhet.

Israel vant ikke propagandakrigen

Men dette betyr ikke at israelerne vant propagandakrigen, som deres egne talsmenn hevder og som enkelte norske medievitere synes å tro.

Det faktum at israelske utsagn dominerte vestlige medier i forhold til palestinske og at internasjonalt fjernsyn ikke var til stede inne i Gaza, betyr ikke at Israel vant propagandakrigen.


Slike utsagn er synsing, ikke forskning. Mediene burde være mer forsiktige med å ta akademiske eksperters synsing som forskningsresultater.

The Economist har en helt motsatt vurdering. Etter å ha foretatt omfattende undersøkelser internasjonalt, skriver det ansette bladet at Israel taper propagandakrigen internasjonalt.

Amerikanske jøder splittet

Det må tilføyes at i USA er opinionen fortsatt adskillig mer pro-israelsk enn i Europa og i den tredje verden. Men amerikanske jøder er mer splittet enn det er blitt fremstilt som i norske medier og som Kaare Willoch synes å tro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flertallet støtter antakelig Israel uansett hva som skjer, men mange amerikanske jøder, særlig på universitetene og i de seriøse avisene, er kritiske. Adskillige amerikanske jøder deler det kloke syn lederen for Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, har gitt uttrykk for:

«Vi må ikke akseptere alt uansett, i vår støtte til Israel!»

Man da bør også de mest ihuga Israel-kritikere slutte å omtale alle jøder som en enhetlig, grå masse. Norske jøder kan ikke kollektivt gjøres ansvarlig for det som er skjedd i Gaza. Og det den israelske stat gjør, kan ikke være noe påskudd for antisemittiske ytringer slik vi har sett i det siste.

Artikkelen fortsetter under annonsen

POPULÆR: Avigdor Lieberman har fått stor oppslutning før valget i Israel.POPULÆR: Avigdor Lieberman har fått stor oppslutning før valget i Israel.

Og da er vi ved hovedproblemet:

Vil Obama ta et virkelig initiativ for å tvinge frem en fredelig løsning av den israelsk-palestinske konflikten? Vil sjefsmegler George Mitchell få til et kompromiss slik han klarte i andre konflikter?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her heller velinformerte amerikanske kommentatorer og diplomater oss kalt vann i hodet.

Martin Indyk, som var ambassadør i Israel under Bill Clinton, sier til Der Spiegel at USA`s innflytelse i Midt-Østen er blitt merkbart mindre. Indyk mener at USA trenger hjelp også fra Russland og Kina, ikke bare fra Europa for å få til en varig fred i Midt-Østen.

Og det blir nødvendig å legge mer press på Israel enn George W. Bush var villig til.
Dette sitter ifølge Indyk langt inne.

Kontakt med Hamas?

Richard Murphy som er en anerkjent Midt-Øst-veteran og nå er knyttet til Middle East Institute i Washington D.C., sier til New York Times at han tror det vil ta lang tid før Obama-administrasjonen innleder kontakter med Hamas, selv om han personlig mener det er nødvendig.

Murphy sier at de mistet mye tid ved å la det gå hele 13 år før de ville snakke med PLO. Det er et paradoks at Israel i 1970-årene betraktet Hamas som en nyttig motvekt til PLO.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Murphy minner om at Hamas i motsetning til PLO aldri har gjennomført terrorhandlinger mot amerikanske mål.

Det er interessant at Tony Blair mener man må forhandle med Hamas, og at
Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsmann Morten Høglund etter et besøk i Gaza sier at det kan bli nødvendig å snakke med Hamas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nethanyahu vil trosse USA

Men selv om Obama beveger seg meget forsiktig og har andre store presserende problemer å hanskes med, ikke minst i økonomien, så vil en

Netanyahu-seier kunne komplisere forholdet til USA.

Det sier Israels utenriksminister Tzipi Livni fra Kadima-partiet. Hun har rett i det. Hennes vurderinger ble fremsatt i private samtaler, men lekket til israelske aviser.

Ifølge Haaretz sa hun:

«Israel blir nødt til å bestemme seg for om landet vil stå på den side som fremmer fredsprosessen eller på den side som avviser den. Hvis dette er uklart, er en splittelse i forholdet til USA ikke til å unngå».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stadig flere bosettinger

Som statsminister vil Netanyahu ikke oppgi noen av de israelske bosettinger på palestinsk land.

Han vil snarere øke bosettingen for å stille palestinerne og verden overfor et fait accompli. Der er vi snart allerede med den politikk den nåværende og tidligere regjeringer har ført.

En militærrapport som forsvarsledelsen har forsøkt å holde hemmelig, men som er lekket til israelske medier, slår fast at det i tillegg til de 120 bosettinger som det ble gitt tillatelse til etter 1967, er det bygget 100 uten tillatelse.

Mange av bosettingene er bygget på privat palestinsk land. Eierne er blitt jaget bort.
300.000 jødiske settlere på Vestbredden.

Bare i 2008 var det en økning på 60 prosent i nye hus og leiligheter i forhold til året før. Nå er det 300.000 jødiske settlere på Vestbredden, stikk i strid med internasjonal lov.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et nett av bosettinger, bundet sammen med veier som palestinerne helst må holde seg unna. Det er militærposter og veisperringer der palestinerne blir holdt tilbake og ofte trakassert.

Dette betyr at en to-statsløsning ikke lenger er praktisk gjennomførbar. Det er den løsning USA fortsatt bekjenner seg til.

Et Stor-Israel som også omfatter Vestbredden, vil enten føre til at araberne med sin høye fertilitet blir i flertall i Israel eller de må deporteres til Jordan.

Dette kan bli konsekvensen av en Likud-sier, særlig hvis Nethanyahu må ha støtte av

Massada-komplekset

Libermann for å danne regjering. Libermann er helt rabiat og vil kaste ut alle palestinerne jo før jo heller.

Vi kan få et Massada-kompleks der israelerne til slutt isoleres fullstendig.

Israelerne mister støtte stadig flere steder, nå sist fra Tyrkia som har hjulpet dem mange ganger og har meglet mellom Israel og Syri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Massada var den fjellfestning der de jødiske opprørere begikk kollektivt selvmord da de ikke lenger kunne motstå de romerske beleirere. Israelske kadetter avlegger eden opp på Massada-fjellet.

Israelerne og serbere er de to eneste folk jeg kjenner som dyrker minnet om et nederlag og mener de ikke kan stole på andre enn seg selv.

Det er mot et slikt nederlag Israel har villet forberede seg med sin kjernefysiske styrke som kan bli brukt dersom iranerne skulle få atomvåpen og slå til mot den jødiske stat.

Da vil vi kunne risikere et kjernefysisk Massada, som mine israelske venner formulerer det.

Les Jahn Otto Johansens tidligere kommentarer her:

Tung arv etter Guantánamo

Palestinerne sviktet av alle