Retten til å krenke

Etter bråket rundt Muhammed-karikaturene i 2006 var det flere som tok til orde for en ny blasfemi-lov i Norge. Den eksisterende blasfemi-paragrafen hadde da vært sovende i nær hundre år, og foreslått fjernet av Ytringsfrihetskommisjonen. Fredag 19. desember varslet regjeringen at de ønsket å utvide straffelovens paragraf om hatefulle ytringer «slik at denne bestemmelsen varetar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.»

Lovforslaget skulle etter planen vært sendt ut på høring om kort tid. I dag ble det kjent at regjeringen trekker forslaget, og Liv Signe Navarsete begrunner dette med at hun tok avgjørelsen etter statsministerens pressekonferanse i går der «selv ikke Statsministeren klarte å komme gjennom med det som var intensjonen med vernet mot hatefulle ytringer».

Problemet til Navarsete er at det ikke har vært gjort noe forsøk på å avklare intensjonen med lovforslaget, og at lovteksten vanskelig kan tolkes som noe annet enn en innskrenkning av retten til religionskritikk, og dermed innskrenke ytringsfriheten.

For bare en uke siden var samme Navarsete ute og sa at hun sto godt med å ha tvunget Arbeiderpartiet i kne i denne saken. Etter at Senterpartiet har tapt alle verdikampene i regjeringen,skyldte Arbeiderpartiet dem en tjeneste. Det skulle vise seg å være en skikkelig bjørnetjeneste.

Når Liv Signe Navarsete i dag morges sier til NRK at de nå ønsker å rette fokuset mot viktigere saker tyder det på at hun ikke har skjønt alvoret i saken. Norge er ikke det eneste landet hvor debatten om ytringsfrihet versus religionskritikk nok en gang er aktuell. FNs menneskerettighetsråd vedtok i 2007 en resolusjon som oppfordrer til et globalt forbud mot blasfemi i offentligheten. Blant landene som var med på å vedta resolusjonen var Kina, Cuba, Egypt og Saudi-Arabia. Ingen av disse er kjent som fyrtårn for demokrati, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Samtlige av de europeiske medlemmene av menneskerettighetsrådet stemte imot forslaget.

Etter at Senterpartiet har tapt alle verdikampene i regjeringen, skyldte Arbeiderpartiet dem en tjeneste. Det skulle vise seg å være en skikkelig bjørnetjeneste. I 2001 ble Verdenskonferansen mot rasisme avholdt i Durban i regi av Unicef. Konferansen utviklet seg til det kanadiske myndigheter kalte et «intoleransens sirkus », med harde utfall mot vestlige verdier fra stater med et heller anstrengt forhold til demokrati. I april avholdes en oppfølgingskonferanse som mange frykter vil bli en gjentakelse av 2001. Organisasjonen av Islamske Land (OIC) kjører i forkant av møtet en kampanje for å gjøre krenkelser av religionen til en forbrytelse mot menneskeheten. Landene som til nå støtter kampanjen er en parodi på demokratiske rettsstater og utgjøres blant annet av Iran, Saudi Arabia, Cuba og Libya. Land som normalt figurerer høyt på Amnesty Internationals rapporter over alvorlige brudd på menneskerettighetene. For å gjøre parodien komplett er Iran utpekt til å skrive konferansens manifest. De samme land som steiner kvinner og henger homofile i religionens navn kjemper mot retten til religionskritikk og fordømmelse av misbruk og undertrykking i en guds navn.

Det er på bakgrunn av denne internasjonale debatten, der man fremstiller ytringsfrihet som en hindring i kampen mot rasisme og diskriminering, at regjeringens forslag til ny lov om hatefulle ytringer må forstås. Den er et utslag av en internasjonal trend som snur selve ytringsfriheten på hodet. Retten til å krenke må være ukrenkelig.

Den ledende filosofen innen rettstenkning og jus, Ronald Dworkin, skrev i etterkant av Muhammed-karikaturene et innlegg til forsvar for retten til å latterliggjøre. Han mener at provokasjon og latterliggjøring spiller en svært viktig rolle i den frie meningsdannelsen i et liberalt rettssamfunn.

Det er selvsagt ikke et poeng i seg selv å gå inn for å såre noen, verken enkeltpersoner eller grupper. Men som Martin Sandbu skrev i Minerva, sinne, raseri, sårethet og krenkethet som reaksjoner på en ytring ikke i seg selv viser at den som ytret seg har gjort noe galt.

At vi i Norge i dag lever i et sekulært demokrati henger sammen med at man har tillatt kritikk av kristendommen - også når den sårer og krenker kristne. Et sekulært samfunn kjennetegnes av at det er liten eller ingen sammenheng mellom lover og styresmakter på den ene siden, og religiøse påbud og leder på den andre siden. Sekularisering og demokratisering av et samfunn er to prosesser som historisk hører sammen.

Vinner FNs menneskerettighetsråd frem med et globalt forbud mot blasfemi har vi ikke bare resignert i forhold til menneskerettigheter og demokratisering, men legitimert de diktaturer som misbruker religion til å undertrykke sin befolkning. Det er i denne sammenhengen vi må se lovforslaget som ble trukket fra regjeringen. Når Liv Signe Navarsete uttaler at de nå vil fokusere på viktigere ting, så undergraver hun ikke bare de sentrale demokratiske rettighetene knyttet til religionskritikk og ytringsfrihet. Hun underkjenner også at dette er prosesser som driver demokratisering av samfunn fremover. Dette er et svik mot de millioner av mennesker som i dag lever under regimer som bruker religion for å undertrykke egen befolkning.

Dersom man er villig til å ofre en sentral demokratisk rettighet for å oppnå ro i regjeringskvartalet den ene dagen, hva er man da villig til å ofre når en koalisjon av verdens verste regimer går sammen om å innføre et globalt forbud mot religionskritikk og debatt?

Heidi Nordby Lunde er borger- og debattredaktør i ABC Nyheter og aktiv i Høyre. I 2006 var hun aktiv i debatten rundt Muhammed-karikaturene etter selv ha publisert en av disse på bloggen sin.