ABC Nyheter

Dagens såkalte retrobølge i soulmusikken, basert på 1960- og 70-tallets musikk, har lenge vært forbundet med først og fremst kvinnelige artister som Amy Winehouse, Joss Stone, Sharon Jones og Duffy.

Dette endret seg med den enorme fjorårssuksessen til Raphael Saadiq (42) og hans soloalbum «The Way I See It» (Columbia). Den var høyt oppe på alle kritikerlister og i alle kåringer over de beste utgivelsene i 2008. Med bidrag fra Stevie Wonder, Jack Ashford og arrangøren Paul Riser ble albumet på en måte ført rett inn i Motown-historien og indirekte gitt en status som tributtalbum i forbindelse med 50-årsfeiringen av Motown.

Saadiq og retrobølgen

På scenen i Oslo. Foto: Fredrik Dolve

«The Way I See It» er ikke et nostalgisk gjenskapt Motown-album, men en plate som bygger på det beste innenfor vokaltradisjonene til The Temptations, Smokey Robinson & The Miracles og Marvin Gaye. Samtidig er det gjenklang av de sødmefylte stemmene til The Chi-Lites og Curtis Mayfield & The Impressions fra Chicago og en dæsj Al Green og hans sound fra Hi Records i Memphis. Samtidig jobber Saadiq innenfor hiphop og moderne R'n'B og vet at Snoop Dogg som er en av de han har produsert, kan sine Stax- og Motown-låter. Det er den opprinnelige soulmusikken som er det nødvendige grunnlaget. Røttene.

Konserten da Raphael Saadig fikk opptre for norske fans på Cosmopolite/Soria Moria i forrige uke, ble det reneste vekkelsesmøtet. 600 mennesker fikk oppleve en konsert som ble utsolgt nær sagt før noen visste at den var kunngjort. Og den ble overført direkte på P3. Enhver frykt for at konserten ville kunne bli en glatt affære, ble gjort til grundig skamme. Dette var funky og elegant soul, ikke mye popflørt. Bandets gitarist og studiomusiker på «The Way I See It», Rob Bacon, var et arbeidsjern som har spilt med George Clinton og anser avdøde P-Funk-gitarist Eddie Hazel som et av sine forbilder. Som rytmegitarist var han en åpenbaring av timing og kule akkorder. Sitater fra George Benson, Wes Montgomery og Nile Rodgers trillet ut i lydveggen bak Raphael Saadiq.

Det er bare å håpe at Saadiq kan finne tid til å komme tilbake. Men det finnes også andre soulartister som kanskje kan finne veien til Norge. Den hvite låtskriveren og swamp soul-artisten J.J. Grey & Mofro - berettiget hyllet av Johnny Andreassen og Lennart Persson i ABC Nyheter - har fått ekstatiske anmeldelser for alle sine plater, ikke minst for fjorårets «Orange Blossoms» (Alligator) - fra Jacksonville, Floria ligger an til å få et stort gjennombrudd for en musikk som har fått merkelappen «front porch soul», en litt laidback syntese av Tony Joe White og Sly Stone, eller han kanskje rett og slett står i direkte forlengelse av den blåøyde soulen til Jim Ford, en mann som jobbet med nettopp Sly Stone.

Plutselig dukker J.J. Grey opp på en norsk musikkfestival nær deg. Han har ennå ikke vært Norge, men norgesvennene Los Lobos er et band som ofte har latt J.J. Grey åpne konsertene sine og dermed introdusert dem for sitt publikum.

Eli «Paperboy» Reed og hans band The True Loves var undertegnedes favoritt innenfor skjæringspunktet blues og soul i fjor. Hans debutalbum «Roll With You» (QDivision) toppet min fjorårsliste over albumutgivelser. Han rakk innom Oslo i november og ga en gloheit konsert i kjellerklubben Garage. Om Raphael Saadiq er Al Green og Eddie Kendricks, J.J. Grey er Tony Joe White og Jim Ford, er «Paperboy» Reed en syntese av gospelgitaristen Utah Smith og Bobby Bland.

Men det er flere der ute. I Minneapolis er det en sju manns sterk blåøyet soulgruppe som kaller seg Chooglin', som blander Roy «Treat Her Right» Head, James Brown, Mitch Ryder & The Detroit Wheels og den psykedeliske garasjerocken til Count Five. De er klare med sitt debutalbum for Fat Possum Records denne våren. De har spilt inn plata i samme studio i Minneapolis hvor The Trashmen gjorde «Surfin' Bird», Dave Dudley «Six Days On The Road» og hvor senere lokale legender som Husker Dü og Replacements gjorde sine album.

Garasjesoul

Er betegnelsen på dette. Og det er undergrunnen i Motowns Detroit som først og fremst forbindes med denne sjangeren. Både The Detroit Cobras og The Dirtbombs har holdt på i årevis og vært kultfavoritter som også har spilt i Norge. Nå kan det virke som om musikken kommer opp fra undergrunnen.

Synes ikke å ha noe imot norskbrygget øl. Foto: Fredrik Dolve

I Austin, Texas er unge Black Joe Lewis & The Honeybears ute med en EP som en teaser før albumdebuten på kvalitetsselskapet Lost Highway. De fire sporene spenner fra akustisk countryblues til funky blåserforsterket R'n'B i en krysning av Junior Wells og James Brown. De som husker tilbake til begynnelsen av R'n'B-bølgen rundt Austins legendariske Antone's klubb ca 1981, vil assosiere til supergruppa The Cobras da den svarte sangeren Junior Medlow var frontmann, og dagens Dylan-gitarist Denny Freeman spilte frekke Steve Cropper-licks.

A capella-gospel i Mississippi

Men røttene til det hele er menneskets stemme, og arbeidssangene og de afroamerikanske menighetenes call-response er utgangspunktet for både blues og soul. I Panola County i det såkalte Hill Country i det nordlige Mississippi ligger en liten by som heter Como, hvor den amerikanske folkloristen Alan Lomax gjorde musikalske feltopptak både på 1940- og 50-tallet. Her spilte han gospelsangere a capella, han spilte panfløytene og trommegruppene til Sid Hemphill og han oppdaget geniet Fred McDowell som spilte bottleneck blues. I dag har det blitt mye musikalsk aktivitet rundt Como- Jimbo Mathus driver eget platestudio der, og de berømte musikerne fra The North Mississippi All Stars kommer ofte hit.

Daptone Records, det hippe Brooklyn-selskapet som utgir Sharin Jones & The DapKings, sendte produsenten Michael Reilly til Como hvor han gjorde et liveopptak i Mt. Mariah Church 22. juli 2006. Albumet heter «Como Now» med The Voices of Panola, County, Mississippi. Fantastisk album med de lokale menighetsmedlemmene Mary Moore, The John Edwards Singers, Brother And Sister Walker, The Como Mamas, The Jones Sisters.

Det er her de kommer fra alle de store i soulen; Mavis Staples, Otis Clay, O.V. Wright, Spencer Wiggins, Bobby Womack, Mable John, Shirley Brown, Doris Duke. Det vi kaller Hard Soul. Dette er Hard Gospel, som løfter deg, gjør deg stolt, forløser deg, Unn deg denne plata. Dette er kilden hvor alt begynner og slutter.