Bruce Springsteen: «Working On A Dream» (Columbia/SonyBMG)Drømmen lever

«Working On A Dream», tittelen på Bruce Springsteens nye album, kan oppfattes som Bruces metode for å skru sammen Martin Luther King Jrs legendariske tale «I have a dream» og den gamle, stå på-gospelklassikeren «Working On A Building».

Bruce har vært en av Barack Obamas tydeligste støttespillere og med den nye presidenten på plass i Det Hvite Hus, er Bruce denne gangen med på vinnerlaget.

«Working On A Dream»

Da han for drøye fire år siden drev kampanje sammen med blant annet R.E.M., John Fogerty og Conor Oberst, for å skifte ut W. med John Kerry, kom nederlaget med en ekstra bismak. Det var stemmer som mente at pop- og rockartistenes støtte til Kerry var med på å galvanisere motstanderne, ikke minst den religiøse høyresiden som i stor grad fortsatt mener at rock er djevelens musikk.

God timing

Utgivelsen av «Working On A Dream» er timet til den, muligens naive, politiske optimismen som preger USA under Obamas slagord «Change has come to America», uten at noen av den grunn skal kunne hevde at «forandring har kommet til Bruces musikk».

«Working On A Dream» er et av Bruce Springsteens mest oppstemte album noen sinne, på tross av at temaer som ligger hans hjerte nær; arbeiderklassens økonomiske situasjon, miljøvern og det internasjonale broderskapet (Bruce er long-serving Amnesty International kompgitarist) heller skulle ha gitt grunn til å lage et album i Townes van Zandts ånd, variasjoner over «Waitin' Around To Die».

Men, etter å ha stått side om side ved Barack i november i fjor, leverer heller ikke Bruce fra seg et album bestående av verken politisk retorikk eller påtrengende fikse paroler.

Det finnes et gigantisk, trofast publikum der ute, kall dem gjerne brushoder, som da heller ikke ønsker seg en ny Bruce Springsteen. De er såre fornøyd med den utgaven de har. Ved siden av Rolling Stones-fanatikere eksisterer det neppe en mer konservativ fanbase enn de som flokker seg rundt Bruce Springsteen og hans mytologiske E Street Bands widescreen rock'n'roll-messer. Til sommeren kommer de til å gå distansen over fjellene til Bergen for å oppleve, etter all sannsynlighet, mer av det de fikk i Oslo i fjor sommer.

Spontan idé

Bruce forteller at tilblivelsen av «Working On A Dream» kom som en spontan idé fra produsenten Brendan O'Brien i kjølvannet av innspillingen av 2007-albumet «Magic». Hvorfor ikke bare fortsette nå som vi er så fint i gang? Som tenkt, så gjort. På tross av at en verdensomspennende turné stod på programmet, rullet båndopptakeren videre i Southern Tracks i Atlanta, Georgia.

Det sier seg da nesten selv at graden av entusiasme for «Magic» har sitt å si for hvordan denne tette oppfølgeren oppleves. Jeg tilhører dem som synes at produsent Brendan O'Brien ikke nødvendigvis er den aller heldigste innflytelsen på Bruces musikk. En gang i tiden, sånn rundt «Born To Run» midt på 70-tallet, var Bruce Springsteens ambisjon om å lage ordentlig rock'n'roll bygget på Phil Spectors wall of sound-filosofi både nyskapende, potent sexy og blytungt autoritært. I hendene på en konsert-trollman av Bruce' kaliber, la denne musikalske visjonen grunnlaget for en av største populærkulturelle karrierene noen sinne.

Bruce selv forsto at det måtte pauser til, derfor den helstrippede «Nebraska».

Med O'Brien bak miksepulten har det en tendens til å bli vel mye av både vegg og lyd. Det er nesten ikke grenser for hva som kan hives opp i gryta når disse to karene koker sammen.

Derfor er «Working On A Dream» stint av sitater, fra 35 år med E Streets påfunn (more Glockenspiel please!) og plenty andre særtrekk ved den mest forgylte rockhistorien, for eksempel The Beach Boys og The Byrds. Det kores, orgles, trommes, gitares og sakses til gjentatte fanfariske høyder.

Episk Bruce

Det lange åpningsporet, «Outlaw Pete», er Bruce på det mest episke, han hevder selv at han hadde «Jungleland» i tankene da han gikk løs på verket. Teksten forteller den biografiske historien om en kar som ble født inn i sin status utenfor loven og hans dramatiske livsløp. Det er en pris på Petes hode og prisjegeren som prøver seg på å cashe inn sier «We cannot undo the things we've done», der han ligger døende med Petes kniv i hjertet.

Om det finnes en alvorlig rød tråd på «Working On A Dream», så er det Bruces tanker om dette, at vi alle er resultat av våre egne valg, av våre egne gjerninger - gode som onde. Og at vi aldri unnslipper før jorda lander på kistelokket.

For ordens skyld, «Outlaw Pete» har ingenting med folksangeren Pete Seeger å gjøre, slik Aftenpostens anmelder hevdet på tirsdag (sånn kan det gå når mann stoler på Internettet!).

Så er det bare de nærmeste ukene og månedene som kan slå fast hvorvidt den bramfrie popmusikken som dominerer «Working On A Dream» bringer Bruce tilbake på toppen av de aller gjeveste hitlistene verden over. Jeg er temmelig sikker på at dette er mer enn nok til at Bruce bæres på både gull- og platinastol av sine enestående lojale norske fans.

Bonusanmeldelse

Etter at det ordinære albumet tusler ut med sangen «The Last Carnival», den fine hyllesten til E Street Bands første falne compadre; organisten og trekkspilleren Dan Federici (1950-2008), kommer folksangeren Springsteen frem og foredrar, alene, som et bonusspor, sangen han har skrevet til filmen «The Wrestler». Brytefilmen som later til å bli den gjenoppståtte skuespilleren Mickey Rourkes karrierehøydepunkt. Den er ladet med en annen nerve, en økonomisk poetisk presisjon og et alvor som står i kontrast til albumets overveldende «hurra-meg-rundt»-ing.