ABC Nyheter

Det er ingen vei utenom. Dette handler om en slik «du-skulle-ha-vært-der-historie» som vi musikkjournalister liker å slå i hodet på dere lesere. Á la «Sex Pistols-på-Pingvin i '77», «Johnny Cash på Bærums Verk i '92» eller «Townes van Zandt-på-Cruise», den type musikalske tildragelser som tilfeldighetene gjorde at alt for få fikk med seg og som således er velegnet for allehånde mytologisering i ettertid.

Riktignok var det vesentlig flere enn en skarve to hundre personer som var til stede på Ryman Auditorium i Nashville, det egentlige Grand Ole Opry, da John Hiatt mottok prisen «Lifetime Achievement for Songwriting» fra American Music Association på en varm indianersommerkveld i september i 2008.

Men da Hiatt takket for oppmerksomheten ved å ta plass ved flygelet og gi til beste en monumental soloversjon av sangen «Have A Little Faith In Me», dirret både interiøret i det gamle tabernaklet og publikum i stolradene. Kraften i fremføringen var så voldsom at jeg en stund tenkte at pianoanslagene alene ville være i stand til å slukke scenelysene som vi alle var vitne til at Johnny Cash knuste med mikrofonstativet sitt, i amfetaminrus, i filmen «Walk The Line».

Tidligere på dagen, rett etter at Hiatt hadde hatt lydsjekk foran aftenens opptreden, hadde vi blitt hentet av Hiatts plateselskapsrepresentant i foajenen på Ryman og ledsaget bak scenen for et intervju.

Det er ikke til å underslå at vi var grepet av en smule ærefrykt da vi beveget oss over scenen og så salen fra artistenes perspektiv og vi ventet å snuble over spøkelsene til Hank Williams, Bill Monroe og Roy Acuff rundt hvert hjørne, da vi snirklet oss gjennom de trange gangene bak scenen.

Lei seg for avlysning

Etter et lite minutt alene i en av de flott nyopppussede garderobene kom John Hiatt inn, med en vannflaske i den ene hånda og den andre utstrakt og akkompagnert av et fett glis;

- All the way from Norway then...? Jeg skulle jo ha vært hos dere for bare noen få uker siden. Jeg er veldig lei meg for at det ble avlyst, det var sykdom i familien.

Hiatt skulle ha vært en av hovedtrekkplastrene på 2008-utgaven av Notodden Bluesfestival og det er ingen tvil om at hans uteblivelse skaffet både arrangører og publikum blues av det klart uønskede slaget.

Ikke minst fordi årets overlegne Hiatt-album, «Same Old Man», åpner med sangen «Old Days», der låtskriveren minnes dagene da han var læregutt med bluesstørrelser som John Lee Hooker og John Hammond Jr. Der forteller Hiatt om disse legendenes idosynkrasier; som å sove med et øye åpent! Eller hva slags spesielle kvinner de omga seg med. En av de morsomste formuleringene i sangen bekriver backstage under et show med John Hammond: «...Exotic dancer came into my room, started dancing exoticly...».

På tur med blueskongene

Hiatt har fortsatt å turnere med bluesartister, også etter han kom seg ut av læretida. For ikke lenge siden var han på veien med de absolutte bluesgigantene B.B. King og Buddy Guy. Førstnevnte hadde for få år siden stor sukess, sammen med Eric Clapton, med Hiatt-sangen «Riding With The King».

- Det var litt av en ære å spille på samme plakat som de karene der. De er fantastiske menn, begge to. Både dype, dype humanitærer og musikere. Jeg kommer aldri til å glemme den første kvelden på turnéen, da B.B. King og Buddy Guy kom ruslene over til bussen vår for å ønske oss velkommen på turneen. Det har aldri hendt meg tidligere i min karriere, i all rockturneringen som jeg har bedrevet. Der er det andre ting som gjelder, type «dere får ikke lov til å pisse her, dette er vårt område så hold dere borte», og her kommer Kongene av Blues over til min lille buss og de kommer inn og setter seg og forteller gamle historier. Da de forlot oss en stund senere, var jeg på nippet til å begynne å gråte. Vi har de rette blueskongene, det er helt sikkert.

John Hiatt er bosatt med sin familie utenfor Nashville, han har faktisk vært nashvillianer mesteparten av sitt liv, selv om han egentllig er fra Indianapolis, Indiana.

- Jeg rømte hjemmefra da jeg var tenåring, flere ganger faktisk, og på en av disse rømningene reiste jeg gjennom Nashville. Jeg var 18 år og det var ikke countrymusikken som dro meg hit. Året var 1970 og jeg hadde hørt om musikerne i dette bandet som gikk under navnet Area Code 615 (telefonretningsnummeret til Nashville, fortsatt). De gutta der var forbløffende gode til å spille. De var backingmusikere på countryplater også, men de hadde en helt annerledes groove allikevel.

Mac Gayden, Wayne Moss, Charlie McCoy, David Briggs, Kenny Buttrey. Folk som spilte med Dylan og Neil Young.

- Groove, trommeslagere har alltid vært viktig for dine egne fremførelser av sangene dine. Du lot til å kose deg veldig da du var på scenen sammen med Levon Helm i går (Hiatt var med på Levon Helms «Midnight Ramble» på Ryman kvelden før prisutdelingen). Det er nesten så det går ann å hevde at trommeslagerne i bandene dine har spilt førstefiolin, det er ikke så vanlig?

- Du har et poeng der. Jeg har jobbet med, og jobber fortsatt med, de beste trommisene. Jim Keltner (som spilte på «Bring The Family» og deretter var med i den kortlivede supergruppa Little Village, med Hiatt, Nick Lowe og Ry Cooder), Cody Dickinson (North Mississippi Allstars) og selvsagt Kenneth Blevins.

Det er sistnevnte som ankrer det helt uimotståelige gynget i nevnte «Old Days», en rytmefigur som du nok ikke får høre på new country radio. Nærmere Louisianna enn Tennessee.

Støtter rusofre

- Men selv om du altså ikke nødvendigvis topper countrylistene i tide og utide, så har du åpenbart sterke bånd til Music City. I går bladde jeg gjennom forrige ukes utgave av Nashville Scene (en ukentlig, gratis kulturavis) og der så jeg en stor annonse for en veldighetskonsert til inntekt for noe som bar ditt navn, «Cumberland Heights/The John Hiatt Fund». Hva er det?

- Det er et rusavvenningssenter som jeg er involvert i, et senter som blant annet. spesialiserer seg på terapi overfor familier/familiemedlemmer som er offer for alkoholikere og narkomane. Cumberland Heights har ekspertise på høyt nasjonalt nivå og jeg engasjerer meg i å hjelpe dem med å skaffe økonomi til det fantastiske arbeidet de gjør.

- Det er vel rimelig kjent at du har hatt dine egne problemer å stri med på dette området?

- Jeg er ikke totalavholdsmann. Jeg har i og for seg ikke noe i mot at folk tar seg en drink. Hadde jeg kunnet, skulle jeg gjerne ha delt en med deg i baren etterpå. Men problemet mitt er at jeg ikke klarer å slutte. Jeg må alltid skrapes opp fra gulvet og etter hvert ble det «såå kjedelig» gett.

- «Bring The Family», hensynet til familien er viktig for deg, på den nye plata har du med deg dattara di, Lilly Hiatt. Hvordan oppleves det å spille med egne barn?

- Hun er allerede en god sanger og låtskriver. Hun slo meg ut helt. Hun har aldri egentlig jobbet i studio, ikke med meg i hvert fall... Hun kom inn og gjorde det hun skulle på null komma blunk. Det er vel dette med harmonisang mellom familiemedlemmer, det bare er der.

- Du har opplevd, i vesentlig større grad enn mange andre låtskrivere, at andre artister har nyttiggjort seg sangene dine? Har du noen favoritter blant alle coverversjonene?

- Jeg vet ikke om jeg er i stand til å gjøre noen valg. Jeg er bare veldig takknemlig når det skjer. Det er bare en utilsiktet sideeffekt av denne rare og morsomme trippen jeg har vært på. Det var definitivt ikke det jeg begynte med dette for å oppnå, men det har selvfølgelig vært veldig hyggelig å oppleve. He-he...

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden