En tenåringsdrøm

Edward (Robert Pattison) vet ikke helt om han skal kysse eller bite sin nye kjæreste (Kirsten Stewart).
Edward (Robert Pattison) vet ikke helt om han skal kysse eller bite sin nye kjæreste (Kirsten Stewart).
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pGir du Twilight ditt hjerte så tar den vare på det.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


Alt har bygd opp til dette øyeblikket. I måneder har de sett movietraileren igjen og igjen, ligget på jenterommet i dype drømmer, irritert foreldrene sine med filmmusikk på full guffe og lest bøkene sine fillete. Så kan de endelig sette seg ned i kinosalen og gi drømmene sine et ansikt og en stemme.

Les hva twilighterne mente om filmen og se intervjuet.

Rovdyrets forførelse

Ansiktet er Robert Pattinson, i rollen som vampyren Edward. Han er perfekt. Huden ligner hvit fløyel, leppene er kirsebærrøde. Han er høyreist og vakker. Han har en uendelig kapasitet til å elske, men er samtidig livsfarlig. Som han selv sier: «Jeg er verdens farligste rovdyr. Alt ved meg drar deg til meg. Stemmen, ansiktet, til og med lukten av meg. »

Selvfølgelig er tenåringsjentene forelsket. Stephenie Meyers har med bokserien om highschool-jenta Bella og vampyren Edward endelig tatt deres drømmer, fantasier og gryende seksuelle følelser på alvor. For selv om det da særlig i USA presiseres igjen og igjen at denne kjærlighetshistorien er en hyllest til kyskhet, så vet vi bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi en gylden regel i historiefortelling er å la publikum pines. Vis dem det de vil ha, men ikke gi dem det og de er hektet. Det er den vakre, mystiske og blodsugende fremmede som Bella vil ha og han vil ha henne, men de kan aldri helt gi seg hen til hverandre.

Jeg er i konflikt med meg selv når jeg nå skriver denne anmeldelsen, revet mellom hvem jeg er nå og den jeg var da jeg var 15. Fordi jeg vet at mitt 15-årige selv ville elsket dette. Hun ville hengt filmplakaten over senga flere måneder før premiere og sett denne filmen om igjen. Hun ville ikke hatt annet enn forakt til overs for den anmelderen som kritiserte denne filmen. Vi forsvarer det vi elsker. Det er her jeg svikter meg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For pent

«Twilight - Evighetens kyss » er en vakker film. Menneskene er vakre, scenene er tidvis fantastiske, men det blir for pent. Robert Pattinson, tidligere kjent fra rollen som Cedric Diggory i Harry Potter og ildbegeret, er et skall. Han er den forelskelsen du har før du blir kjent med noen, når du ikke vet hvem personen er, men som du projekterer alle dine drømmer om hvem personen skal være i, og som sannsynligvis vil skuffe deg. Han er rockestjernen og den overjordisk vakre gutten på skolen. Han er prinsen i eventyrene, bare farligere og dermed også mer interessant. I Robert Pattisons rollefigur savner jeg tilstedeværelse, ærlighet og sårbarhet. Jeg savner mennesket i vampyren, men får isteden en kjekk fyr som sier de riktige tingene, men ikke evner å vise at han mener dem. Når det likevel fungerer er det fordi jentene som ser filmen gjør jobben for skuespiller og filmskapere. De har allerede sine egne drømmeversjoner av hvem Edward er i hodet, Robert Pattison fungerer kun som den pene innpakningen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kirsten Stewart gjør en respektabel rolle som Bella, tenåringsjenta som flytter til faren sin i en liten amerikansk småby og faller for vampyren Edward. Særlig i samspill med Billy Burke, som spiller hennes far føles det ekte. Han er den mest troverdige karakteren i hele filmen. Kanskje er det fordi i motsetning til de unge hovedpersonene behøver ikke han leve opp til rollen som tenårings-idol slik Kristen Stewart og Robert Pattison må.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lojal mot boken

Når filmen «Twilight» har sine svakheter er det ikke fordi den svikter i forhold til boken.

Selv om et par ting er forandret har regissør Catherine Hardwicke vært svært trofast mot romanen. Hennes lojalitet gjør at svakhetene fra boken smitter over på filmduken. Der boken mangler kompleksitet og personlighet gjør filmen også det. Den gir deg drømmen, men hovedpersonene er for perfekte til at de virkelig blir sympatiske og troverdige. Jeg hadde ønsket meg en regissør som torde å ta større sjanser med materialet, og som våget å finslipe karakterene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmen har et spenningsplott, men det fokuseres på kjærlighetsdramaet. De gjør at action-eventyret i filmen fungerer dårlige, men kanskje også at kjærlighetshistorien kommer til sin rett. I blant er det storslått, men vi får aldri helt vite hvorfor Bella og Edward er så riktige for hverandre. Her er det store kjærlighetserklæringer og dramatisk lidenskap, men filmen etterlater lite rom for genuin varme og kjemi mellom hovedpersonene.

Som sagt. Jeg tror at mange av bøkenes fans får hva de ønsker seg med denne filmen. Når de gjør det er det ikke på grunn av manglende filmsmak eller dømmekraft, men fordi de selv gir filmen det den mangler. Film er alltid en utveksling mellom den som ser på og det som er på. Det er som en netting der hullene tettes av seernes drømmer og erfaringer. Når Twilight-fansen gir filmen sitt hjerte speiles det tilbake fra filmlerretet.

Jeg sier som David Bowie: «Let the children use it, let the children loose it, let all the children boogie ».