Norske Anette vokste opp på mytteristøya PitcairnForfaren hennes var på «Bounty»

Stillehavet 28. april 1789: Den britiske fregatten Bounty er på vei hjem fra Tahiti i Stillehavet til England idet det bryter ut mytteri ombord. Den forhatte kaptein William Bligh og 18 av mannskapet puttes om bord i en 23 fots åpen livbåt og tvinges til å seile sin egen sjø på det store havet.

Mytteristene, ledet av Fletcher Christian, seiler tilbake til Tahiti hvor 16 mann går i land og Bounty plukker opp noen kvinner og menn, for deretter å sette seil på jakt etter et sted hvor de unngår forfølgelse av engelske myndigheter.

Øya Pitcairn er underlagt Storbritannia og ligger midt mellom Peru og New Zealand og huser 47 innbyggere. Foto: Scanpix

Det tar dem flere måneder å finne øya der et nytt samfunn skal grunnlegges. Øya heter Pitcairn, og er en klippeøy på bare fem kvadratkilometer midt mellom Peru og New Zealand. Her finner mannskapet mat og næring. Og kanskje vel så viktig, et trygt skjulested langt utenfor skipsleia.

Alt av verdier fra Bounty bringes i land. Deretter blir den stolte skuta brent opp for å skjule alle spor. Med dette brytes forbindelsen til verden utenfor, og mytteristene kan igjen føle seg trygge. De er de første til å finne igjen øya etter at den ble oppdaget 22 år tidligere.

Det skulle ta fjorten nye år før man igjen hørte noe om mytteristene og Pitcairn.

Oslo november 2008: I en sofa på Oslos vestkant sitter Anette Boye Young (25) og har pakket seg inn i genser og ullstrømper. Og hun kan sende en varm takk til de gamle mytteristene for at hun sitter der. Anette stiller nemlig i en eksklusiv klasse: Nordmenn som nedstammer fra mytteriet på Bounty.

Familien Boye Young på Pitcairn. Anette foran til høyre. Foto: Privat.

Anette Boye Young er nemlig direkte etterkommer etter Bounty-mytteristen Edward Young i niende eller tiende generasjon, og vokste opp på ett av de mest isolerte stedene på kloden, Pitcairn i Stillehavet.

Til Norge kom hun for tre år siden. På utmerket norsk forteller hun historien om da mamma Kari forlot Norge som 27-åring på syttitallet for å søke lykken på mytteristøya Pitcairn. På sin tredje reise slo moren seg ned og giftet seg med en av mytteristetterkommerne, Brian Young. Resultatet ble Timothy Boye Young. Og søsteren Anette.

– Jeg hadde det veldig bra på Pitcairn. Det var trygt og alle kjente hverandre. Dagene bestod av skole, spill og bading, vi brukte å dra ned til stranden for å bade hver dag etter skolen. Det var så varmt! Anette forteller entusiastisk om alle fiskene som var der, fisker i alle regnbuens farger. Hun slår ut med armene og ler.

– Åhh, nå kjenner jeg at jeg savner det litt.

Det har gått tre år siden hun kom til Norge.

– Jeg ble faktisk født på Ullevål Sykehus, men jeg var bare noen måneder da jeg flyttet til Pitcairn. Og før jeg besøkte Norge første gang som tiåring ante jeg ingenting om landet. Jeg husker at jeg ikke forstod noe av det når mamma og broren min snakket norsk på Pitcairn. Jeg kunne bare noen enkle ord. Som 'jeg eggeskei' i stedet for 'jeg elsker deg'. Og så brukte jeg ordet tøyse mye. Broren min lærte meg også noen stygge ord, men de må du ikke skrive, ler hun.

Norsk fra Borettslaget og Donald

Det var tilfeldighetene som bragte henne tilbake til landet moren reiste fra. Moren Kari Boye Young hadde flere ganger hintet frampå at datteren burde oppleve Norge, og en dag i 2005 bestemte hun seg.

– Det var nesten impulsivt. Plutselig hadde jeg bare lyst til å dra til Norge for å starte et nytt liv. Og to uker etter at jeg kom hadde jeg både jobb og et sted å bo. Jeg forstod allerede litt norsk etter å ha lest mange Donald på Pitcairn. Men muntlig var jeg ikke så god. Jeg vurderte å ta et norskkurs, men i stedet gikk jeg innom en dvd-butikk og kjøpte Borettslaget på dvd.

Portrett av mytterist Fletcher Christian, malt to år før mytteriet på Bounty. Kilde: Wikipedia.

– Jeg så episodene igjen og igjen for å lære norsk. Mamma forklarte at jeg ikke skulle snakke som Piirka, for han snakket finsk, men at jeg heller skulle høre på Narvestad. Linda Johansen gikk også bra, forteller Anette.

Verdensberømt historie

Historien om mytteristene som gjorde opprør og slo seg ned på den øde stillehavsøya har fenget mennesker over hele verden i et par århundrer. Mytteriet på Bounty er i dag verdenshistoriens mest berømte mytteri, og har inspirert et utall bøker og fem filmer, med blant annet Clark Gable, Marlon Brando og Mel Gibson som den populære mytteristen Fletcher Christian.

De fleste historikere er i dag skjønt enige om at kaptein Bligh, som var kapteinen på Bounty, langt fra var så brutal som det han har blitt portrettert som. Trolig var mytteriet rett og slett et resultat av at mannskapet lengtet tilbake til det glade slaraffenlivet de nylig hadde reist fra på Tahiti.

Ingen av mytteristene som slo seg ned på Pitcairn ble noensinne straffet for mytteriet. Da britene igjen oppdaget klippeøya i 1814, ble de overrasket over å finne et velfungerende engelsk samfunn midt ute i det øde Stillehavet. Men livet hadde ikke bare vært enkelt for de som slo seg ned. Av de opprinnelige ni mytteristene, 12 tahitiske kvinnene, seks polynesiske mennene og den vesle babyen som kom til øya med Bounty, var bare mytteristen John Adams og fire av kvinnene fortsatt i live.

Mytterist-etterkommer Anette Boye Young lærte norsk fra Donald og Borettslaget. Foto: Sverre Bjørstad Graff.

Britene ble imidlertid så imponert av det vesle samfunnet og Adams' lederskap at de bestemte seg for ikke å arrestere ham for mytteriet han hadde vært med på femten år tidligere.

Uvant med snø

På det meste bestod Pitcairn av litt over 200 individer. I dag bor det kun 47 der. To av dem er foreldrene til Anette.

Selv om kontrasten fra samfunnet på Pitcairn er stor til Anettes nye tilværelse i Norge, synes hun ikke det var noe kultursjokk å komme hit.

– Nei, jeg hadde bodd på New Zealand en stund, derfor ble ikke overgangen så stor. Men det er mye som er forskjellig. Noen ganger får jeg lyst til å gå barbent rundt, eller bare synge. Men det kan man jo ikke her. Da ville folk tro at jeg var gal!

– Dessuten er det uvant med snø og kulde. Første gang jeg opplevde snø var da jeg var 10 år og på ferie i Norge. Jeg husker at jeg fylte opp en flaske med snø og ville ta med tilbake til Pitcairn. Haha. Det fungerte dårlig. Mamma forklarte meg at det kom til å smelte. Jeg er ikke så glad i snø lenger nå. Det er kaldt og det er glatt og jeg er ikke så glad i å gå på ski heller, men jeg har prøvd og har lyst til å like det.

Hva savner du mest?

– Simple life!

Hva tenker du på da?

Adamstown er hovedstad og eneste bosetning på Pitcairn. Stedet er oppkalt etter mytteristen John Adams. Foto: Scanpix.

– At vi ikke trenger å se på klokka hele tiden. Og at vi tar livet med ro, er åpen og snakker om alt mulig. Det har nok påvirket meg også, det å være åpen og ærlig. Jeg synes jo mange er det i Norge også, men folk er forskjellige. Jeg merker at det er mye stress utenfor Pitcairn. Da det var nytt for meg var det stress, men nå har jeg lært å takle det ... jeg bare driter i det.

Anette ler et hikst og fortsetter med å si at hun nok føler seg mer polynesisk enn hun føler seg norsk. Norsk pass til tross.

– Men jeg liker Norge veldig godt. Jeg elsker det så mye. Jeg tror jeg skal bo her hele livet. Jeg liker at alle blir behandlet likt og føler meg veldig trygg her. Men is på bakken er helt forferdelig, jeg mener det. Jeg hater det. Jeg må nesten gå på alle fire! Haha.

Tante Pose

Ifølge Anette var det ikke så mye som minnet om Norge under oppveksten hjemme på Pitcairn. Foruten moren Kari bestod de norske innslagene først og fremst av noe lesestoff, julekalender samt noen filmer på video.

– Jeg brukte å se en del på Brødrene Dahl, Skomaker Andersen og Tante Pose. Åh, jeg elsker tante Pose! Jeg har filmen på dvd, jeg ser fortsatt på den kanskje én gang i måneden, forteller hun, og virker nesten litt overrasket når hun hører at Tante Pose neppe har den helt store fanskaren lenger i dagens Norge.

– Ja, nei, pappa var heller ikke så glad i henne, sier hun.

Flagget til Pitcairn er det eneste i verden hvor en trillebår også er avbildet.

I dag har teknologien nådd den øde stillehavsøya. Tante Pose og gamle videoer har fått konkurranse fra internett, dvder og tvsendinger fra utlandet. Kommunikasjonen med øya har også blitt mye enklere. Tidligere gikk det enten i brev eller telegram. Men om savnet etter familie og venner på Pitcairn blir stort, kan Anette i dag bare plukke opp mobilen og ringe for å slå av en prat når hun vil.

– God bless it, sier hun og lar mobilen hvile i hånden.

Forvekslet med Big Brother-stjerne

Men det er ikke alle opplevelsene i Norge som har vært like hyggelige. På grunn av navnet sitt opplevde hun lenge at svært mange tok kontakt til alle døgnets tider etter at hun kom til landet. Og det var ikke fordi hun har en eksotisk bakgrunn.

– Da jeg ble registrert med mobilnummer, fikk jeg veldig mange meldinger og telefoner fra folk som ville snakke med meg, selv midt på natten. Jeg trodde først det var venner av meg som jeg ikke hadde lagret på mobilen min, men så forstod jeg at det var fra folk som ville ha tak i Anette Young, kjent fra første runde av Big Brother i 2001.

Nå har Anette Boye Young hemmelig nummer.

Skyggen over paradiset

For få år siden dukket det opp historier som kastet en svart skygge over den vakre stillehavsøya. Da kom nyheten om at omlag halvparten av Pitcairns mannlige voksne befolkning var anklaget for overgrep. Igjen skapte mytteristøya overskrifter. Men oppmerksomheten var av sorten innbyggerne helst skulle ha vært foruten.

I oktober 2004 ble Pitcairns borgermester Steve Christian (midten) og flere andre dømt anklaget for overgrep. Foto: AP / TVNZ.

Syv av øyas menn stod tiltalt for overgrep i det som ble beskrevet som en slags øytradisjon siden mytteristene fra «Bounty» slo seg ned i 1790.

Etterforskningen og den påfølgende rettssaken skapte mye vondt blod blant familiene og menneskene tilknyttet Pitcairn. Enkelte av kvinnene som fortalte om overgrep de opplevde som barn, trakk senere forklaringen tilbake. I etterkant hevdet de at de ble presset av politietterforskere fra New Zealand og Storbritannia.

– Ingenting skjedde meg på Pitcairn. Det fortalte jeg til politiet, at jeg var ung og at det hadde vært unaturlig med sex der. Men politiet svarte bare at jeg ikke kunne si sånt. Det var jo ikke det de var ute etter, forteller Anette.

– De ville tilby meg penger for å dikte opp historier. De sa til og med at det ikke trengte å være sant. De sa jeg skulle få 100.000 pund for hver klage jeg kom med. Jeg tror dessverre mange lot seg rive med.

Hun fnyser. Blood money, kaller hun det.

Nære slektninger ble tiltalt og dømt for overgrepene, blant annet hennes far. Det var et stort slag for Young-familien, som likevel har holdt sammen gjennom den vonde tiden.

Moren, Kari Boye Young, har siden rettssaken fungert som en talskvinne for det vesle samfunnet. I intervjuer har hun uttalt at hun er sterk motstander av mindreårig sex, men understreker at hun i de over tyve årene hun har bodd på Pitcairn aldri har hørt om voldtekt og misbruk av ungjenter, bare frivillig sex.

Noen av forholdene øyboerne ble anklaget for lå 40 år tilbake i tid.

Boye Young mener at britene i rettssaken trampet inn i en kultur de ikke har greie på, og at tidlig seksuell debut for jenter er en tradisjon på mange stillehavsøyer.

Her ligger litt av problemstillingen for Pitcairn. For øya er formelt underlagt det britiske rettsystemet, og sorterer under Kent politidistrikt i England. Likevel var det først i 1997, 207 år etter at øya ble befolket, at den britiske lovboken ble sendt til Pitcairn.

Fram til da hadde man benyttet den lokale øyloven. Men denne dreide seg først og fremst om tyveri, og hadde ingen referanser til seksuell lavalder - som ble ansett for å ligge et sted mellom 12 til 15 år. Til sammenligning er seksuell lavalder i både Norge og England 16 år.

– Rettssaken forandret mye på Pitcairn. Og mye av det som skjedde i forbindelse med etterforskningen og rettssaken føles urettferdig. Men vi har klart oss gjennom det, forteller Anette.

– Jeg tror nok pappa er bitter, men vi holder motet oppe. Det er det eneste vi kan gjøre. Hele saken er veldig lei.

Før rettssaken startet, ble et fengsel med seks celler bygget på Pitcairn. Det fikk mange av innbyggerne til å frykte at resultatet av rettssaken var gitt på forhånd.

I tillegg mente mange at Storbritannia brukte rettssaken som et påskudd for å få de noen og førti gjenværende bort fra øya som er fullstendig avhengig av forsyninger utenfra.

Forsvarerne for de syv tiltalte hevdet at mytteristene brøt alle juridiske bånd med Storbritannia da de brente Bounty og bosatte seg på Pitcairn, og at rettssaken på Pitcairn, som ble ført i henhold til engelsk lov, ikke kunne være gyldig. De ble ikke hørt. I 2004 ble seks av mennende dømt.

Identiteten

For de få menneskene som bor på Pitcairn i dag, er identiteten uløselig knyttet til fortidens mytterister. Men for Anette Boye Young i Norge har det liten betydning. Hun vet ikke så mye om sin mytteristforfader Edward Young, annet enn at han på sine eldre dager skal ha vært tannløs og ikke akkurat et fruktfat.

Ifølge de historiske kildene var han også kjent for å sove seg igjennom viktige hendelser. Han lå blant annet og sov om bord på Bounty da mytteriet pågikk, men tok side med resten av mytteristene da han våknet og skjønte hva som hadde skjedd.

Anette som barn på kirkegården hvor mange av mytterist-etterkommerne er begravet. Foto: Privat.

Ifølge Anette er det også en sjanse for at det slett ikke var Edward Young som var forfaderen til Young-familien, men mytteristen Fletcher Christian.

– Fletcher Christian og Edward Young delte på damene, sier hun.

Hun innrømmer at mytteristbakgrunnen er en viktig del av identiteten hennes.

– Men det er jo ikke noe jeg går rundt og snakker om eller tenker på. Men på Pitcairn betyr det litt. Der er det nok spesielt viktig med navnet i forhold til for eksempel alle turistene som kommer og håper å treffe noen mytterister, ler hun.

Ute i oslokvelden uler vinden i mørket mens temperaturen flørter med minus. De siste bladene har for lengst falt av trærne. Anette reiser seg opp fra sofaen og putter litt mer ved i peisen.

Hvordan tror du det vil gå med Pitcairn videre?

Svaret kommer resolutt.

– Jeg er sikkert på at det vil klare seg! Jeg tror det blir som det er i dag. Det blir aldri slutt på Pitcairn.

Vet du om en spennende historie eller kjenner du noen spennende mennesker? Send et tips til sverre@abcnyheter.no.