Som sagt, så gjort

debatt

Er det noen som fremdeles er forbauset over at rastiske ord og holdninger blir til omsatt til grov hatvold på kort tid?

Kommentar

tirsdag, 16. september 2008 - 7:16

Oppdatert: tirsdag, 16. september 2008 - 21:55

Tekst:

Henrik Lunde

Lundes Luke

Henrik Lunde jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter.

Flere innlegg fra hans faste spalte hos ABC Nyheter kan leses her.

Helgens overfall i Oslo var etter alt å dømme rasistisk motivert. Politiet ser sammenheng mellom drapet i Trondheim og de rasistiske ytringer som den arresterte fremmet på nettet. Skuddene mot Hvalstad asylmottak har føringer til en svært amper nettdebatt mot asylsøkere. Tre hendelser er ingen bølge, men de danner et mønster som er like ubehagelig som det er forutsigbart.

Sammenhengen mellom rasistiske ytringer og rasistiske handlinger er velkjent over hele verden. I Sverige registrerte politiet 3.500 hatkriminalitetshendelser i fjor og det er bare en del av isfjellet. I Norge nekter myndighetene å registrerer hatkriminalitet, men for den som rammes er det uinteressant om man er nummer totusen i rekken eller årets eneste hendelse.

Ytringsfrihetsfundamentalistene har påstått at rasismen blir borte når den kommer fram i lyset, men rasismen har ikke forsvunnet selv om nettredaktører, politikere, PFU og domstolene lar skiten renne i strie strømmer. Rasistiske ytringer er psykisk vold for dem de omhandler, og de påvirker også noen til å omsette ord til handlinger. Virkeligheten er ikke så enkel at det er kun medlemmer av erklærte rasistiske eller nazistiske grupper som utøver vold. Når rasismen er utbredt blant folk flest, er det også folk flest som utøver volden.

De ansvarlige politikerne kom heldigvis på banen for å ta tak i problematikken, men det mest konkrete justisministeren hadde å by på var en oppfordring om å gå i fakkeltog! Ikke et ord om hva regjeringen ville iverksette av tiltak. Kanskje ikke så rart for problematikken er kompleks og løsningene likeså.

Rasistiske ytringer er psykisk vold for dem de omhandler, og de påvirker også noen til å omsette ord til handlinger. Det bunner i holdninger som er så fiendtlige at det får noen av oss til å gå over terskelen og utøve diskriminering, trakassering og vold. De groveste hendelsene er de enkleste å forholde seg til. Da kan det ropes på fakkeltog og politikerne kan være rystet og sjokkerte og voldsomt og oppblåst indignerte. Den dagligdagse hetsen i debatten på og utenfor nettet samt hverdagslivets diskriminering og utestengelser er langt mer ubehagelig å ta tak i. Men der er der kampen må føres hver bidige dag.

Lar vi det rasistiske budskapet få stå uimotsagt vil det bli flere som lar handlinger følge ordene.

Mer om nettsteder som debatterer Rasisme finner du på Startsiden.

Sigrun Tømmerås

16. september 2008 - 21:01

Innvandrer for en dag

Det var en fredag ettermiddag, og jeg satt på T-banen på vei til en fest. Jeg gledet meg, følte meg vel.

Så lenge det varte.

To middelaldrende menn kom på da T-banen stoppet. Den ene satte seg ved siden av meg; den andre på setet vis á vis. De begynte fort å veksle blikk, men jeg slo ubehagsfølelsen fra meg, for om det var meg de var plaget av, så skjønte jeg ikke grunnen.

Han ved siden av meg flyttet på seg. Satte seg kloss inntil meg.

Jeg flyttet meg noen centimeter nærmere vinduet. Mannen flyttet seg etter.

Mannsgris, tenkte jeg.

Jeg ble klemt helt inntil veggen. Han som satt på setet vis á vis, flyttet seg også inn mot veggen, tok så mye plass at jeg nesten ikke hadde rom for beina. Lente seg fram, var nesten oppi ansiktet mitt. Han ved siden av satte seg halvveis oppi fanget mitt.

De tar meg for noe jeg ikke er, skjønte jeg.

Riktig.

- Se, så sur hun ser ut, sa han vis á vis.

- Er det ikke det jeg alltid har sagt, Bjørn, at de kommer hit og krever og krever, går på sossial'n, og gidder ikke engang oppføre seg som folk. Utakknemlige er det de er. Bare se på henne nå! Det er akkurat sånn de er!

Bjørn var enig:

- Vi skulle sendt pakket dit de kom fra.

Jeg hadde framdeles ikke sagt ett ord. Men forlengst skjønt at jeg ble tatt for Innvandrer. Det var senhøstes, men jeg var solbrun, og jeg hadde mørkt hår.

Jeg ble litt redd. Tenk om de ville ty til vold?

Heldigvis skulle jeg ikke så langt. Jeg reiste meg, og de hindret meg ikke. Jeg stilte meg ved utgangsdøra, like bak setet hvor jeg hadde sittet. De to mennene fulgte meg med blikket.

Før vi var framme på stasjonen hvor jeg skulle av, åpnet jeg munnen og vendte meg mot dem. Jeg lette etter dialekten min som jeg helt hadde gitt avkall på etter at jeg ble skaptrønder i hovedstaden [og nå vil nok en fonetiker riste fortvilt på hodet]:

- Æ ha buidd i Oslo i nånn år no, å ha aldri tænkt på at æ skuill opplev rassisme. Ka e gæli me nordtrøndera? Ka? Æ e oppvokst på lainne, å ha sea æ va lita pi plukka potteten som di latsabba et te meddag. Bortskjæmt Oslo-fåilk! Men ein teng ha di to lert mæ: No veit æ kolles innvandrera ha de når dæm træff på idiota som dåkk. No veit æ at rassisme fins. Våkksin mainnfolk, som ska vårrå iddeala fer ungan vårres, SKAM DÅKK!

Reaksjonen uteble ikke. De to sank sammen. Jeg gikk av.

Ute på perrongen klappet en kjekk, ung mann meg på skulderen:

- Hei, jeg ville bare fortelle deg at jeg syntes du taklet de to mennene vanvittig bra. Det var så flott at du satte dem på plass, og at alle fikk høre det. Jeg fulgte med på hva som skjedde helt fra begynnelsen av. Passet på deg, så å si. Ha en riktig god helg!

Jeg ville ikke vært denne opplevelsen foruten, for jeg fikk et ørlite innblikk i hva mennesker kan oppleve i denne byen, og som selv ikke har mulighet til å ta igjen slik jeg kunne. Men jeg er glad det skjedde på T-banen på dagtid, og ikke sent på kvelden fra fulle idioter.

Siste fra forsiden

Kongeparet reiste med falskt pass

Livet Da kong Harald og dronning Sonja dro til Hawaii på bryllupsreise som kronprinspar i 1968, reiste de med nye pass i navnene Tom og Eva Manstad.