Sara Gruen: «Vann til elefantene» Oversatt av Siri Fürst Skogmo (Bazar Forlag, 304 sider)Billig sirkushistorie

Et sirkus slår seg ned på parkeringsplassen utenfor sykehjemmet der 93 år gamle Jacob, bor. Jacob reiste selv som ung dyrlege rundt med et sirkus, og med ett minnes han denne perioden og detaljene fra denne begivenhetsrike perioden i livet hans. Om natten kommer minnene til han for fullt, og i drømme gjenopplever han alt både på godt og vondt. Han husker håpløsheten i 30-tallets USA, samt det vakre og det groteske sirkuslivet hadde å by på.

Den kanadiske forfatteren Sara Gruen kom ved en tilfeldighet over en bok om et sirkus i USA. Denne vakte forfatterens interesse og førte så videre til at hun dro rundt til arkiver for å finne mer informasjon til inspirasjon til å skrive «Vann til elefantene». Romanen er dermed en spennende blandig av det rent fiksjonelle, samtidig som den bygger på det dokumentariske rundt amerikansk sirkusliv i nedgangstidene i USA. Boken har vakt stor interesse og har frelst en betydelig leserskare i USA.

Vulgært språk ødelegger

En sirkusforestilling kan vekke mange følelser for publikum. Når man forlater en endt sirkusforestilling, kan man sitte igjen med en underlig følelse i mellomgulvet; opprykt av den utrolige disiplinen, tøyingen av grenser, forundret over de smakløse kostymene og en undring om det var verdt pengene. Siden «Vann til elefantene» er en sirkushistorie, bruker den (dessverre) sirkus-estetikken for det den er verdt. Det er gøy en liten stund, deretter går boken over i det krampaktige. Sara Gruen bruker et vulgært språk, som til tider kan bli litt ekkelt. Scenene som er ment å beskrive en vakker, men forbudt kjærlighet mellom hovedpersonene, glir over i noe som minner om både husmorporno og mannfolkbladers erotiske noveller. I tillegg har forfatteren omgjort gamle klisjeer til nye, noe som forsterker det enkle, litt billige i boken.

Personene, fra helten Jacob som ung mann på 23 år, til sirkusartistene, de ansatte og dyrene, fremstilles som flate karakterer, med alt for få glimt av dybde. Det deprimerende bakteppet sirkuslivet i 1930-årene i USA gir, gjør også at man kan ane en naturalistisk holdning til arbeiderne som er dømt av egen skjebne. På grunn av de økonomiske forholdene er de nødt til å følge med sirkuset til neste by, og nedverdigelsene blir en forutsetning for å spise seg mett også i morgen. Denne nøden er fjernt for leserne i dag, men forfatteren gir likevel en troverdig beskrivelse og innleving av de forferdelige forholdene på denne tiden.

Lyssky aktivitet

På den andre siden blir lyssky aktiviteter som prostitusjon som en av sirkusattraksjonene rosemalt. De mannlige skikkelsene står sentralt i romanen og leseren får mer sympati for disse på grunn av det. Også dyrene i boken blir fremstilt på litt annerledes måte. Og i beskrivelsene av sirkusdyrene finner man både elementer fra klassiske eventyr og fra tegnefilmer. Dyrene har menneskelige egenskaper og blir med få unntak fremstilt som latterlige vesener, noe som ikke alltid er i tråd med sirkusets hensikt eller som fordekker den brutale behandlingen de til tider får.

Et lyspunkt er imidlertid innblikket i livet til Jacob som gammel mann, som med en for andre irriterende stahet setter seg et aller siste mål her i livet og gjennomfører dette, til tross for at kroppen eldes, medlemmer av hans egen kjære familie, samt ansatte på sykehjemmet motarbeider det.

Om historien om den aldrende Jacob og hans ettertenksomme tilbakeblikk til fortida hadde utgjort historiens kjerne, kunne boken vært betydelig bedre, og den kunne kanskje fått et helhetlig preg. Men Vann til elefantene framstår for meg som litt falsk, på samme måte som så mange sirkusnummer, også i vår tid.

Les også:
Bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur

Les mer om litteratur på Startsiden