Klarer ikke følge opp

For de aller fleste skjønnlitterære forfattere er det en drøm å bli antatt og utgitt, men tall fra de store forlagene viser at mange av dem blir stående med den ene - eller muligens med en kjapp oppfølger i tillegg - før deres stemme forsvinner inn i den private sfæren igjen.

- Jeg skulle gjerne ha gitt ut en bok til, dersom jeg hadde klart å skrive en. Men det har vært vanskelig å få til, selv om jeg fortsatt ikke har gitt det opp, kommenterer Kjetil Brottveit åpenhjertig om sin egen situasjon.

Da Brottveit, som til daglig jobber som journalist i Forskerforum, debuterte med romanen "Nattradioen" i 2003, kunne han glede seg over gode kritikker og Sørlandets Litteraturpris. Likevel har det altså stoppet opp. Men Brottveit er i godt selskap. For av totalt 30 skjønnlitterære forfattere som debuterte på et av de større forlagene (Aschehoug, Cappelen, Damm, Gyldendal, Tiden, Oktober, Det Norske Samlaget og Kolon) samme år, har ni vært tause på bokfronten siden. Det er nesten én av tre.

Mangler historier og penger

Tilsvarende situasjon finner vi hvis vi går ytterligere fem år tilbake i tid, til 1998. Blant de som debuterte den gang, finner vi forfatterstemmer som Linn Ullmann, Karl Ove Knausgård, Trude Marstein, Arne Lygre og Olaug Nilssen. Alle disse er godt etablerte i dag, men av 22 debutanter på de nevnte forlagene det året, har bare 14 gitt ut noe etter tusenårsskiftet.

- Det er framfor alt to årsaker som peker seg ut når det gjelder det forholdsvis store frafallet. Det ene er at mange forfattere bare har én eller maks to bøker i seg. De har en historie de ønsker å fortelle, og når den er fortalt har de problemer med å finne noe mer å skrive om, sier Anne Oterholm, leder i Den norske Forfatterforening (DnF).

Hun mener likevel «den andre årsaken» trolig er den viktigste til at mange smilende debutanter forsvinner utover den litterære sidelinja etter kort tid.

- Penger. Det er vanskelig å etablere seg som forfatter, og mange av dagens unge forfattere har god utdanning når de debuterer. Mange skaffer seg derfor annet arbeid, og har bare fritida til å skrive på. Og trives du godt med den jobben du har, er det ikke sikkert du prioriterer skriving på fritida så høyt som du bør, skal det bli en ny bok, uttaler Oterholm.

MANGLER PENGER: Leder av Den norske forfatterforeningen, Anne Oterholm, sier det er vanskelig å etablere seg. Foto: Scanpix

40.000 kroner i året

Da Telemarksforskning tidligere i år la fram sin levekårsundersøkelse for kunstnere, oppga 60 prosent av de forfatterne som svarte at de jobbet mer enn 1500 timer i året med sitt forfatterskap.

Men selv om mange medlemmer av DnF altså oppgir forfatteryrket som heltidsbeskjeftigelse, var den gjennomsnittlige inntekten av litterær skriving for de som deltok i undersøkelsen ikke høyere enn 216.700 kroner. Og for de 25 prosentene med lavest inntekt var snittet så lavt som 39.700 kroner. Noe som tilsier at selv blant forfattere som har gitt ut minst to bøker (som er minstekravet for å kunne bli medlem av DnF) er det for mange umulig å leve av å skrive.

Tre år på en bok

Situasjonen er naturlig nok ikke lettere for de med bare en bok bak seg, noe Tor-Arne Moen går god for. Moen debuterte i 1998 med novellesamlingen "Høst i sommerfuglhagen", men så har vi ikke hørt noe mer fra ham.

- Nei, men pussig at du ringer nå, for jeg kommer faktisk med en ny roman, "Brønnørreten", i løpet av september! At det har gått hele ti år siden min forrige utgivelse skyldes utelukkende penger. Eller rettere sagt mangel på dem. Jeg har måttet rydde rom til å skrive i perioder hvor jeg har hatt råd til det, samtidig som jeg har kjøpt meg tid til å skrive ved å ta opp en del lån. Totalt har jeg brukt om lag tre årsverk på denne boka i løpet av en åtteårsperiode, og for meg tilsvarer tre årsverk om lag 1,2 millioner kroner. Så det er dyrt å skrive, og for mange blir dette et umulig regnestykke å forholde seg til, forteller Moen, som bor på Notodden og er utdannet kunstner og grafiker.

- Men hvis det i praksis koster deg 1,2 millioner kroner å skrive en bok, er det virkelig verdt det?

- Du må jo selvsagt like å skrive, men for meg var også utgivelsen av boka det mest utrolige jeg har vært med på. Som kunstner har jeg hatt rundt 60 utstillinger, men den ene novellesamlingen, som debutant, fikk overlegent mer respons og oppslag i mediene enn samtlige mine utstillinger til sammen!

Gir forskudd

Geir Berdahl, forlagssjef i Oktober og leder av Den norske Forleggerforeningen, innser at økonomien kan true mulige forfatterskap, men framholder samtidig at forlagene ikke har mulighet til å gjøre særlig med dette.

- Vi gir noe forskudd, men har ingen muligheter til å betale årslønner til forfattere. Og man kan ikke regne med å leve av å skrive etter den første boka, det må det normalt et langt lengre forfatterskap til, fastslår Berdahl. Og presiserer at det er nettopp et langvarig forfatterskap som forlagene håper på, når de åpner portene for debutantene.

- Men egentlig syns jeg ikke det at to av tre faktisk fortsetter er så dårlig. Mange har jo bare denne ene boka de vil skrive, og det er gjerne bok nummer to som viser hvorvidt man er forfatter eller ei. Derfor blir det en naturlig avskalling på et tidlig stadium.

KAN OPPMUNTRE: Geir Brodahl i Oktober forlag sier forlagene ikke kan love debutantene en inntekt de kan leve. Foto: Scanpix

Bare min skyld

En av Berdahls forfattere er tidligere nevnte Kjetil Brottveit, som altså sliter med bok to. Men det er ikke forlagets skyld, forsikrer han.

- Kontakten med Oktober har vært tett og god. De har gitt meg passe oppmuntring, så at jeg ikke er i mål med bok nummer to er bare min skyld, fastslår Brottveit.

- Dersom du ønsker å bli forfatter og bygge opp et forfatterskap, så bør du helst gi ut en bok annethvert år. Men det er jo ikke nødvendigvis det som passer alle best, og som akademiker i det daglige føler jeg ikke noe press på at jeg snart må bli ferdig, bemerker Gro Jørstad Nilsen. Hun ga i 2003 ut romanen "Nattelangs".

- Jeg jobber hele tida med en ny bok, men det tar tid å skrive. Som akademiker driver jeg med forskning, og har nok tatt med meg noe av holdningen derfra over til skrivinga. For meg er det å skrive en roman å stille spørsmål. Og i boka jeg jobber med nå har jeg et nokså komplekst spørsmål jeg stiller, så for å være helt ærlig så har jeg ikke peiling på når den nye blir ferdig, konstaterer Jørstad Nilsen.

Trenger ny litteratur

Da den gamle bokbransjeavtalen med fastpris på skjønnlitterære bøker i 2005 ble revidert og åpnet opp for rabatter på inntil 12,5 prosent for enkelttitler, fryktet mange at det ville favorisere bestselgerne, på bekostning av nykommere og «smalere» litteratur. Så langt er ikke en slik effekt blitt dokumentert, og Randi Øgrey, direktør i Bokhandlerforeningen, bedyrer at bransjen har fokus på ny litteratur.

- Det er en realitet at bøker ikke selger noe særlig, og at det tar tid å etablere et forfatterskap. Men for oss er det viktig med bredde, og det er viktig å hjelpe ny litteratur fram. Som et ledd i dette deler Bokhandlerforeningen ut både det egne «Bjørnsonstipendet», til en ung og lovende forfatter, samtidig som vi i samarbeid med Forfatterforeningen årlig deler ut forfatterstipend, forteller Øgrey. Mer enn enkelttiltak mener hun likevel det er nysgjerrighet som best kan hjelpe nye navn fram.

- Det er en symbiose mellom forfattere, forlag, forhandlere og medier. Trår alle til, kan forutsetningene for et framgangsrikt forfatterskap være til stede.

Ti år ingen tid!

De fleste 98- og 03-debutantene som ABC Nyheter har snakket med, har da heller ikke gitt opp forfatterdrømmen. De håper bok nummer to skal dukke opp en eller annen gang. Men én bokdebutant vi kontaktet, antyder at det nok ble med den ene. Og oppgir i en sms årsaken å være av «såpass privat karakter at jeg dessverre ikke kan hjelpe deg med artikkelen».

Mens 98-debutant Rune Hesjedal på sin side synes hele problemstillingen blir noe merkelig. I en epost skriver han at han blir forvirret av spørsmålene våre:

- Jeg brukte 46 år på å skrive diktsamlingen «Nesten Hegredikt». Siden da har 10 år gått. Det er vel ingen tid, sett opp mot de 46. Claes Gill publiserte så vidt jeg mener å huske to diktsamlinger. Og satte kanskje med det en fin standard for poeter. Men jeg har planer om en neste bok. Som kommer når den er klar. Har jeg ikke rukket å få den ferdig før jeg forlater mitt tastatur vil jeg muligens ha disponert min tid feil.