ABC Nyheter

Sakkyndige psykologer benyttes i økende tempo som sakkyndige i barnesaker for domstolene. Dette ut i fra en antagelse om at de besitter relevant kunnskap og erfaring domstolene kan dra nytte av. Dessverre viser det seg at mange slike sakkyndige ikke har den nødvendige kompetanse til slikt arbeid.

Erik Iversen, medlem av sentralstyret og leder i kvalitetsutvalget i NPF, skrev i Tidskrift for Norsk Psykologisk Forening (2008:176) at:

” Evidensbasert psykologisk praksis innebærer integrering av den beste tiIgjengelige forskningen…”! og

“Denne forståelsen av evidensbegrepet vil hjelpe oss i å motstå press for a gå på akkord med kvalitativt god psykologisk virksomhet”

“Ekspertise” blir av Eriksson (2000) beskrevet som:

“EXPERTISE refers to the mechanisms underlying the superior achievement of an expert, i.e. "one who has acquired special skill in or knowledge of a particular subjects through professional training and practical experience" (Webster's dictionary, 1976, p. 800).”

Magnussen (2004),s.192 skriver i Boken Vitnepsykologi at:

”Der er liten, ingen, eller til og med en negativ effekt av erfaring (Dawes 1994). Et slikt
funn kan virke kontraintuitivt, men er egentlig ikke overraskende. Erfaring resulterer i
bedre ferdigheter bare når en prestasjon eller vurdering følges nokså umiddelbart av
feedback, var vurderingen korrekt, eller var den gal?

En enkel analogi belyser dette: Du kan
trene i årevis på golfslag, men vil aldri bli bedre om du ikke får vite hvor ballen havnet. Det
typiske i mange profesjonelle sammenhenger et nettopp mangel på umiddelbar korreksjon av
egne vurderinger. Illusjonen om sammenhengen mellom erfaring og kompetanse er en av de
farligste feltene fagfolk kan falle i.

Det betyr i klartekst at det ikke uten videre er noen automatisk sammenheng mellom erfaring og kompetanse. For at erfaring skal gi kompetanse må man raskt få evaluert det resultatet man er kommet til eller den sakkyndige rapporten man har skrevet! Dersom man aldri får noen tilbakemelding på kvaliteten av en slik rapport, eller hvordan det gikk i de tilfeller rådene ble fulgt, forblir ”kompetansen” på det nivået den var i utgangspunktet. Akseptabel kompetanse forutsetter som beskrevet ” integrering av den beste tiIgjengelige forskningen”!

Magnussen skriver at ”Evnen til å skille løgnaktige forklaringer fra sannferdige på
grunnlag av hvordan løgnerne fremtrer, ligger meget nær tilfeldighetsnivå. De viser alle at
vi i alminnelighet ikke er i stand til å benytte vitners atferd som indikator på løgn og
sannferdighet.”

Kompetanse i å avsløre løgner er således vanskelig å oppnå på grunn av mangel på redskap for slik avsløring.

Magne Jørgensen fra Simula Research Laboratory skrev på IDG.no i juni 2004 at ”Mengden erfaring fra lignende It-prosjekter er en svært usikker indikator på ekspertise.” Med overskriften ”Erfaring er ikke ekspertise” skriver han:

“Ekspertise i gjennomføring av et it-prosjekt er i mye større grad avhengig av erfaring fra prosjekter som er svært like det som skal gjennomføres”. Og “I en studie vi gjorde av systemutviklere som vedlikeholdt store, databasebaserte it-systemer ble vi overrasket over hvor lite sammenheng det var mellom mengden erfaring og kvaliteten på vedlikeholdsarbeidet. De aller minst erfarne utviklerne hadde som ventet hyppigere problemer enn de mer erfarne, men det var ingen klar forbedring fra de med middels erfaring (1-5 år) til de med lang erfaring (mer enn 5 år).”!

“For at lengre erfaring skulle lede til økt kvalitet I systemutviklingen, viste det seg at erfaringen måtte være fra samme it-system som ble vedlikeholdt. En "fersking" med kort, men svært relevant erfaring besatt dermed vesentlig mer ekspertise enn langt mer erfarne utviklere”

Dette viser at relevans er en bedre indikator enn mengde, og at hva som er relevant erfaring må oppfattes nokså snevert. En mengde studier innen andre fagfelt viser nøyaktig samme forhold.

Det er relevansen til, ikke mengden av, erfaring som er viktig for ekspertisen. Mye av det vi typisk anser som relevant erfaring gir ikke økt ekspertise. Studien viste for eksempel at det var usikkert om ekspertise i vedlikehold av et it-system ga ekspertise i vedlikehold av et annet it-system.

En undersøkelse av Ericsson og Lehmann i 1996 oppsummerer en rekke studier på sammenhengen mellom erfaring og ekspertise. De hevder at det i hovedsak er hvor mye "bevisst trening" som gjennomføres, som gir ekspertise. Med
bevisst trening menes her bruk av individbasert og spesifikk trening basert på repetisjon, tilbakemelding og gradvis raffinering av treningsoppgaver "Bevisst trening" over flere år er ifølge Ericsson og Lehmann eneste måte å oppnå virkelig høy ekspertise innen mange fagområder.

Ser vi på hvem som blir gode i tekniske idretter, som fotball, ser vi at det samme gjelder der. Det er ikke de som spiller mest fotball, men de som har et gjennomtenkt treningsopplegg med trening på utvalgte øvelser, repetisjoner
og tilbakemeldinger, som blir de beste spillerne

Flere av våre studier viser at it-utviklere har en tendens til å overvurdere relevansen av sine erfaringer. Overdrevet tro på at erfaring fra tidligere prosjekter er overførbar til nye prosjekter kan i mange tilfeller være den viktigste årsaken til mislykkede prosjekter.

Ved valg av it-leverandør bør derfor referanser fra relevant arbeid sjekkes nøye for å avdekke reell (i motsetning til påstått) relevans.

Dette betyr at ekspertise bygger på relevant erfaring man nokså umiddelbart får en feedback av. Hva some r relevant erfaring I den enklete undersøkelse, varierer fra sak til sak. Når en sakkyndig skjelden får noen feedback på rapportens faglige holdbarhet, resulterer det ikke I bedre ferdigheter. Realkompetansen blir med andre ord uforandret. I de tilfeller der slike rapporten åpenbart bryter med faglige forutsetninger jmf ” integrering av den beste tiIgjengelige forskningen” kan man verken snake om kompetanse eller ekspertise!

Fra Erichsson (2000) kan vi lese:

“However, when scientists began measuring the experts' supposedly superior powers of speed, memory and intelligence with psychometric tests, no general superiority was found -- the demonstrated superiority was domain specific. For example, the superiority of the chess experts' memory was constrained to regular chess positions and did not generalize to other types of materials (Djakow, Petrowski & Rudik, 1927).”

Dette er vesentlig, for det underbygger at en ekspert I et snavert felt innen psykologi ikke kan påberope seg noen generell ekspertstatus generelt innen psykologien.

“In a recent review, Ericsson and Lehmann (1996) found that (1) measures of general basic capacities do not predict success in a domain, (2) the superior performance of experts is often very domain specific and transfer outside their narrow area of expertise is surprisingly limited and (3) systematic differences between experts and less proficient individuals nearly always reflect attributes acquired by the experts during their lengthy training.”

Av dette kan vi avlede at en klinisk psykolog ikke uten videre er å regne som en spesialist på sakkyndig arbede, fordi klinisk virke er svært forskjellig fra sakkyndig virke. Det advares sågar I fagliteratur mot å blande en klinisk tankegang inn i sakkyndig virke! Denne problematikker er utdypet HER : http://www.abcnyheter.no/node/65284

Videre skriver Erichsson at: “In their influential theory of expertise, Chase and Simon (1973; Simon & Chase, 1973) proposed that experts with extended experience acquire a larger number of more complex patterns and use these new patterns to store knowledge about which actions should be taken in similar situations.”

”However, recent studies show that there are, at least, some domains where "experts" perform no better then less trained individuals (cf. outcomes of therapy by clinical psychologists, Dawes, 1994) and that sometimes experts' decisions are no more accurate than beginners' decisions and simple decision aids (Camerer & Johnson, 1991; Bolger & Wright, 1992)”

”More generally, the accumulated amount of deliberate practice is closely related to the attained level of performance of many types of experts, such as musicians (Ericsson et al., 1993; Sloboda, et al., 1996), chessplayers (Charness, Krampe & Mayr, 1996) and athletes (Starkes et al., 1996).”

” For appropriate challenging problems experts don't just automatically extract patterns and retrieve their response directly from memory. Instead they select the relevant information and encode it in special representations in working memory that allow planning, evaluation and reasoning about alternative courses of action (Ericsson & Lehmann, 1996). [Skjemaer] Hence, the difference between experts and less skilled subjects is not merely a matter of the amount and complexity of the accumulated knowledge; it also reflects qualitative differences in the organization of knowledge and its representation (Chi, Glaser & Rees, 1982). [mer relaterte skjemaer]

Experts' knowledge is encoded around key domain-related concepts and solution procedures that allow rapid and reliable retrieval whenever stored information is relevant. Less skilled subjects' knowledge, in contrast, is encoded using everyday concepts that make the retrieval of even their limited relevant knowledge difficult and unreliable. Furthermore, experts have acquired domain-specific memory skills that allow them to rely on long-term memory (Long-Term Working Memory, Ericsson & Kintsch, 1995) to dramatically expand the amount of information that can be kept accessible during planning and during reasoning about alternative courses of action. The superior quality of the experts' mental representations allow them to adapt rapidly to changing circumstances and anticipate future events in advance.”

I Passer og Smith (2007:243) skriver de: ”… expertice is a process of developing schemas that help encoding innformation into meaningful patterns (Boschker et al. 2002).” William Chase og Herbert Simon (1973) demonstrerte dette poenget i en interessant studie. 3 Sjakkspillere, en mester, en viderekommende og en nybegynner fikk se på et sjakkbrett med 25 brikker i 5 sekunder. Deretter så de vekk, og på et tomt sjakkbrett skulle de rekonstruere plasseringen av brikkene fra hukommelsen. Dette ble gjentatt en rekke ganger med ulik oppstiling av brikkene. I noen oppstillinger ble brikkene satt i meningsfulle posisjoner som faktisk oppstår under sjakkspill.

Med bare 5 sekunders observasjon husket eksperten typisk 16 brikker, den viderekommende 8 brikker og nybegynneren bare 4 brikker. Når brikkene i utgangspunktet var i vilkårlige (random) posisjoner, gjorde alle det dårlig. Da husket alle bare 2-3 brikkers plassering.

Hvordan forklares dette? Vi kan se bort i fra at eksperten har noen bedre hukommelse enn de andre, for når brikkene var vilkårlig satt opp husket ikke eksperten flere brikker enn de andre. Det som forklarer forskjellene er skjemaer og ”chunking”- gruppering. Når sjakkbrikkene var satt i meningsfulle posisjoner kunne eksperten benytte velutviklede skjemaer til å gjenkjenne mønstre og gruppere brikkene sammen. For eksempel ville han gruppere alle brikkene som var i en posisjon til å true kongen. Den viderekomne og nybegynneren, som ikke hadde disse velutviklede skjemaer kunne ikke konstruere disse grupperinger og måtte huske posisjonen til hver brikke.

Når brikkene ikke var i en posisjon som kunne skje i et virkelig spill var de ikke mer forståelige for en ekspert enn for en nybegynner. Eksperten mistet da fordelen av sine skjemaer og måtte huske brikke for brikke og ikke et skjema med en konstellasjon av flere brikker.

På samme måte vil en fotballtrener bedre enn en nybegynner huske spilleres posisjoner forutsatt at de står i en logisk posisjon. Deres velutviklede fotballskjemaer var til liten hjelp når spillernes posisjoner var ulogiske.

Dette er viktig i settinger der de beskrivelser en sakkyndig psykolog får seg forelagt tilsynelatende stemmer med de skjemaer den sakkyndige har tilgjengelig. Så lenge logikken består forutsettes en ekspert å gi en bedre evaluering enn andre. Problematisk blir det om beskrivelsen svikter logisk og dokumenteres som usann og den sakkyndige ikke evner se dette. Når den reelle virkelighet plutselig ikke passer inn i de skjemaer den sakkyndige har disponibelt i sin hukommelse da går det galt!

I slike tilfeller er det ved flere sakkyndige rapporter dokumentert at den sakkyndige utelater det som tilsynelatende strider mot logikken, til tross for at de utelatte opplysninger er dokumenterte beskrivelser av adferd, og til tross for at det er andre ”logiske” måter å forstå disse tilsynelatende brikker av informasjon den sakkyndige ved sin hypotese ikke finner logiske. Alvorlig blir det når aktuarisk informasjon som testresultater og dokumenterte atferder og hendelser blir utelatt til fordel for kliniske, subjektive forståelser. Da er man på virkelig ville veier faglig.

Et eksempel man ofte finner i alvorlige barnefordelingsaker der den ene forelder har karakterforankrede problemer er narsissistisk-psykopatisk dynamikk. Slike mennesker beskriver sin egen virkelighet mer normalt en dyden selv. Uten et kognitivt skjema for nettopp avsløring av slike manipulative mennesker kan barna gjennom den sakkyndiges ”konklusjon” ende opp hos psykopaten fremfor den normale av foreldrene! Dette er ytterligere utdypet her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/22/533309.html

En sakkyndig er ikke en ekspert i annet enn det han/hun har utvidede skjemaer for! Å være ekspert i klinisk psykologi, sier lite om ekspertnivå i avsløring av narsissistisk dynamikk! En sakkyndig uten lang erfaring med narsissistisk problematikk er ikke ekspert på slik problematikk. Vedkommende har ganske enkelt ikke kognitive skjemaer som gjør han/henne bedre i stand enn andre til å avsløre slik dynamikk!

Sakkyndige psykologer får sjelden noen feedback på hvordan det gikk med de spådommer og påstander de kom med i sine rapporter. At det ofte går galt med barna både i barnelovsaker og barevernlovsaker besvares med, ”Mitt oppdrag for retten er over!” Forsøk på å få slike sakkyndige til å rette opp dokumenterte feil og mangler, er umulig. Slik fraskriver de seg ansvar, til vi minner dem om at de etter loven er personlig ansvarlig for sitt faglige virke! Å klage slike psykologer inn for deres profesjonsforeningers etiske utvalg er en ren vits, da det synes godt dokumentert at slike etiske utvalg er mest opptatt med å beskytte psykologen og ikke avsløre udugelige psykologer!

Sakkyndige psykologers ”erfaring” sier med andre ord ikke noe om deres kompetanse. De kan skryte på seg 500 sakkyndige oppdrag uten å ha noen som helst kompetanse! De lærer ingenting om konsekvensen av sine ”råd”, om det ikke skjer en evaluering av rapporten. I straffesaker blir slike rapporter fra rettsmedisinere og psykiatere først evaluert av den rettsmedisinske kommisjon. Noe slik evaluering skjer ikke av sakkyndige psykologers rapporter i barnefordelingsaker. Gikk det bra med barna etter flyttingen den sakkyndige ”anbefalte”? Hvis det ikke gikk bra, hvem har da ansvaret? Retten som trodde de hadde engasjert en ”ekspert” uten egentlig kompetanse, eller den sakkyndige! Ansvaret pulveriseres! De har begge ansvar. Retten er ansvarlig for hvem som blir engasjert og den sakkyndige psykolog har personlig ansvar for de faglige eller ufaglige råd og metoder som benyttes!

Evidensbasert psykologisk praksis er ikke I bruk når ikke den best tiIgjengelige forskningen legges til grunn for en sakkyndig rapport. Det igjen fordrer kontinuerlig daglig oppdatering.

Dermed går psykologer på akkord med “kvalitativt god psykologisk virksomhet”! Dermed er det ikke forventet kompetanse eller ekspertise man er vitne til, men subjektive preferanser og forutintatte hypoteser! Det er ikke den forventede ekpertutalelse domstolen legger til grunn! Da er ikke veien lang til justismord!