ABC Nyheter

Hjemme i Norge igjen etter skjellsettende musikkopplevelser på tre dager med Deep Blues Festival i Lake Elmo, Minnesota 18. - 20. juli, og på klubber om kvelden i St. Paul og Minneapolis.

Alt i alt ca. 50 band og soloartister med alle mulige tenkelige hybrider av Mississippi Hill Country Blues i tradisjonen fra R.L. Burnside, Junior Kimbrough, Jessie Mae Hemphill og Othar Turner's Fife And Drum Band og hillbilly, bluegrass, metal, punk, garage, funk og gospel.

Deep Blue Festival 2008

Festivalen har siden den ble arrangert for første gang i august i fjor, vokst til det dobbelte antall artister. R.L., Kimbrough og Jessie Mae er alle borte nå, og det var ikke mange svarte artister på plakaten, men de har satt i gang en musikkrevolusjon blant unge som kommer fra rocken og vil inn i den dype bluestrancen og nerven tilbake til John Lee Hooker, Son House, Blind Willie McTell og Charley Patton.

Sånn sett skulle festivalen kanskje vært kalt Punk Blues Festival, men navnet er innarbeidet og eks-punkere gjør nå krav på betegnelsen som musikkfilosof og skribent Robert Palmer lanserte med sin bok om Mississippi-bluesens vei til Chicago, og som inspirerte Robert Mugges dokumentarfilm fra 1991 som brakte R.L., Junior og Jessie Mae ut til verden.

Enmannsband John Schooley (Austin, Texas) i aksjon på Deep Blues-scenen.

Fra den gamle garden var evig unge bad-ass fra Greenville, Mississippi, Mr. T-Model Ford i Lake Elmo denne helgen.

Denne gang med grunge-punk-hill country-trioen Gravel Road som backingband, og klar for å gå i studio med dem umiddelbart etter festivalen. T-Model er dessuten klar med nytt album, Jack Daniel Time, på nystartede Mud Puppy Records. Dessuten var det gjensyn med to andre legender fra T-Model Fords gamle plateselskap, Fat Possum: Robert Cage og Hezekiah Early.

Robert Cage er fra en liten by så langt sør i Mississippi at kreolske påvirkninger fra cajun og zydeco er merkbar. Med en alder på godt over 70 år har han bakgrunn som 50-tallets rock'n'roll/R&B-sanger. Men han er også en slags trubadur-folkesanger. Alt dette merkes på hans Fat Possum-utgivelse Can See What You're Doing? fra ti år tilbake. Han er en slags skakk utgave av Snooks Eaglin med en avslappet skranglete gitarstil. På kort varsel stilte han opp sammen med den forheksende trommeslageren Hezekiah Early fra Natchez, Mississippi, som i sin tid spilte med den avdøde munnspillvirtuosen Papa Lightfoot. Early spiller vanligvis i duo med Elmo Williams som måtte melde forfall til festivalen.

Jeg glemmer aldri Williams' og Earlys konsertopptreden på Bergenfest for noen år siden, hvor Cage og Early fant tonen uten å ha øvd på forhånd. Early spiller trommer og munnspill samtidig og la inn en solid dose Jimmy Reed-låter. Early & Williams er ute med en 10-tommer LP på Fat Possum i disse dager. Skaff den, og hvis du mangler deres Takes One To Know One fra 1998 eller der omkring, så mangler du en vesentlig plate i punk blues-revolusjonen, og et vesentlig ledd i den historiske forståelsen av hvordan tromme-gitar-lyden og tomannsband-konseptet til The White Stripes er blitt til.

Trommeslagerens festival

Mange av gitaristene - unge som gamle - satt og spilte, slik countrybluesartistene gjerne sitter på en nedslitt sofa på backporchen og lar tiden gå. Slidegitarene hvinte og skalv, og trommeslagerne kokte opp sin voodoo på bass- og skarptromme. De mest utrolige hjemmelagde og spesiallagde oppfinnelser dukket opp i enmannsbandene. John Schooley, Devin Miller, Jawbone, Reverend Deadeye, Richard Johnston, Possessed By Paul Jones, Cuzn Wildweed, britiske Honkeyfinger, og ikke forglemme Bob Log III og Scott H. Biram. De to sistnevnte er med på en turné som går i USA denne sommeren under navnet THE HILLGRASS BLUESBILLY NORTH AMERICA TOUR OF 2008.

Den Junior Kimbrough-inspirerte duoen Left Lane Cruiser fra Fort Wayne, Indiana er også med på denne turneen som er et samarbeid mellom plateselskapene Bloodshot, Alive Records, Anti og Epitaph. Hillgrass Bluebilly er også navn på et plateselskap som i september vil gi ut en tributtplate til ære for Hank Williams og Leadbelly. Simpelthen kalt Hiram & Huddie. A Double Tribute To Hank Williams Sr. and Leadbelly.

Men den største tributten på denne festivalen gikk til R.L. Burnside. Omtrent annenhver artist takket for seg ved å si at de ikke ville ha vært på denne scenen hvis det ikke hadde vært for musikken til R.L. Unge Nick Sullivan fra duoen American Relay i Denver, Colorado foreslo å innstifte en R.L. Burnside-dag.

Den mest prominente Burnside-etterkommeren i dag er Cedric Burnside - som vel har rukket å bli 27 år eller noe slikt - som spilte med bestefar R.L., slik hans far Calvin Jackson gjorde før ham - og som har spilt med RLs medgitarist i alle år, Kenny Brown. I fjor startet han i et nytt prosjekt, The Juke Joint Duo, sammen med gitaristen Lightnin' Malcolm. De ble sterkt hyllet da de spilte Deep Blues Festival. Da publikum fikk ønske ekstranummer var det et folkekrav at de spilte en av R.L.s mest kjente låter «Goin' Down South».

Koko Taylor. (Foto: www.bluesfest.no)

Etter Juke Joint Duo kom enmannsbandet Richard Johnston som har gjort det til en livsoppgave å spille Juniors og R.L.s musikk. Da han spilte åpningsnummeret fikk han Cedric Burnside til å spille trommer samtidig med ham på den parallelle scenen. En bedre illustrasjon av trommeslagerfestivalen Deep Blues 2008 finner jeg ikke.

Dette skriver jeg på Bolkesjø turisthotell like før åpningen av årets bluesfestival på Notodden, og bluesprisen skal deles ut, og Koko Taylor og Little Feat skal spille åpningskonserten på Blues Town Stage. Jeg gleder meg spesielt til å høre Kenny Brown Band fredag 1. august og lørdag 2. august på Acoustic Stage der han spiller på samme programmet som andre Mississippi-legender som Bobby Rush og Super Chikan.

POST SCRIPTUM 1. AUGUST

Åpningsdagen på Notodden

Strålende vær og fullpakket telt på Bluestown Stage torget i Notodden. NRK P1 var til stede og gjorde opptak av Rick Estrin & The Nightcats med norske supergitaristen Kid Andersen i hovedrollen, av fantastiske blues-gospelsangerinnen Diuanna Greenleaf, av orgelfantomet Bruce Katz og hans band for å nevne noen. Den nye soulkometen Ryan Shaw og lokalstjernen Rita Engedalen fikk også stemningen i været. Og aller viktigst: Pinetop Perkins (95) fikk Notodden Bluesfestivals Bluepris.

De to konsertene på Bluestown Stage senere på kvelden ga full valuta for pengene for henholdsvis dyrkere av hardcore moderne Chicago blues og sørstatsrock/jamband/vestkystrock. Er ikke sikker på om de to publikumskategoriene overlapper helt. Men Koko Taylor & The Blues Machine og Little Feat leverte på hver sine premisser, og her må jeg tilstå at jeg hadde langt mer sans for Little Feat enn Koko Taylor.

«Jeg er Old School», sa Koko Taylor til meg etter konserten, med henvisning til sitt kritikerroste siste album på Alligator. «Jeg er den siste som er igjen av de som kom til Chicago på 50-tallet. Det er bare jeg som synger på den måten.»

Little Feat var fantastiske. (Foto: www.bluesfest.no)

Og det er ikke Koko Taylors bluesstemme det er noe i veien med, men bandet hennes er for tunge på labben.

Blues Machine er en dampveivals av 12 takter blues og skrikende gitarer, og showet er så rutinemessig forutsigbart med «Let The Good Times Roll»- hey everybody, I don't care if you're young or old, let's get together and let the good times roll - og jeg husker ikke om hun gjorde «Hey Bartender», men det er påfallende hvor lite av de smektende Willie Dixon-produserte Chess-innspillingene fra 60-tallet hun gjør i sine live-show i dag.

Bortsett fra «Wang Dang Doodle», selve Chicago-blues-nasjonalsangen, og når hun gjør ekstranummer er det selvfølgelig «Sweet Home Chicago». Og da hjelper det ikke om hun har med seg både Janiva Magness og Diunna Greenleaf. Hun er dronningen, hun er Queen of the Blues, men hun leverer ikke mer enn det hun skal. Men når sant skal sies så er det heller ikke morsomt å høre B.B. , The King of the Blues, lenger heller.

Men publikum elsket det, så da så. Men det er ikke det største som har vært på Notodden. Little Feats sørstatsrock var imidlertid fantastiske. Jeg har ikke spilt platene deres på over 20 år, men de låt utrolig opplagte, og avsluttet selvfølgelig med en utvidet de luxe utgave av «Dixie Chicken» med gitaristene Paul Barrere og Fred Tackett inspirerte hverandre til stadig nye og overraskende høyder før bassist Kenny Gradney funket det opp enda noen hakk.

Og den kvinnelige vokalisten Shaun Murphy er en sangfugl som kvitrer både blues og country. Og bak det hele er det en vemodig Appalachia-Delta-etterklang av Lowell George. Bandets avdøde og musikalske overhode.

Takk, Little Feat. Sjekk ut det siste albumet deres på Proper Records og sjekk også Koko Taylors Old School som er langt mer nyansert og med et mer interessante låter enn showet hennes inneholdt på Bluestown Stage.

I kveld ser mange fram til soulkometen Ryan Shaw.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden