Hvor musikalsk er denne familien, mon tro? Foto: Fabrice Coffrin (AP/Scanpix)
Ut av hiet
<pDen beste musikken er å finne i et tysk bjørnehi.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
For platesamlere er det to gjenutgivelsesetiketter som utmerker seg i verden, amerikanske Rhino Records og tyske Bear Family Records. I våres fylte Bear Family den, i denne sammenhengen, runde alder av 33 & 1/3 år. Selskapet markerer fødselsdagen, i 1978, med utgivelsen av tre samleplater, stappet med godbiter fra selskapets gigantiske arkiv. Platene selges til spottpris, innholdsmessig er de verdt minst 33 ganger så mye som prislappen viser.
ABC Nyheter har bestemt seg for å snakke med Bear Familys grunnlegger og eneveldige sjef Richard Weize, i vår lille, sporadiske serie som trekker frem ildsjelene som fortsatt tror på musikken. Første artikkel handlet om Oslo-platebutikkene Tiger og Big Dipper.
Jeg ringer til Weize (63), på livstid bundet til masta på det aktede retro-selskapet, presis på sekundet til avtalt tid. Et eller annet sted i bakhodet sitter barnelærdommen om tyskeres «ordnung muß sein», så jeg tar ikke sjansen på å komme skjevt ut ved ikke å kunne klokka.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenJeg har i forkant fått beskjed om å ringe et alternativt nummer enn det jeg opprinnelig hadde avtalt, og da Weize løfter røret viser det seg at han er på ferie.
- Eh..., ikke egentlig meningen å forstyrre deg i ferien...
- Ikke noe problem, jeg klarer ikke å la være å jobbe uansett.
L-P Anderson , svensken som har samarbeidet med Weize og Bear Family om de to svært godt mottatte platene med countrysoulsangeren Jim Ford, kan fortelle at Weize, på tross av at han har passert 60, holder et sinnsykt arbeidstempo. 18 til 20 timer i døgnet er standard. Og altså kontortid midt i ferien. (Teksten fortsetter under bildet)
(Foto: Tuba Records)
Ikke motivert av pengene
Hjemme i den lille byen Vollersode har Weize 35 ansatte som hjelper ham med å holde hjulene i Bear Family i gang. Omsetningen er på i underkant av femti millioner i året. Men det er ikke pengene som motiverer verken Weize, eller nettverket av eksperter, samlere og restaureringsteknikere som bistår Bear Family med virksomheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Jeg er først og fremst fan og samler. Jeg har en privat platesamling som teller rundt tretti tusen utgivelser. All denne musikken har gitt meg uendelig mye, så jeg tenker på Bear Familys virksomhet som et grep for å gi noe tilbake til musikken.
Den første plata på Bear Family var en samling med Johnny Cash, «The Unissued Johnny Cash». Den ble finansiert ved hjelp av et lån.
- Jeg var den gang, som nå, egentlig bare en overivrig platesamler, uten jobb. Jeg importerte plater for andre samlere, la på en fortjeneste på ti prosent som dekket kostnadene med de platene som jeg ville ha selv også.
Solgte platesamlingen
I 1967 solgte Weize platesamlingen sin og flyttet til England for å livnære seg som vinselger. Det kan høres ut som et litt påkomment forsøk på å unnslippe en virksomhet som kanskje balanserer på grensen mellom pasjon og galskap. Det tok imidlertid ikke lenge før Weize var tilbake, både i Tyskland og på samlermarkedet. Siden den gang har holdt seg der.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Men nå er jeg usikker på hva som skjer, innrømmer Weize. - Dette markedet er også i ferd med å skrumpe inn. Rekrutteringen av virkelig interesserte er for lav.
Artikkelen fortsetter under annonsenButikkene som selger denne typen plater blir færre og færre.
For utenforstående, Bear Familys tydeligste produkt er det store bokssettet. I de fleste tilfellene dreier det seg om komplette innspillinger, på ingen måte bare de utgitte sangene, som er å finne i Bear Familys bokser. Det betyr at du kan få servert fem-seks versjoner av samme sang på stripe. Med så små forskjeller at du må ha et trenet øre for å høre at det ikke dreier seg om samme opptak.
Vel verdt prisen
Opplaget på disse boksene er som regel tusen eksemplarer, og ja, de koster litt. Men de som er kjøpere synes altså at Bear Family-boksene er verdt prisen. Det skyldes at ingen anstrengelse unngås for å sørge for at alt stemmer. Det er antakelig her den tyske grundigheten kommer inn i bildet.
Artikkelen fortsetter under annonsenWeize og hans medhjelpere leter i alle tenkelige arkiver for å finne det mest originale opptaket, kjent som mastertaper, som er å oppdrive.
I tillegg spares det ikke på tilbehøret, platene og boksene inneholder påkostede hefter og booklets som oftest inneholder unike bilder og alltid velinformerte essays og såkalte annotasjoner, detaljer innspillingsinformasjon.
- Men det blir vanskeligere og vanskeligere å finne taper, forteller musikkarkeologen. - Mye er rett og slett gått tapt. Når det gjelder såkalte frontline-artister så er det svært vanskelig å få tillatelser. Med frontline-artister menes de virkelig store kanonene, som for eksempel Elvis, James Brown og Dolly Parton.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen Weize har gså et godt rykte hos mange repertoar-eiere. Det faktum at han jobber med eksperter som i seg selv har en solid standing i bransjen, som for eksempel forfatteren Colin Escott, er garantert med på å åpne dører som ellers ville ha vært stengt for en utlending som ikke først og fremst vifter med dollarsedlene.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan har truffet mange av artistene han har gitt ut plater med opp igjennom årene, men det tynnes i rekkene også blant Bear Family-artistene.
To tusen utgivelser
Fra starten har det blitt over to tusen utgivelser. Uten Bear Familys nitidige og omfattende arbeid hadde veldig mye av denne musikken ganske enkelt gått tapt.
Av og til skyter Bear Family, og hjelpere som L-P Anderson, blink. Slik de gjorde med den første utgivelsen med Jim Ford, «The Sounds Of Our Time», som inneholdt rocksnobb-klassikeren «Harland County». Da kan salget strekke seg opp mot tretti tusen eksemplarer.
Fotnote: De to siste utgivelsene fra Bear Family er Screamin' Jay Hawkins «Screamin' Jay Rocks» og Mack Vickerys «Live At Alabama Women's Prison». Begge allerede behørig applaudert av forståsegpåere.
