Jørgen Krog, Norsk elghund grå, Oktober Forlag, 160 siderDyster bygderoman
<pDebutant Jørgen Krog gir et mørkt portrett av ensomhet og fortvilelse i bygde-Norge.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Når Marvin mister jobben og hans bror flytter står han igjen uten faste holdepunkter i livet. Retningsvill og rådløs tar han med seg hunden sin og flytter til ei bygd på Østlandet.
Norsk samtidslitteratur har en egen tradisjon for å skrive bøker om menn på bygda. Her er folk fåmelte og litt uhøflige, men de har et godt hjerte som gjør at hovedpersonen lærer noe om medmenneskelighet han ikke kan få i storbyen.
Norsk elghund grå er skrevet av debutant Jørgen Krogh og den begynner i velkjent stil.
Etter hvert tar boken en underlig vending. Handlingen blir mer surrealistisk ettersom hovedpersonen blir offer for sitt eget forvirrede virkelighetsbilde. Dette gjør Norsk elghund grå til en vond bok å lese. Den har en rå og smertefull form for humor, som gjør at jeg blir sittende med latteren i halsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKrogh har et sikkert språk og bygger opp et stødig univers. Ordbruken er nesten i overkant knapp. Den er skjært så langt inn til beinet at det i blant er vanskelig å forstå hva som skjer.
Spesielt hovedkarakteren er godt psykologisk utformet. Det er gjennom hans ensomhet og fortvilelse at romanen klarer å gå utover seg selv.
På en kløktig måte bruker Krogh ytre elementer for å beskrive en indre kamp. Det er få lyspunkter i romanen, men det var vel heller ikke poenget. Dette gjør likevel at jeg ikke helt vet om jeg liker den eller ikke.
Jørgen Krogh evner å gi oss et innblikk i menneskesjelens mørke kroker. Jeg tror at romanens strenge form gjør at humoren ikke helt kommer til sin rett. Litt løsere i snippen kunne romanen godt hvert uten å miste sin litterære eleganse.
Norsk elghund grå er en velskrevet, men forstyrrende bok.