Fabulous, darling!

Det er veldig vanskelig å anmelde en så etterlengtet film som «Sex and the City: The Movie». For det første vil jeg avsløre så lite som mulig av handlingen. Det er nok av folk der ute som har gledet seg i månedsvis og som fortjener å trippe til kinosalen på høye hæler og med blanke ark. For det andre er jeg såpass blodfan at jeg føler det nesten blir som om jeg snakker dritt om venninnene mine dersom jeg skulle rakke ned på firkløveret. Seks år med Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda på skjermen gjør at man opparbeider seg et merkelig nært forhold til jentene.

Det fantastiske med TV-mediet er jo det at karakterene får tid til å bygges og dyrkes over tid. Vi har allerede vært til stede ved de mange forelskelsene, de harde bruddene, den fantastiske og ikke minst dårlige sexen. Vi kjenner de forhenværende singeljentene såpass godt at vi sitter med en haug med forventninger til hvordan filmen skal være.

Der er derfor med nesten klam nervøsitet at man setter seg i kinosetet og spør seg selv: Kan dette gå bra? Trenger vi virkelig å vite mer om de sexy damene? Klarer de virkelig å holde det gående i to og en halv time?

Svaret er et rungende; Ja! For fansen vil «Sex and the City: The Movie» fortone seg som en eneste lang orgasme av kjoler, vesker, sko, hjerte, smerte, humor og varme vennskap.

Vekker følelser

I korte glimt ser filmen seg tilbake å mimrer over tiden som har gått. I en scene ser vi Carrie posere i den fantastiske kjolen hun brukte på introen i sesong èn. Det refereres til tidligere karakterer og hendelser som fansen kan nikke gjenkjennende til. Flere ganger spøker filmen med seg selv. «Hvorfor drikker vi ikke Cosmpolitan lenger?», spør Carrie. «Fordi alle begynte med det», svarer Samantha tørt.

Samtidig er det noe som er annerledes. Jentene har modnet, er ikke like skarpe i kantene og bastante i sine uttalelser. De har rett og slett blitt eldre.

Jeg fikk tårer i øynene flere ganger i løpet av «The Movie». Det er noe med sårbare Carrie med den magre, nærmest prepubertale kroppen som rører noe i meg. Si hva du vil om Sarah Jessica Parker, men når det kommer til å uttrykke smerte er hun en ener. Også de andre jentene klarer overgangen fra tv til filmmediumet bra. Kristin Davis røsker til med et overraskende sinne og beskyttelsesinnstinkt. Cynthia Nixons flotte tolkning av den innbitte Miranda som prøver å kombinere jobb med familieliv er kanskje den rollefiguren som flest av oss kan identifisere oss med.

Det er Kim Cattrall som kommer dårligst ut av filmversjonen, men det er rett og slett fordi hun har fått minst å spille på. Både den sexhungrige Samantha og sex-aspektet i det hele tatt er dempet ned, noe som for så vidt er en skuffelse. Det som var mest revolusjonerende med TV-serien var jo nettopp jentenes åpne sexprat. Det virker derfor merkelig at man ikke har gitt denne type dialog mer plass. Nesten som om man skulle gjenforene et stjerneband og nekte dem å spille sine største hits.

Ta på hælene

Jeg sa i starten at jeg ikke ville baksnakke «venninnene mine». Likevel skal det være sagt at det er merkelig hvordan fire, la oss være ærlige, nokså snobbete, privilegerte, selvmedlidende, sytetete, til tider overfladiske og bitchy damer kledd i hysterisk dyre merkeklær skaper slik begeistring hos oss. Selv kjøper jeg de fleste klærne mine på H&M og har ikke engang sett et par Manolo Blahniks med egne øyne. Så hva er det som skjer? Drømmer vi om å være dem? Drømmer vi om å være som dem? Hvorfor bryr vi oss?

Den eneste forklaringen jeg har er at det solide vennskapet, som gjennomsyrer både «The Movie» og TV-serien, blir beskrevet med så mye hjertevarme og troverdighet at man skal være svært kynisk for å ikke la seg bevege.

Så ta på deg hælene, styrt en «cosmo» og kom deg på kino.