Roberto Saviano: «Gomorra» (Aschehoug, 352 sider)Uvirkelig virkelighet

Uvirkelig virkelighet
Uvirkelig virkelighet
Artikkelen fortsetter under annonsen

Italias helvete ligger nærmere hotellene på Amalfi-kysten enn du kanskje orker å tenke på.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det året jeg besøkte Napoli for første gang ble det begått 118 mafiarelaterte drap i byen. Det er rart å tenke på. Riktignok er Napoli en vill og kaotisk by - det er leven og brudulje overalt - og vi har jo alle hørt mytene om den italienske organiserte kriminaliteten. Men som turist merker man sjeldent noe til mafiaen, selv om den sannsynligvis opererer i lobbyen på hotellet der du bor.

I tillegg har gangsterfilmer og- litteratur skapt et uheldig romantisert og «eksotisk» bilde av en kynisk kriminell organisasjon som ikke skyr noen midler i sin jakt på makt og penger. For dette er egentlig en virkelighet der bror skyter bror for noen mynter.

Smågutter med gevær

Det er denne virkeligheten journalist og filosof Roberto Saviano forteller om i «Gomorra». Saviano er selv fra Napoli og har vokst opp med mafiaen som en del av sin hverdag. Han vet godt hvilket favntak den napolitanske mafiaen La Camorra i årtier har hatt på hjembyen, og han har i flere år etterforsket den kriminelle organisasjonen. Nå har boka hans solgt nærmere 1,5 millioner eksemplarer i Italia, noe som gjør at Saviano må leve på rømmen, alltid omringet av livvakter, i frykt for represalier fra camorraen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Gomorra» følger vi Saviano der han kjører rundt på sin Vespa-scooter i Napolis betongdrabanter på jakt etter forklaringer, bevis og fortellinger som kan hjelpe ham med å forstå hvordan den napolitanske mafiaen har utviklet seg til å bli et verdensomspennende kriminelt system.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På veien kommer han over en rekke grusomme, uvirkelige historier: Barn og uskyldige butikkeiere blir drept som rene maktdemonstrasjoner, smågutter vagger bevæpnet rundt i skuddsikre vester før de har fått dun på haka, og rituelle hevndrap der kropper etterlates fulle av symbolladde sår begås daglig. Vi får også deprimerende innblikk i hvordan camorraen står sentralt i å påvirke verdens motindustri, narkotikadistribusjon og våpenhandel.

Ødeleggende kraft

Inspirert av Truman Capote, skriver Saviano i en slags ny-journalistisk stil der dokumenterte fakta og intervjuer blandes sammen med personlige betraktninger, raseriutbrudd og litterære utskeielser. Den personlige stilen forvirrer noen ganger, særlig når historien når de mest uvirkelige skildringene. Da tar man seg i å lure på om dette egentlig bare er eventyr, ja man håper nesten at dette bare er nok en fiktiv gangsterroman, en slags fantasifull forverring av «Gudfaren». Det sier noe om den intense og medrivende fortellerteknikken i «Gomorra», men kanskje enda mer om den uvirkelige virkeligheten som skildres i boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Gomorra» er viktig lesning fordi boka forteller en ukjent historie om et land mange nok har et overromantisk forhold til. Den organiserte kriminalitetens brutalitet, makt og kontroll, både i Napoli-området, på Sicilia og i Sørvest-Italia, virker nok fjern og kanskje til og med «spennende» på tilreisende turister, mens den i virkeligheten er en destruktiv kraft som gjennomsyrer et Italia som stadig sliter med større samfunnsmessige problemer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Flyter i søppel

Selv om «Gomorra» på mange måter er nedbrytende lesestoff, vekker boka likevel et lite håp. For dette er ikke en fortelling skrevet av en utenforstående opportunist som ser salgspotensial i dette tragiske stykke virkelighet. Nei, denne boka er ene og alene født ut av napolitanske Roberto Savianos sinne og fortvilelse over at byen hans er et sted «der grusomhet er tett knyttet sammen med forretninger, der ingenting har verdi om det ikke generer makt». Og det er nettopp uredde mennesker som Roberto Saviano som bidrar til at Italias store forbannelse en dag vil knuses, og det er på en måte veldig betryggende å kjenne hans inderlige ønske om å ta knekken på mafiaen frese fra sidene. Det er bokas avslutningsscene, som allerede har fått kultstatus, et godt eksempel på:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saviano flyter fortvilet rundt i sigevann fra de mange ulovlige dumpingplassene for giftige kjemikaler, regnet høljer ned, og rundt ham jobber unggutter sysselsatt av mafiaen for å behandle det livsfarlige avfallet. Da strekker den illsinte napolitaneren hals og skriker mot byen: «Jævla drittsekker, jeg er fortsatt i live!»

Les fleire bokmeldingar i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur