Arild Nyquist & Gunnar Haugland: «Kjære venn. Brev mellom dikteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland 1962-2004» (Aschehoug, 224 sider)Kunsten å skrive brev

Kunsten å skrive brev
Kunsten å skrive brev
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjøp inn penn og papir. Det er på tide å redde brevkunsten.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når selv farmor har begynt å sende sms, må vel det bety at ingen lenger skriver brev. Brevskrivingen er åpenbart en utdøende kunstform, og det er jo ikke rart den er i ferd med å dukke under. De praktiske fordelene ved dagens mer effektive kommunikasjonsformer er jo allerede svært godt kjent: Man kan flippe av gårde en e-post som sekunder senere dumper inn i stua hos en venn i Argentina, sms-vekslingene kan gå som pingpong-baller fra det ene verdenshjørnet til det andre, og den allerede aldrende telefonen skaper en fjern nærhet som mange finner tilfredsstillende.

Brevet er altså i ferd med å bli en taper i kommunikasjonsevolusjonen - det er simpelthen for treigt, for tidkrevende å skrive og for tidkrevende å lese.

Farlige brev
Men ikke nok med det. Der jo rent ut farlig å skrive brev! Ved brevarket tvinges man til å utlevere seg selv på en helt annen måte enn ved tastaturet eller med tommelen rasende over telefonknottene. Ved brevarket må man nemlig kaste seg ut på brådypet og beskrive ting man har opplevd på en leseverdig måte, man må utfordre sitt eget språk, kanskje leke poet, og forsøke å formidle noe som er interessant. Brevet krever litt tankevirksomhet, det ber liksom om å bli tatt på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og så, når brevet treffer postkassebunnen hos en venn, ja da er du utlevert og avslørt for alltid. For brevet fanger, og blir liggende i en skuff et sted som et bevis på en tilstand du en gang var i.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke pinlig
I boka «Kjære venn» får vi innblikk i nettopp en slik utleverende, personlig og poetisk brevveksling. Dikteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland skrev flittig til hverandre fra de var nyutdannede kunstnerspirer i midten av tjueårene og fram til Nyquist døde i 2004. Brevsamlingen som er redigert og gjengitt i «Kjære venn» er et salig kaos av kjapt nedskriblede meldinger på postkort fra utlandet, lange kunstteoretiske diskusjoner, fest- og dameprat og kulepenntegninger av ølbrygging i kjelleren.

Det høres kanskje litt klamt ut, nesten pinlig, å skulle få lese brevene til andre mennesker på denne måten. Men det fungerer overraskende bra, av to grunner:

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første utgjør brevene en historie om to mennesker, deres opp- og nedturer, gode stunder og tunge øyeblikk. Vi får et fint innblikk i uvennskap, misunnelse, beundring, usikkerhet, ensomhet og ekstase, og Haugland og Nyquists brevveksling forteller oss noe allmenngyldig, interessant og lærerikt om livet, kunsten og vennskapet.

Fin dikter
I tillegg har flere av brevene litterære kvaliteter i seg selv. De er god og underholdende lesning. Særlig fint er det å lese Nyquists brev, der han fabulerer og filosoferer i lett gjenkjennelige tone: Litt absurd, litt naivistisk, litt humoristisk, litt dyster. Bokas beste tekster fungerer som små, nesten beatpoetiske dikt eller essay som minner oss på hvilken fin dikter Arild Nyquist var.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Satt sammen med illustrasjoner av Gunnar Haugland, skaper de to kunstnernes brevsamling en berikende og inspirerende leseopplevelse. Dessuten fungerer «Kjære venn» som et sterkt forsvar for den edle, men farlige kunsten det er å skrive brev. Les bare hva Arild Nyquist selv skrev i et brev fra 1965:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Det er rart å skrive brev. Det skal så mye til før det blir vellykket. En dag er kanskje du utafor og skriver fra Tønsberg eller Møre hit, og jeg er kanskje i fin form og alt går bra. Da forstår jeg kanskje ikke hva du mener. Og omvendt. (...) Alle brev blir ikke gode. Noen er til og med dårlige. Noen er så dårlige at man nesten ikke skjønner at man har skrevet dem. Men de er likevel brev, og et brev, det er noe fint. Det er noe som liksom rekker langt, langt avgårde.»

Les fleire bokmeldingar i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur