Ildefonso Falcones: «Havets katedral» (Bazar, 638 sider, oversatt fra spansk av Kjell og Kari Risvik)Folkekatedralen

«Havets Katedral» er denne vårens store boksuksess. Mursteinen har allerede solgt over to millioner eksemplarer i Spania, og nå har den norske oversettelsen av boka kapret toppen av salgslistene også her til lands. Dette er boka alle prater om rundt lunsjbordet. Dette er grunnen til at folk sier «Har du lest den eller? Ai-ai, den er bare umulig å legge fra seg!». Dette er Se & Hør-redaktør Odd Johan Nelviks favorittbok for øyeblikket.

Med andre ord, «Havets Katedral» er folkets favoritt akkurat nå. Boka er denne månedens svar på «Vindens skygge», «Da Vinci-koden» eller «Drageløperen». Og forfatter Ildefonso Falcones er rett og slett denne vårens Stig Larsson.

«Havets katedral» er, i likhet med flere av sine beslektede bestselgere, en episk underholdningsroman der historiefortelling og framdrift kommer i første rekke, mens språk, nyskapning og psykologisk dybde ikke er like viktig. Selvfølgelig kan ikke all litteratur være grenseutforskende, eksperimentell og språklig utfordrende, mer er det egentlig noe argument som gjør det «ulovlig» å mislike «Havets katedral»?

En ekte fighter
Den spanske juristen Ildefonso Falcones som står bak «Havets katedral», måtte visstnok kjempe hardt for å få gitt ut denne boka. Ja, det sies at hele sju forlag forkastet manuskriptet hans før han fikk napp. Det er jo sånt vi liker her i Norge: Folk som kjemper og gjør seg fortjent til suksess gjennom hardt arbeid.

Av samme grunn er det lett å like bokas hovedperson Arnau Estanyols. Helt fra han fødes inn i den mørke, europeiske middelalderen på starten av 1300-tallet, må han daglig kjempe for å overleve. Han vokser opp i en hule, på rømmen fra en brutal landherre, og lærer seg fort at lite kommer gratis her i livet. Med innbitt blikk og stort hjerte slåss vår helt for friheten, rettferdigheten og selvfølgelig kjærligheten.

Videre følger vi Arnau på en slags klassereise, der han slår seg opp fra å være en hjem- og familieløs gategutt til å bli populær kvinnebedårer og vellykket valutahandler. Samtidig får vi innblikk i 1300-tallets Barcelona og middelalderens dramatiske kaos av invasjoner, pest, fattigdom, matmangel, religiøse motsetninger og grusomme torturmetoder. Her er det mye saftig stoff å ta av, og Falcones hevder at deler av boka er basert på en middelaldermunks originale nedtegnelser.

Knekke nakker
På sitt beste er da også «Havets katedral» en medrivende og engasjerende bok full av action, store følelser, voldsom dramatikk og interessant historikk. Særlig er rettsdramaet der Arnau blir utsatt for inkvisisjonens renkespill fascinerende og intenst (når inkvisisjonen entrer scenen blir det jo som regel alltid spennende.) Det samme er romanens tragiske åpning, der bryllupsidyll på bondelandet forvandles til det reneste helvete i løpet av noen få sider.

Likevel kan jeg ikke la være å tenke på noe den danske filmskaperen Lars von Trier sa en gang: «Det er ikke vanskelig å få publikum til å gråte. Du trenger bare å knekke nakken på en katteunge».

Grunnen til at sitatet popper opp i hodet mitt, må være Falcones' fortellergrep og bruk av virkemidler. For de føles til tider så spekulative, forutsigbare og oppskriftsmessige. Og om man parafraserer von Trier, kan man lett si følgende om «Havets katedral»: «Det er ikke vanskelig å vekke publikums harme og engasjement. Du trenger bare å la den slemme, gamle og stygge landeieren voldta bruden til den snille, rettferdige bonden, og det på selve bryllupsfesten med hele svogerfamilien som tilskuere.»

Man skal selvfølgelig ikke undervurdere en forfatters evne til å vekke sterke følelser hos sine lesere, men om knepene blir for gjennomskuelige mister de bare sin effekt. Det synes jeg skjer for ofte i «Havets katedral».

Forglemmelig smak
Noe som heller ikke kan forsvares er «Havets katedral»s flate, kjedelige og omstendelige fortellerteknikk. For all del: Her går sidene unna - dette er ingen tunglest bok. Men den er samtidig overdrevet pratsom og full av tamme psykologiske betraktninger og unødvendige langdryge skildringer. Spør du meg, burde boka vært kuttet ned til det halve sideantallet, men da ville det kanskje vært vanskeligere å markedsføre den som en «en mektig roman om en tid preget av kamp for overlevelse, religiøs forfølgelse og sosiale avgrunner».

For som jeg var inne på i starten, så henger det noe forgjengelig og tidstypisk over «Havets katedral»: Man plukker opp boka på en flyplass og setter i gang med første side før passkontrollen. Man ler, grøsser, gråter en skvett, engasjeres litt, overser de mange irritasjonsmomentene, blåser i de løse trådene og hopper over det kjedelige snikksnakket. Man blar fort, fortere, helt til siste side. Og noen timer senere husker du like mye av de 600 sidene som du husker av den vakuumpakkete kyllingsandwichen du spiste på Take Off Café.

At «Havets katedral» vekker til live denne tankerekken sier muligens noe om bokas forglemmelige og oppskriftsmessige forutsigbarhet.

Les flere bokanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur