ABC Nyheter

Det fineste med «Forever Candid» er måten Marthe på elegant vis blander pop, rock, soul og country. Melodiene, som her og der holdes under armene av en gjeng virile blåsere, svanser avgårde på en så tiltrekkende måte at jeg flere ganger tenker at dette må være et av årets beste norske album så langt.

De to første låtene, «Talk To Much (Don't Let The Sun Go Down)» og «Train Love», er knallgode rock'n'soul-låter som sender tanken til artister som Eagles, John Hiatt og en skokk souldamer fra den tiden det var kult å bruke messing. Særlig på førstnevnte, der blåsere og en slidegitar danser tett i tett i ett lekkert og lekent lydbilde, treffer Marthe den berømte spikeren med kraft og presisjon.

Selv om elementer av både rock og country tidvis dominerer, føler jeg likevel at «Forever Candid» først og fremst er et album der melodiene og popen får det siste ordet. Av og til, som på «Only Eighteen» og «Disillusioned Optimist», tenker jeg faktisk på popdronningen Aimee Mann. På «Only Eighteen», der Marthe leker seg med en av Aimees favorittinstrumenter, Wurlitzer'n, trodde jeg faktisk i et par nanosekunder at Marthe var Aimee. Fint, med andre ord.

Også de av låtene som enten går litt saktere eller henger litt med hode, funker mer enn bra nok. Der andre fort ville fremstått som pretensiøse og overivrige, klarer Marthe og holde beina på bakken og hode kaldt, noe duetten med Paal Flaata; «Blow», og «Rituals Of Humiliations» er to gode eksempler på.

Det hører også med til historien at Marthe Valle er i besittelsen av en sjelden god stemme, som foruten å tilfører sangene både varme og nærhet, gir «Forever Candid» det lille store ekstra som skiller det ut fra horden av kvinner og menn som gir ut plater i det herrens år 2008.

Les mer musikk her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her