Birger Baug: «Straff» (Aschehoug Forlag, 256 sider)Tidsklemmer og trippeldrap

Han høres nesten ut som en krimklisjé selv, romandebutant Birger Baug. Birger Baug! Kult navn. Man kan nærmest se ham for seg der han sitter ved arbeidspulten med tredagersskjegg, blålilla groper under øynene og leppestiftmerker på trenchcoaten. Tungsinn, røyklukt og spritånde henger tungt i lokalet.

Men Baug er langt i fra noen forfyllet detektiv. Tvert i mot er den tidligere journalisten og informasjonssjefen i bistandsorganisasjonen Plan Norge vårens mest vellykkete krimdebutant. Romanen «Straff» har blitt svært godt mottatt av kritikerne, og allerede forrige uke ble førsteopplaget utsolgt. De siste dagene har visstnok også flere utenlandske forlag vist sin interesse for boka, og nå er Baug i full gang med en oppfølger.

Hverdagshelt i uniform
Romanen følger førstebetjent Halvor Heming i hans jakt på en seriemorder med grusomt kreative metoder og et intrikat motiv. Plottet burde kunne interessere både reptilentusiaster, litteraturanalytikere og barnepsykologer, for å gi noen vage hint. Parallelt med drapssakene rulles det også opp gamle historier som skal vise seg å bli relevante for både etterforskningen og Hemings privatliv.

Flere anmeldere har latt seg begeistre over at Baugs hovedperson Halvor Heming ikke er som de drikkfeldige og skruppelløse antiheltene vi ofte er vant til å møte i kriminalromaner. Heming drikker ikke på jobb, han slår ikke damer, og er ikke ensom og full av sarkasmer. Tvert i mot kjemper han mot tidsklemma og drar tidlig fra kammerset for å hente sine elskede unger i barnehagen, mens han lurer på hva familien skal spise til middag. Han er rett og slett en hverdagshelt i uniform.

Ting kan tyde på at «den nye norske krimhelten» er, som alle oss andre, fanget av hverdagsliv og familieforpliktelser. Det er jo bare noen uker siden Ketil Trys siste krim «La de små barn komme til meg» kom ut, der vi møter førstebetjent Rolf Gordon Lykke som også sliter med seriedrap og den hverdagslige stri. Lykke og Heming er faktisk så påfallende like at jeg flere ganger blandet sammen de to førstebetjentene under lesingen av «Straff».

Dyktig krimsnekker
Men paradoksalt nok er «den nye krimhelten» allerede er i ferd med å bli en klisjé. Nettopp fordi han skal være så politisk korrekt og hverdagslig, ender han egentlig bare opp som en forutsigbar og oppskriftsmessig motsats til sin børsttørste og amoralske tvillingbror. Det skal nemlig mer til enn bare å speilvende klisjeer om man vil bryte med faststivnede rollemønstre. For gjør man det, blir resultatet ofte like endimensjonalt som utgangspunktet.

Likevel må jeg ikke være for streng med Halvor Heming. Baug tegner ut en sympatisk hovedperson det er umulig å ikke like. Han er trofast, hardtarbeidende og prinsippfast, men samtidig empatisk og menneskelig.

I det hele tatt er Birger Baug en svært dyktig krimsnekker. Han balanserer historien fint mellom grundig etterforskningsarbeid og detaljerte forhør, og båtjakter, nevekamper og actionfylte scener. Baug skriver effektivt og lett, og spenningsoppbyggingen har en god rytme. I tillegg blir man som leser lett drevet videre i historien ved at det stadig legges ut små hint og snarer som holder nysgjerrigheten pirret.

I tillegg er det lett å følge framgangen i etterforskningen, slik at man ikke vippes av pinnen når avsløringene kommer på bordet. På denne måten skapes det hele tiden rom for leserens egne teorier, noe som ofte gjør «Straff» til en engasjerende krim.

Mot moralisme
Birger Baug har i intervjuer trukket fram den engelske krimforfatteren Robert Wilson som en viktig inspirasjonskilder. Wilson er kjent for å kombinere spennende krimgåter med relevante og gode skildringer av samfunnsliv, politikk og historie. Dessverre ender Baug ofte opp med å bli i overkant politisk korrekt og forutsigbar når han skal forsøke å si noe om 2000-tallets Oslo. Ja, han er faktisk på grensen til moralistisk.

For oppskriftsmessig nok er han småspydig mot grådige tabloidjournalister, han plasserer hverdagsrasisme som et karaktertrekk for fintfolk fra Bekkelagsterrassen og han gjør narr av frognerfiffens dekadanse, reklamebransjens «konforme kreativitet» og folk som drikker fancy kaffedrikker. Relevant harselas kanskje, men den er bare så utrolig oppbrukt og søvndyssende. Dessuten er det er få ting som er mer irriterende enn å bli matet med opplagte politiske korrektheter når man skal hygge seg med en bok.

Birger Baugs tidskoloritt føles i det hele tatt noe uoriginal og forutinntatt. Som tidligere nevnt glir dessverre også «den nye», men akk så hverdagslige krimhelten Heming delvis inn under de samme betegnelsene. Kanskje er det bare meg, men jeg foretrekker nå krimheltene mine noe mer ustabile enn Halvor Heming, gjerne med et anstrøk av sort i øyene og et hint av noe farlig under politihatten.

Derfor er det nesten befriende da vi mot slutten av romanen får vite at Heming bærer på et sort hull. Han har en vond hemmelighet som kanskje truer idyllen - såre minner som vekker et voldsomt sinne og får pulsen til å dunke ukontrollert.

Det lover veldig godt for oppfølgeren.

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur