For godt håndverk
Kjetil Try: «La de små barn komme til meg» (Gyldendal, 349 sider)For godt håndverk
Det holder ikke med god teknikk om man skal lage krim som fenger.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Jeg har ingen kunstnerambisjoner, skal ikke slåss med språket eller undersøke menneskets eksistens. Jeg er opptatt av å fortelle historie. Det er mye håndverk bak å være en god forteller, enten du skal selge Grandiosa eller skrive en kriminalroman.»
Reklamemann og krimforfatter Kjetil Try avslørte nylig sitt ambisjonsnivå i et intervju med Dagsavisen. Forlaget som gir ut Trys tredje roman, «La de små barn komme til meg», ser også linken til Grandiosa og har tydeligvis ambisjoner om at boka skal bli en storselger. De har nemlig tegnet ut omslaget med tabloidoverskrifter og det hele, slik at boka utseendemessig ligger tett opptil de siste årenes krimfarsotter fra svenske Stig Larsson. Men som vi alle vet er det jo innmaten som teller.
Makabre mord
I «La de små barn komme til meg» møter vi politiførstebetjent Rolf Lykke og hans stab i jakten på en helsprø morder i Oslo. Først forsvinner en kjent skuespiller uten å legge igjen stort annet enn innvollene sine, og derifra går det som det jo ofte gjør i krimmens verden: Flere makabre mord inntreffer, politiet jobber under press fra presse og privatliv, mens vi eksklusivt får følge massemorderen på søken etter sitt neste offer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor å ta det positive først: Try har lyktes i å skrive en krim som får 350 sider til å føles som 100. Historien drives framover i et høyt tempo uten at det dveles for lenge ved uvesentligheter. Løse tråder og lokkeduer legges ut i teksten, men forlates kjapt om de ikke har noen relevans for hovedplotet. Trys språk er i tillegg effektivt og enkelt, samtidig som han viser en menneskelighet og observasjonsevne som tidvis skaper følelsesmessig engasjement til historien og personene vi møter. Og det er vel nettopp dette Try mener med «godt håndverk».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen det holder ikke med ren teknikk om man vil fenge en leser. For rent bortsett fra å være en effektivt sammenskrudd krimroman (noen kaller det «pageturner», mens andre bruker det mer deprimerende «tidtrøyte»), blir dessverre «La de små barn komme til meg» ingen minneverdig leseropplevelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlassert tyggis
For selv om tempoet er høyt, klarer sjeldent Try å skape den spenningen og nerven en god krim skal ha. Morderens psyke blir heller aldri særlig interessant, til tross for alle hans groteske og forrykte påfunn. Romanen blir rett og slett for gjennomsiktig, for oppskriftsmessig og, det måtte jo komme, i for stor grad hemmet av «det gode håndverket».
Det er nesten så boka er for lett å lese. Jakten på drapsmannen, politifolkas turbulente privatliv og alt det motbydelige blodsølet glir så lettlest unna at man nærmest fyker over sidene uten å få med seg hva som egentlig skjer. Det blir med andre ord lett å sluke «La de små barn komme til meg» i løpet av en lat langfredag, men den kommer nok ikke til å hevde seg på listen over denne påskeferiens krimfavoritter.
Og en liten ting helt til slutt. Man trenger ikke være Sherlock Holmes, eller Rolf Lykke for den saks skyld, for å mistenke at en Try-produsert reklamefilm for tyggegummimerket Extra snart vil dukke opp på kinolerret og flatskjermer. Jeg kan ellers ikke se noen god grunn til at Try gang på gang finner det nødvendig å understreke hva slags tyggis Lykke knar mellom gommene. Det kan i beste fall kalles uelegant karakterbygging, men lukter egentlig mer av stygg produktplassering.
