Skjult i snikksnakk
Madeleine: Det vi ikke vet (Gyldendal, oversatt av Anita Reisvold, 256 sider)Skjult i snikksnakk
Madeleine Thien prøver å si noe om hvor vanskelig det er å forstå alt som skjuler seg i fortiden. Dessverre roter hun også bort sine egne gode historier i forvirret tåkeprat.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I kanadiske Madeleine Thiens debutroman «Det vi ikke vet», møter vi Ansel som nylig har mistet kona Gail. Gjennom Ansels fortvilelse, minner og savn etter kona, vikles vi inn i en rekke sidehistorier som strekker seg mellom ulike tiår og over flere kontinenter. Vi blir med til Borneo på 1940-tallet, til Indonesia under 2.verdenskrig, til Nederland på 1960-tallet og til dagens Vancouver.
Et ambisiøst og i utgangspunktet spennende prosjekt, ja visst, men tidlig fikk jeg dessverre kjølt ned mine flammende forventninger.
Fra første side har nemlig Thien en lei tendens til å lire av seg tilslørte filosofiske betraktninger og formaninger.
Språket er rett og slett for ladet for sitt eget beste og det gir ikke leseren pusterom, til tross for at det nok egentlig er ment å virke assosierende.
Når Thiens språk i tillegg er dynket i overivrig besjeling og overlappende billedbruk, hindrer hun i for stor grad sin egen historiefortelling.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenForvirrende og uelegant
Det har i den siste tiden vært mye snakk om oversetternes vanskelige arbeidsforhold. Tidspress og slunkne lønnsslipper går utover kvaliteten også på oversettelser av skjønnlitteratur.
Dessverre tror jeg «Det vi ikke vet» er et eksempel på en bok det har gått litt fort unna med.
Her dukker det opp flere irriterende skavanker - både trykkfeil og tungvinn språkføring. Ja, man blir faktisk allerede på romanens omslagstekst forvirret av en grov feil - det står at Matthew er Gails mann, når han innenfor permene vitterlig er faren hennes. Allerede fra første side kommer man altså skeivt ut med romanen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet kan også tenkes at en del av Madeleine Thiens mest blomstrende språk har mistet litt av sin rytme og magi i oversettelsen. Jeg prøvde å spore opp boka på originalspråket for å sjekke ut dette, men uten hell. Likevel skal nok Thien selv ha størsteparten av skylda for romanens overivrige symbol - og bildebruk. Hun vil rett og slett fortelle så mye, med alt for mange ord. Sjekk for eksempel dette utdraget:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Hun hadde stått ved siden av ham, med hodet på skakke som et lyttende dyr, mens solen brente dem i nakken. Så sank han og Ani ned på bakken igjen, lik fisk som senker seg under vann. Han hadde kikket opp og sett at det svarte håret hennes var utslått og blåste over gresset.»
For meg blir dette bare forvirrende og uelegant, selv om det riktignok skal skildre en slags drømmetilstand. Opp og ned i sol og vann? Er Ani litt som en fisk, eller et annet slags dyr? Og spiller det egentlig noen rolle for leseren?
Nei, litt for ofte kleber Thiens språklige bilder seg oppå hverandre og gjør teksten tung og ufrivillig komisk i stedet for å skape spenning, åpne rom og framdrift i historien.
Forløsende enkelt
Derfor slet jeg meg gjennom hele romanen uten å føle at jeg i særlig grad nådde inn til de interessante personene i fortellingen og deres historier. Særlig er åpningskapitlene rotete og omstendelig fortalt med sine innfløkte assosiasjonsflommer og overlessede bilder. Språket distraherer og polstrer på et vis inn fortellingens nerve.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Denne effekten er kanskje interessant, nettopp fordi «Det vi ikke vet» handler om glemte minner, hemmeligheter og lengsel etter noe man kanskje ikke lenger husker hva var. Likevel hemmes lesegleden i for stor grad av det sprikende og tilgjorte språket, noe som særlig slår meg i bokas enkleste partier: På sitt mest nøkterne er jo boka virkelig vakker! I disse øyeblikkene blir jeg rykket ut av den hyperaktive besjelingen og det forvirrende tåkespråket, plutselig roer historien seg, setningene blir ryddige og langsomme, og de forteller om småting som rører dypere enn all verdens fikse metaforer:
«Noen ganger når faren kom hjem til huset på Jalan Satu, så utmattet at han ikke kunne løfte armene, skubbet han en liten potet opp fra lommen og la den i hendene hennes.»
Ja, se der. «En potet i hendene hennes». Måtte nesten fram med lommetørklet. Så enkelt kan det altså gjøres.
