ABC Nyheter

Debatten omkring far og mor og likestilling er mer kompisert enn at det er inn med det ene og ut med det andre. Det kan godt hende at en kvinne er skeptisk til at far skal ha permisjon, dersom det innebærer at når hun kommer hjem fra arbeid, så er husstellet forøvrig på status null, eller at far etter å ha snakket permisjon lufter muligheten for å reise å repearere på hytta til moren sin, eller finner fram fiskestanga osv - slik at mor da faktisk må ta fri fra sitt arbeid likevel. Og jeg syns faktisk ikke det er kritikkverdig at en familie vurdere det økonomiske aspektet ved permisjonsdeling. Jeg er veldig for en tilstedeværende far i barneomsorgen, og jeg husker ogpå fra min tid som førstegangsmor, hvordan jeg som kvinne ble overøst med råd om hva JEG skulle gjøre for at pappaen skulle få være far. Jeg måtte ikke kritisere og jeg måtte ikke gi råd og jeg måtte ikke virke krevende og jeg måtte ikke virke trøtt eller bustete på håret og også beskjed om å slippe pappaen til. Pappaen på sin side tok seg et par skiver og gikk og la seg for å sove. Det var altså slik at jeg som kvinne hadde ansvaret for også dette; at pappaen var en god far. At han skulle vise initiativ, initeresse og være offensiv - og ikke minst ofre noe, var det ingen som gav han beskjed om. HAn fikk ikke råd fra alle og enhver på samme måte som jeg. Og her ser vi det igjen, man henvender seg til kvinnene og mødrene, som faktisk tar ansvar, og sier at når de tar ansvar så er de ders skyld at pappen ikke får være pappa. I den grad dette er viktig, er det et utrolig smalt og forenklet fokus. Det er jo litt lettvindt for pappaen da.? Ellers er det mitt inntrykk at de som har interesse av det og økonomi til å prioriterer det, velger å ha barnet hjemme i et og et halvt år, og at pappa kommer sterkt på banen, kanskje med 50% - 10^% permisjon, i dette halvåret og resten av livet. jeg kan ikke forstå at man skal gjøre det aller første spedbarnsåret viktigere enn hele livet - i likestillingssaken. det er jo ikke sant at pappaen ikke er god og tilstedeværende og kjørlig og aktiv hvis han ikke er hjemme dagen lang helt i den spede start. Det fint, men det er ikke avgjørende. JEg syns man kan snu på det og heller se hvilken innsats mor og far faktisk gjør gjennom en oppvekst totalt sett. Og at omsorg for barn ikke bare er bleieskift og lek og babydulling, men også drift av en familie med organisering og anskaffelser av mat og klær og ustyr og vask av altsammen, timeplaner og forsørgelse. Det er feil å se på en og en liten brikke av alle disse tingene. Det er feil å plassere skyld eller krenke den enes egenskaper for å fremme den andres, også plassere dette i et bittelite tidsrom omkring fødselen! En barndom varer i nærmere 20 år! Det er rikelig med scenerom for både mor og far. Dette var en liten kommentar som påpeker litt av noe som er stort!

Jeg er mye enig i det som kommer frem under en kommentar fra Line Olaisen, om at fars innvolvering i barn og hjem ikke bare må fokuseres på det 1. leveåret og at dette fort blir en for snever debatt. Videre vil jeg tilføye viktigheten med amming, men også at dette er krever mye av mors energi. Faktisk er det slik at amming er noe av det mest energikrevende for kroppen. Mange har gode intensjoner om å gi sine barn en god start på livet, og da er det mange som prøver å etterleve Gro Nylanders oppfordring om å amme lengst mulig. Verdens helseorganisasjon oppfordrer også kvinner til å amme fram til barnet er ett år. Dette har jeg prøvd å få til med mine 3 barn, - noe som var nokså slitsomt når man startet på jobb, men kanskje en av grunnene til at jeg idag har svært friske barn som sjelden er syke og har god motstandskraft. Jeg håper derfor man vil legge tilrette for at kvinner skal kunne ha den muligheten for å fortsette amming det 1. leveåret. Jeg undrer meg likevel hvordan man skal klare dette om man må starte tidlig på jobb fordi far skal få sin rettmessige permisjon i den nåværende permisjonstiden. Vi vet at stress bidrar til at kvinnene ofte mister melkeproduksjonen. Mange har stressende jobber og kanskje lang vei til jobben. Mange vil dermed umulig kunne amme i løpet av arbeidsdagen om ikke mannen hjemme må bruke mye av tiden hjemme til å pendle frem og tilbake med barnet slik at dette blir mulig. 2 timer ammetid vil ofte da være løsningen for mange, slik som for meg selv etter noe kamp, der man får litt ekstra tid om morgenen og om ettermiddagen. Mange erfarer imidlertid, som meg selv, at man lett kan miste melken i denne perioden fordi ammingen blir sjeldnere og man kalerer da ikke å opprettholde produksjonen. Å få mulighet til å pumpe seg i arbeidstiden er vel heller ikke alle forunt eller tilrettelagt for.
Jeg unner absolutt mannen å få være mer hjemme med barnet, men håper det ikke blir på bekostning av det som mor kan tilby av viktighet det 1. leveåret, - bl.a. det å amme og tilby sitt barn en viktig start med gode antistoffer. I vår stressende hverdag der vi ikke lengre har like god tid og hjelp fra besteforeldre, må kvinnene ha mulighet til å ta seg igjen etter et svangerskap som krever mye av kroppen. Selv hadde jeg 3 flotte svangerskap, var sprek og trente hele tiden. Alle er ikke like heldig og jeg kjente også selv hvordan det kan tære på kroppen. Så hektisk som vår hverdag nå har blitt, tror jeg det vil være klokt om man bidrar til at man kan få mulighet til å bygge seg opp i barseltiden etterpå. De ukene vi har nå er absolutt nødvendig og jeg tror samfunnet vil nyte godt av kvinner som ikke jages ut for tidlig. Jeg tror her det er viktig å forebygge mot senere sykemeldinger fordi man ikke har klart å bygge seg opp igjen og er for sliten. Som helsearbeider ser jeg mye av dette. Om man ønsker har man nå likevel mulighet til å komme tidlig tilbake om man ønsker og har mulighet for det. Mange kvinner er faktisk nokså ambisiøse, om mange ikke har lagt merke til det. Legg ikke en enda større byrde på oss.

Et annet forhold i denne debatten er de menn som arbeider i det private og driver egne små bedrifter. Skal det tilrettelegges for like gode ordninger for dem? Det må her legges tilrette for en ordning som gjøre at man ikke kommer dårlig ut økonomisk om mannen velger å ta mer av permisjonen. Det er ikke akkurat gode ordninger for dette nå, og man kan forstå de som velger å la kvinnen være hjemme fordi hun tjener såpass mye mindre enn mannen (selv med samme yrke). Dette har til nå faktisk også vært et økonomisk spørsmål for disse.

Selv har jeg en fantastisk mann som har stilt opp fra starten hjemme og deltar aktivt i det som må til for å få hverdagen til å gå. Selv om kvinnene ofte er "organisatoren", så er det tilnærmet full likestilling i mange hjem, - også her i gården. Likevel tar det tid for kvinnene å komme seg etter svangerskap. Når man i de fleste hjem idag trenger to inntekter for å klare seg, - må man derfor legge tilrette for at man både skal bygge seg opp og i tillegg skal klare jobb og hjem. Før i tiden og faktisk i mange land utenfor den vestlige verden, er det slekten rundt som bidrar den første tiden etter svangerskap slik at kvinnene skal ha en naturlig oppbygging etter graviditet og fødsel. I vår verden ser man opp til de som spretter opp etter fødselen og nærmest tar seg en joggetur på direkten. Her skal det ikke være noe hvileskjære, men full rulle. Dette tror jeg kan være grunn til mange slitsomme mødre og med tiden sykemeldinger. Jeg håper virkelig våre ambisiøse politikere, som sikkert har nok midler til å ansette både renholder og au pair hjemme, husker på at dette ikke er virkeligheten for folk flest!

Gi gjerne menn mer pappapermisjon, heilt i orden! Mine problem med debatten som no pågår har meir med nestlederen i familie- og kulturkomiteen, Gunn Karin Gjul (Ap) å gjere, samtidig som eg er fryktelig i mot en tvangsinnføring av 3deling av dagens permisjonskvote. Gjul er, særlig i lys av hennar viktige politiske verv, svært naiv og uvitande, spør du meg. Tåpeleg, om eg skal dra det langt. For det første biter eg meg denne gang merke i at en viktig person i offentlige verv, går i media med så grunnløse påstander som at " Jeg har forstått at det er jenter som nekter sine menn, ikke motsatt"! Som student krevs det stadig mengder av grunngjevingar for og henvisningar til bakgrunn for påstandar ein gjer i sitt arbeid. Skulle ein ikkje kunne kreve minst dette av ein politiker? Kva veit eg, kanskje Gjul har ein overnaturleg evne til å opparbeide seg grundig statistikk om landets befolkning gjennom ei god natts søvn eller liknande, men eg ser uansett ingen respektable kjelder bak denne påstanden. Visst det er sånt politiske avgjersle vert gjort ut frå, då er det ikkje rart verda lid mange elendige konfliktar.

Når det gjeld mi vurdering av Gjul som rett og slett tåpeleg, syner eg til kommentarar om kor lettvint det bør vere for folk å kombinere amming og arbeidsliv. Endå fleire håplaust grunnlause, personlege meiningar. Joda, for enkelte familiar kan dette gå utan problem. For ENKELTE. Men å samle alle landets småbarnsfamiliar under samme konklusjon, vert som å gje all sjukdom samme medisin. Nokon har lange avstandar mellom jobb og heim, arbeidsforholda i landet er av uendelege differansar, sosiale forhold, en kan liste opp i det lange og det breie.. Ein annan ting er stresset. Mange nybakte mødre idag har det langt fra lett med amming. Eg er ikkje i tvil om at eit endå sterkare press der det er tatt for gitt amming ikkje er vanskeleg i det heile, vil gjere situasjonen for mange endå vanskelegare. Det ligg meir enn nok nederlag i å måtte gje opp amming for mange som det er idag, tenk korleis dette vil kjennes for dei samme om det er stadfesta i Noregs Storting at amming er så lett, så lett. Korleis vil dette påverke kjenslene til ei som ikkje får det til?? Ein kan snakke om avstandar og natt-amming, elendige arbeidsforhold med tanke på ammekos (ja for vis meg den 7mnd gamle babyen som fortsett måltidet i ro og fred med truckar og panteautomatar like ved.. for ja, Gjul, der fins damer i alle slags yrker, når du likevel er inne på likestilling..), MEN det, kanskje mest sentrale av alt, er stress. Mange av oss har sjølv sett kor lite stress der egentlig trengs for å påverke morsmelkproduksjonen. For dei fleste gjeld det kanskje ei reise, eit selskap, 17. mai, kva som helst, og ting ordnar seg fint etter eit par dagar i normalt tempo igjen. Men kva med dei som skal leve med stresset kvar dag? Det er ikkje alle små bedrifter som har sjansen til å gje ei kvinne litt lovfesta ammetid, akkurat når det helst trengs, sjølv om det i ei perfekt verd burde kunne gå. I mange yrker er tidspresset sentralt, og for ei mor å kaste alt dette av seg for eit kvarters amming, å oppnå fullstendig ro i kroppen då, eller i resten av døgnet, er langt fra alltid lett. Og dette vil for mange ligge igjen og gnage på roen heile døgnet, heile veka. Alle har vel ein eller anna gong kjent korleis stresskjensla ligg og gneg i magesekken over lengre tid?

Og så er det sjølvsagt det økonomiske aspektet i det heile... For mange er dei økonomiske hensyna livsviktige å ta. Fint om det vert planlagt å rette ¨på mange av grunnlaga for slike problem, som å gje menn retten til opptjening av permisjon uavhengig av kvinna si opptjening. Men kvifor ikkje fortsette på det vi har idag? Men har allereie store moglegheiter til å tilbringe mykje tid med sine små. Foreldre kan dele størsteparten av kvoten som dei vil, og kan ôg velge å benytte seg av tidskonto-ordningane som gjer at ting kan skje gradvis. Vi kan dele opp dagar og timar omtrent som det passar oss, og ting er som det skal vere i eit fritt, demokratisk land. Og det er ikkje til å stikke under ein stol at ikkje alle ein gong egnar seg like godt som heimeverande. Nokon trivs ikkje med det, rett og slett. Kvifor oversjå dette, og tvinge på ein familie ei ordning som i verste fall kan øydelegge for ein familie innad?

Nei, kjære, naive Gjul og de andre, like lite gjennomtenkte, tilhengjerar av Gjul; Gløym tvang og andre urealistiske midlar for å oppnå foreldrefordelingsansvarets Utopia.. Gje gjerne fedre fleire øremerka veker, men ta dei ikkje fra mødre som treng sine veker. La folk velge sjølv kva som passar dei best. La folk vurdere sin eigen situasjon og velge det som gjer permisjonstida til ei fin tid, ikkje til ei plage. Jobb heller med å forsterke fars rettar økonomisk, ikkje rot med ting de ikkje har greie på. Jobb for å gjere det meir respektert i arbeidslivet at far velger fleire veker heime. Påverk haldningar, ikkje legg tvang i foreldreforholdet. Likestilling, ja! Men inntil far og mor er like på alle måtar, kan velge kven som vil bere fram bornet og amme det, blir det latterlig å skulle likestille alt anna. Så heller; likestilling der det er lar seg gjere, ikkje likestilling for einkvar pris.

Frustrert sjølv over kor kaotisk mitt innlegg vert.. Der er så uendeleg mykje ein kan kritisere ved Gjuls haldning, men vanskeleg å organisere alt, få med alt, og faktisk formidle alt. Tanken til Gjul; det ho ønsker å oppnå, er nok fin. Gje far meir tid med sine born. Men ein politiker kan ikkje bare hoppe i ein konklusjon utan først å ha vurdert alle forholda det vil påverke. Og når idealismen til Gjul vert så sterk, at ho hevar seg over for eksempel medisinsk utdanna mennesker med lang erfaring (f.eks. Nylander) og "veit bedre", ja då visar det kor feil Gjul er for rolla ho har. Vi får sette pris på at ho så langt berre er nestleiar i sin komitè, og at mennesker med meir innflytelse ôg har meir kunnskap og fornuft. Slik at ein kanskje endå kan håpe at landet er i trygge hender. Hos nokon som tenker før dei snakkar.

Ja hva skal man si? Hvem skal man heie på? Har selv fått gleden av å være pappa til 3 unger og har vel således en del erfaring. Men hvor skal man begynne. jo man får vel begynne der alt begynte som de sier i en viss bok, nemlig med skapelsen. Vi er og blir en gang for alle, skapt ulikt. Om det nå gikk gradvis eller på en dag er en helt annen diskusjon, men hver gang jeg ser meg selv og min kone naken så er og blir vi forskjellig. Selv om jeg mange ganger skulle ønsket at jeg og kunne bære et nytt liv inni meg så er dette fortsatt umulig og strengt tatt så håper jeg at det fortsatt blir det i all evighet. Mor er og blir mor og er den som er utrustet med bryst som egner seg for amming. det er vel her mitt poeng kommer inn. Ammingen. Hvor viktig er dette egentlig? Jeg sier ikke at barn oppforet på morsmelkerstatning er mindreverdige på noen som helst måte. Har selv en datter som måtte få flaske ganske tidlig da mor mistet melken. Årsak? Jo stress. og her er vel og et av poengene mine. La folk få velge selv. Gi oss mulighet både økonomisk og likestillingsmessig, til å kunne velge selv. Ikke tving ordninger innover familiene som føles som tvang og som ikke faller naturlig. Jeg synest ikke det er det minste rart at de fleste fedre ikke tar ut hele kvoten. Jeg lot selv være å ta ut mere enn minimum (4uker) og da kun fordi jeg måtte når min siste ble født (3 år i skrivende stund) ikke fordi vi ønsket det. Og da tok min kone samtidig ut ferie slik at vi tilbrakte tiden som en familie. Dette gjorde min kone godt da hun trengte avlasting i hjemmet og fikk derfor mere tid til å slappe av og ikke stresse. (reddet trolig melkeproduksjonen). De ferreste av oss er såkalte supermennesker så vi lar oss faktisk stresse. hvor var jeg og hva er det jeg prøver å si?
Jo la oss få muligheten of friheten til å velge. Jeg lever i den tro at 99% av oss som lever i et parforhold er i stand til å finne den løsningen som er den rette for vår familie og her er mitt poeng: Det trenger ikke være samme løsning for alle familiene.
Så legg til rette for at det ikke er økonomi eller rettigheter for hverken mor eller far som skal bestemme hva som blir best for vår familie men en totalvurdering av hver enkel familie og ikke minst hensynet til barnet selv som har den avgjørende betydning.
Selv har jeg ingen tro på at det at jeg ikke var mer hjemme for mine barn en det jeg var har noen som helst betydning i barnets oppvekst. Jeg har mye mer tro på at det som skjer fra barnet er 2-3 år og oppover har betydning. Og hva skjer da? Jo Barnet er i barnehage det meste av dagen og begge foreldre er i jobb rett og slett for å overleve økonomisk. Så er det full fart hjem for å lage middag og når den er ferdig ( her går det masse i posemat ol. Tid til gourmetmat er ikke prioritet) så er barneTV i gang og så er det leggetid. Vi håper på at det er kvalitetstid vi har med barnet for kvantitet er det ikke. Og så er barnet lagt og foreldre sitter igjen med dårlig samvittighet for manglende tid med barna. Eller er det bare jeg som føler det slik?
Men tilbake til saken. Som sagt gi oss valgfrihet og ikke tvang. For barnets skyld. La de fedre som ønsker det få være hjemme med sine barn den først tiden den muligheten men ikke ta fra moren den samme muligheten.
Ønskesituasjonen må være at begge foreldre kunne være hjemme i ett år sammen og ikke tape økonomisk på det. Det hadde vært likestilling det. Men regner med at det er ren ønsketenking.

Hilsen 3 barnsfar.

Amen, for å seie det slik... Flott at nokon ser at vi kvinner som ønsker meir enn knappe 6 mnd heime, ikkje er egoistiske, smålige kjerringer som bare vil ha alle gleder for oss sjølve... Men at det er mykje på grunn av at det å vere mor ER hardt arbeid ôg, i tillegg til alle gledene. Og eg blir alltid like lykkelig når det visar seg at der fortsatt fins folk som set pris på ulikhetar hos kvinner og menn. Kvinner føder, menn ikkje. Likestilling er ein ting, men virkeligheten set ôg grenser for likestillinga. Og kvifor skal den ikkje det?? Eg syns det er heilt greit å vere kvinne og mor, eg. Ja, eg vil at samfunnet skal verdsette meg likt for det eg gjer likt som menn, men så gjer eg ikkje alt likt dei heller. Naturen kan vi ikkje lure, vi er delt i to kjønn for sine naturlege grunnar. Gjer det heller lettare å komme tilbake til arbeidslivet NÅR VI ER KLARE FOR DET, det vert nok stress og mangel på tid seinare. La ikkje ungens liv begynne med det ôg. Menn får det dei treng ôg, om dei vil. Om det fungerer med tredeling, vil folk velge det sjølve. Om ikkje, så er dei gjerne meir nøgde med andre inndelingar og bør respekterast for det. Vi er voksne folk med eiga, fri vilje. Kvinner kan nok vere manipulerande, men det er ikkje derfor vi vil ha tid med borna vore! For ei fornærming, Gjul. Ikkje alle kan leve i di tydeligvis suverent tilrettelagde verd.