Leif Henriksen: Fjorten dager i Nordsjøen (Gyldendal, 144 sider)En dråpe i havet

En dråpe i havet
En dråpe i havet
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi bør alle vite mer om det som skjer ute i Nordsjøen. Men neste gang vil jeg høre mer om mennesker og mindre om zinkanoder.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne uka starter nordsjødykkernes rettssak i Oslo tingrett. De hardtarbeidende karene var med på å legge grunnlaget for vår nasjonalformue, og nå ønsker dykkerne ganske enkelt at staten skal innrømme sitt ansvar for skadene de ble påført under etableringen av det norske oljeeventyret.

Med dette i bakhodet føles det plutselig ekstra logisk at Leif Henriksens Fjorten dager i Nordsjøen nettopp vant Gyldendal konkurranse, der forlaget var på jakt etter gode politiske romaner. Nå handler riktignok ikke Henriksens roman om nordsjødykkernes sak, men den forteller likevel om arbeidsforhold på en oljeplattform - en liten, men helt avgjørende brikke i det vi ynder å kalle «det moderne velferds-Norge».

Og Fjorten dager i Nordsjøen - grøss, for en tittel! - skildrer nettopp det den lover: En to ukers økt på en oljeplattform i Nordsjøen. Vi følger et lite lag med klatrere som utfører ulike sikkerhetsoppdrag, noe forefallende arbeid, akrobatiske malejobber og rutinemessig opprydning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Romanen beskriver i detalj arbeidslagets daglige dont, og stilen er, i følge Henriksen selv, «hyperrealistisk». Dette innebærer en mildt sagt grundig innsikt i arbeidssituasjonen på en oljeplattform. Det klatres i skaft, skiver skal byttes ut på boreslamrør, en zinkanode på hundre og femti kilo må vinsjes opp fra flere meters dyp, og flensespaden til en brannpumpeventil skal monteres.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

HMS-krim

Som litterær opplevelse er Fjorten dager i Nordsjøen derfor ujevn. Til tider ble jeg dratt inn i en slags heftig rytme, der teksten hurtig ble drevet fram av det nedskårne språket, bråket fra maskinene, den hvinende vinden og det uutalte, men likevel sterke samholdet mellom arbeiderne. Og selv om vi kun i små drypp får innblikk i plattformarbeidernes tanker og liv, murrer det under det harde språket: Vi får vite at noen har tatt livet av seg, det har skjedd ulykker som det er vanskelig å snakke om, rastløsheten klør i kroppen til arbeiderne, og når man kommer på land er det lett å ta et par glass for å stagge frykten for at livet skal bli for kjedelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I andre passasjer blir teksten imidlertid overkant teknisk. Plattformprat som «Etter nierkaffen er det SJA-møte for test av brannslukningssystemet a-tripple f i utstyrsskaftet nivå 1 og 5. Til stede: Medic, områdeansvarlig og en fra Brann og gass. Viktigste spørsmål og tema er H²S-gassen», blir hengende kryptisk i lufta, og selv om dette er hardkokt realisme og helt sikkert troverdige gjengivelser, blir skildringene i overkant ugjennomtrengelige og vanskelig å fordøye for en lekmann.

Derfor tar jeg meg flere ganger i å savne et større innblikk i menneskene på plattformen. Jeg vil høre flere historier og litt mindre om h-bjelker. Jeg vil vite mer om personene og mindre om presslufttrekkere. Dette blir også mitt hovedankepunkt mot romanen: Den blir for teknisk i all sin dogmatiske realisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Viktig brikke

Likevel har man godt av å lese Fjorten dager i Nordsjøen. Romanen tar for seg et arbeidsmiljø få av oss kjenner godt til. De små, men store plattformene ligger godt skjult langt ute i det åpne hav, og selv om mange sikkert sender en god tanke ut i mørket når stormen uler, er dette en fjern og ukjent verden for flere av oss, selv om både metallet og menneskene der ute i havgapet faktisk har direkte innvirkning på vårt dagligliv. Og etter å ha lest Fjorten dager i Nordsjøen er jeg mer enn overbevist om at arbeidet på en oljeplattform er knallhardt, utmattende og krevende på alle måter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det er likevel et uforløst potensial her, for å si det litt kynisk. Alle nestenulykkene, risikoen i de små hverdagsoppdragene, det harde og bekmørke havet, og arbeidernes blandede følelse av frihet og klaustrofobi, gjør tross alt oljeplattformen til en fascinerende plass og en glimrende ramme for en roman.

Derfor håper jeg neste gang at Leif Henriksen i større grad våger å slippe til menneskene i historien. Ja, for det trenger jo ikke å bli helt Offshore av den grunn.

Karakter: 6 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur