Skummelt i skauen

(Foto: Ivan Rios/Euforia Film)
(Foto: Ivan Rios/Euforia Film)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Blod, gørr, skrik og hyl i en sjangerøvelse som ikke er så hakkende gale.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Karakter: 5 av 10

Rett skal være rett: historien i Rovdyr, hvis vi i hele tatt kan snakke om en historie, stinker. Fire glade ungdommer reiser av gårde inn i den skumle skauen. Trala-la, la så lykkelige, bekymringsløse og vakre vi er. Hvorfor disse ungdommene har valgt å reise på tur sammen er imidlertid uforklarlig ettersom de tydeligvis ikke tåler trynet på hverandre. Noen av dem virker aggressive, andre bare dumsnille. Ikke at det har noe med saken å gjøre.

Handlingen er lagt til 70-tallet, som er smart fordi det løser problemet med moderne teknologi som for eksempel mobiltelefoner. Så snart disse ungdommene har forlatt sivilisasjonen er det vanskelig å oppnå kontakt igjen. De er overlatt til seg selv og en gjeng blodtørstige bygdetullinger, som mest sannsynlig har en mor og en far som er bror og søster.

Katastrofe

De første 20 minuttene er skuespillerpresatsjonene katastrofale. Dialogen er stiv som et ukesgammelt lik og får meg til å huske hvorfor «norsk film» var et skjellsord for kun få år siden. Det er rett og slett flaut. Heldigvis dør de verste skuespillerne først. Og godt er det.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det viktigste spørsmålet når det kommer til en sjangerfilm som Rovdyr er imidlertid enkelt: Blir man skremt? Og, ja jeg skal innrømme at tidvis klarer debutantregissør Patrik Syvertsen å gjøre meg redd. Det visuelle uttrykket i filmen er dystert og skittent og mestrer oppgaven med å omskape de norske skoger til et uhyrlig sted. Kameraet leker katt og mus med ungdommen som venter på å bli slaktet. Lyden fungerer også som den skal. Det er utrolig vittig at man klarer å gjøre Inger Lise Rypdals hit «En spennende dag for Josefine» til soundtracket for et mareritt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fine detaljer, som at de blodtørstige jegerne plystrer før de angriper, gjør uhyggen enda sterkere. Jeg hoppet i stolen flere ganger, og da er mye av jobben gjort.

Skrike og løpe

Når drepingen begynner, tar også skuespillet seg opp. Hovedrolleinnehaver Henriette Cecilie Bruusgaard er nokså god til å være vettskremt. Hun løper og skriker, skriker og løper. Jeg kjøper det. Så lenge hun slipper å si mer en et par ord sammenhengende funker det fint. Men jeg vil ikke akkurat oppfordre henne til å forlate programlederjobben og starte som skuespiller med det første. Da er det mer interessant å holde et øye med hennes medskuespiller med det klingende navnet Jørn-Bjørn Fuller-Gee.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som et helhetlig konsept er Rovdyr imponerende salgbar. «Jaktsesongen starter 11. januar» står det å lese på de mange reklamebannerne på nett. På filmplakaten ser vi en kvinnefot på vei ned i en revesaks. De blodige, sexy skuespillerne har allerede sneket seg inn på forsiden av flere magasiner. I tillegg har filmen fått en 18-års grense som på mange måter er en gavepakke PR-messig. Denne måten å tenke på film er interessant og virker frisk i norsk sammenheng.

Selv om det er enkelt å slakte skuespillerne og manus er likevel en reinspikka sjangerøvelse som Rovdyr et fint bidrag til den norske filmfloraen.