ABC Nyheter

«Eldreomsorgen i øvre Kågedalen» er skrevet under pseudonym av svenske Niclas Lundkvist, og utløste skandale da den først kom ut i Sverige i 1992. Kanskje ikke så rart. På godt eller vondt: Du har aldri lest noe liknende. Boka er et dypt dykk i fordervelse og antihumanisme, i en fortelling som så til de grader setter virkeligheten slik vi kjenner den til side. Når romanen nå foreligger på norsk, er dens særegne stil gjendiktet til lillehammerdialekt av Stig Sæterbakken.

Overskridende overgrep

Dette er historien om Morfar og og barnebarnet pjokken, som bor sammen under kummerlige forhold på den västerbottenske landsbygda, og har et heller sært forhold til hverandre, som inkluderer all tenkelig tukt og vold og overgrep. Historien består for det meste i at de beveger seg rundt i sine grimme omgivelser, beskrevet i vendinger som: «ugrasharvere klorte jordskorpa, som va herja tå gammalmannseksem å homoråte». De møter de rareste individer på sin vei, eksistenser på randen, hinsides virkeligheten.

Pjokken følger Morfar i helene, som hans trofaste læregutt. Det er han som forteller historien, i likefrem, klar tale: I en verden der det ikke finnes sosiale regler eller moralske stengsler, finnes heller ingen behov for å pakke inn ting.

Sammen utfører de bestialske drap og voldtekter, mens Morfar holder raljerende monologer om alt som er galt med verden. Han oppsummerer egentlig selv bokas hovedbestanddeler greit: «Livet, pjokken, ha tre milliarder år på baken ... Et kostli påfunn tå vår sinnsjuke Skaper ... Hele veigen samma lille melodi ... Mord, knull, kloakk, dritt ... Hat, skrik, åtsel, foster ... Sæd, blod, kjøtt, død ... Kamp, bløff, skrekk, kvalme ... Ere no rartn nesten blir lei seg»

Forvrengt univers

Samtidig skriver Teratologen seg på merkverdig vis gjennom kulturhistorien; for Morfar og Pjokken er beleste intellektuelle - på et vis - namedropper all verdens store tenkere, dog ikke alltid ved korrekte navn. Alt er forvridd i dette universet; det finnes ingen regler, ingen moral eller humanisme. I dette forvrengte ligger Teratologens sjokkerende potensial. Det er denne totale mangelen på grunnleggende strukturer og menneskelighet som gjør det vanskelig å forholde seg til teksten.

Det er også antakelig dette aspektet ved Teratologens tekst som har fascinert så mange mennesker. Den norske utgaven er grundig gjendiktet til lillehammerdialekt av Stig Sæterbakken, og inneholder dessuten en lang liste ordforklaringer. I det hele tatt framstår denne utgaven som godt gjennomarbeidet, og etterordet ved Sæterbakken bidrar til dette inntrykket.

For de sartere sjeler kan det kanskje hjelpe å lese etterordet først, for å ha noe å gripe tak i, en mulighet for å forstå hva denne tilsynelatende ekstremt syke boka handler om. Sæterbakken skriver om valget en leser av denne romanen stilles overfor: «enten snu seg bort, i forakt, eller med liv og lyst la seg rive med. De som velger det siste tvinges til å se døden i hvitøyet og le med. Uten denne latteren forblir 'Eldreomsorgen' en uleselig bok.»

Vanskelig

Jeg strever med meg selv her. For det er en lidelse å lese. Endeløse rekker med obskøniteter og perversjoner som går Marquis de Sade en høy gang. Det er homoseksualisert vold, mørkt kvinnehat, rasisme, i en vill og voldsom røverhistorie der det ene avsnittet overgår det neste.

Visst er det en lekenhet i teksten, en fandenivoldskhet å sette pris på. Teratologen kan skrive gru og kvalme inn i selv det mest hverdagslige, og skildre på den mest selvsagte måten det mest grusomme og kvalme.

Jeg kan forstå Sæterbakkens lesning, og jeg er enig i hans overnevnte inndeling: Og jeg greier ikke helt le med. Følgelig blir boka vanskelig å lese, men etter hvert blir den også langtekkelig. Kanskje har man blitt litt nummen? Dette er overskridelse på overskridelse; Teratologen vil tøye grensene dine for hva du er klar for å ta inn over deg.

Prosjektet er både originalt, har særegne litterære kvaliteter og byr uvegerlig på et aldri så lite sjokk. Men jeg kommer ikke forbi følelsen av at det er mest provokasjon for provokasjonens skyld. Uansett har jeg for lengst gått lei etter hundre siders beskrivelse av pervertert sex.

Karakter: 3 av 10