Ole Robert Sunde: Jeg er et vilt begrep (Gyldendal, 2007, 640 sider)Smittefarlig grubling

Smittefarlig grubling
Smittefarlig grubling
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det klør når jeg leser Ole Robert Sunde.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ole Robert Sunde markerer sitt 25-årsjubileum som forfatter med essay-samlingen Jeg er et vilt begrep. Gjennom nesten hundre tekster mediterer Sunde blant annet over norsk frijazz, Franz Kafkas litterære figurer, den skotske maltwhiskyen Laphroaig, Tintorettos maleri Dyrenes tilblivelse, moderne litteraturteori, Händels Messiah, en kniplingsskjortes skjønnhet og dikterens rolle i dagens samfunn. Sunde søker med andre ord svar på både de store og små kunstfilosofiske spørsmål.

Krever konsentrasjon

Først av alt: Ole Robert Sundes essay krever den ytterste konsentrasjon av sine lesere. Såpass må man få lov til å hevde. Resonnementene er lange, snirklete og innfløkte, hele tiden fullstappet med referanser, henvisninger og digresjoner. Det er ikke mange ordene man får lest, før man trenger en pause - enten for å fordøye Sundes funderinger, sortere ord eller huke ut navn og uttrykk man senere må huske å slå opp. Mitt eksemplar av boka ser like velstelt ut som en overkjørt bakgårdskatt, på grunn av eselører, stygge kulepennkryss i margen, avrevne papirbiter som stikker ut mellom sidene, og to slitne bokmerker med juletrykk. Så det kan absolutt anbefales - om man har tid, ork og anledning - å innhegne seg selv med en mur av oppslagsverk før man setter i gang med Jeg er et vilt begrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På den annen side er det kanskje ikke nødvendig å gå så alvorlig til verks. Selv har jeg hatt med meg Sunde til vest-afrikansk strandsløving, på trikketurer, igjennom vandresykens febertåke og til sofakroken med en fristende episode av Kongen av Queens i øyekroken. Jeg har med andre ord ikke tatt det særlig tungt om jeg ikke har fattet halvparten av referansene, men heller brukt tekstene som, eh, tankekatalysatorer. Mer om det senere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uansett er det betimelig å spørre seg om hvorfor man skal slite hode og øyne igjennom Sundes tekster. Det er to hovedgrunner, slik jeg ser det, som nesten må kunne kalles allmenngyldige. Det vil si at de er helt uavhengige av en eventuell lesers antall filologiske studiepoeng, erfaring med klassisk musikk og interesse for kunstteoretiske uenigheter mellom Walter Benjamin og Adorno.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inspirerende hjernevrider

For det første vekker Ole Robert Sunde til live en sitrende nysgjerrighet. Det er som om han vrir hjernen et par ekstra omdreininger i sin søken etter nye erkjennelser. Fordi han selv søker så åpent i tekstene, framstår han overraskende sjeldent som en blei og en besserwisser. Tvert i mot smitter hans søkende og undrende stil over på leseren. Og selv om man kanskje må gi opp tekstene noen ganger, fordi man blir sliten, lei, irritert eller distrahert, så gjør det egentlig ingenting så lenge man kjenner en nysådd lyst til å prøve å tenke, skrive eller føle noe nytt. Jeg er et vilt begrep er rett og slett inspirerende og stimulerende lesning, til tross for sitt ugjennomtrengelige vesen.

Den andre årsaken er Sundes språk. Han føles til tider belærende, utspjåket og oppstilt, men er samtidig uredd og utfordrende. Han leker med språket og presser mulighetene for hva bokstavene kan gjøre. Han finner opp nye ord, får setningene til å surfe bortover. Han er gammelmodig og håpløst romantisk, men samtidig skruppelløs og rå i vendingene. Sjekk for eksempel dette utdraget, som handler om å åpne en flaske maltwhiskey:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Tutflaskehalslyden, som en kollega av meg har karakterisert som opplivende og opphissende, ettersom Laphroaig-flasken er mellomlanghalset konveks, er lavmælt og langsom, som om den holder noe igjen, selv om dens tyngde ikke lar seg skjule når den først er avduket, utpakket og avkorket...»

En langsom tutflaskehalslyd? Vel, det finnes kanskje grenser for hvor kunstferdig man kan utmale suping av brennevin med smak av harskt myrvann. Likevel lar jeg meg sjarmere i større grad enn jeg lar meg irritere. Sunde tør nemlig å være storslått i stilen, stor i kjeften og stormende i språket. Det liker jeg.

I tillegg liker jeg, som tidligere nevnt, følelsene Sundes essay trigger i meg. Det klør i kroppen og i fingrene. Jeg blir irritert, oppmerksom, imponert og nysgjerrig. Dette skriver også Ole Robert Sunde om i essayet «Homer var stjerneforsker», når han prøver å beskrive hvordan gode tekster angriper følelsessenteret, selv om man ikke nødvendigvis forstår hvorfor.

«Jeg blir rett og slett energisk og overalt - det smitter: Jeg får lyst til å skrive.»

Karakter: 8 av 10