Kjersti Bronken Senderud: Huset (Oktober, 179 sider )Svanesang?

Kjersti Bronken Senderud har tidligere skrevet flere diktsamlinger og en prosabok, og med «Huset» har hun skrevet sin første roman. Det er en slags punktroman, fragmentert, med korte kapitler og lange setninger, et rytmisk, poetisk språk. Romanen kretser rundt 23 år gamle Mia som bor på et sjømannshjem, sammen med en rekke andre mennesker på utsiden av storsamfunnet; noen er fattige, noen bruker dop, det er noen sigøynere. Mia har ikke mye kontakt med noen av dem, utenom den for leseren ganske anonyme Peter, som hun har et seksuelt forhold til.

Lolitas ambivalens

Men også Peter holder Mia avstand fra. Hun beveger seg rundt i huset og i byen, observerer, tar inn sollyset, regnet. Hun forsøker å skrive. Ofte befinner hun seg i et grenseland mellom den statiske, fredelige nåtiden, og en strøm av minner fra fortida. Det kan handle om foreldrene, om barndom, men det handler ofte om Bo, en eldre mann hun hadde et Lolita-forhold til, i altfor ung alder. Ambivalensen rundt dette forholdet og andre seksuelle erfaringer sliter i Mia.

Beskrivelsen av denne blandede tvilen, skammen og nytelsen er bokas sterkeste side. Mias følelser forblir like skjøre og usikre for leseren som de er for henne, i stedet for å gjøre seg opp en mening om relasjonene hun har eller har hatt til andre mennesker, forsøker hun tilsynelatende å flyte over dem, aldri komme for nære, aldri egentlig være til stede. De seksuelle erfaringene virker bare økende på tomhetsfølelsen.

Francesca Woodman

Omslaget på «Huset» viser et fotografi («Providence, RI») av den amerikanske fotografen Francesca Woodman. Kunstneren nevnes ved flere anledninger i romanen, hovedpersonen er opptatt av og forsøker å etterlikne fotografiene hennes. Woodmans kunst har en klar parallell til Mias situasjon, og en lesning av romanen opp mot fotografiene gjør førstnevnte til et betraktelig mer interessant verk. Woodman tok bilder av nakne unge kvinner, ofte i uklart fokus der kroppene forsvinner inn i bakgrunnen. Bildene er vakre og ubehagelige samtidig. Senderud har fanget både stemningen og tematikken fra Woodmans fotografier, i bildene og teksten finnes en stum desperasjon, undertrykt lengsel, verkene kommenterer identitetsprosesser, kvinnelig seksualitet, lyst og ensomhet.

Woodman tok selv livet av seg i en alder av 22. På denne måten har Mia akkurat overlevd sin heltinne, og stemningen i huset bærer også preg av at hun har trukket seg tilbake etter en vond tid, at hun er i en form for rekreasjon. På den andre siden; en av Woodmans serier heter Swan Song, et begrep som omtaler en siste opptreden før døden, eventuelt etter lang stillhet. «Providence, RI» viser nettopp en svane, og Mia forteller også om en periode da hun var stum. Slik blir det uklart hvor Mia er på vei; mot slutten eller mot noe bedre.

Distanse og nærhet

Ved å la teksten flyte, bruke repeterende elementer, ved stadig å kommentere lys og mørke og kroppens fysiske bevegelser og persepsjon, forteller Senderud noe som om distanse og nærhet, og om mørke traumer som kan tvinnes nesten umerkelig inn i en strøm av idylliske minner. Ofte synes jeg det blir for mye retningsløs tværing på Mia som tusler rundt og er fraværende, men så, midt i langdryge partier som dreier seg om det mest hverdagslige, kan Senderud hugge til med et ubehag som fungerer. Som her, på side 27:
«En vask henger på snora, det drypper av klærne, et langt blått skjørt, t-skjorter, en sommerkjole og en blomstrende bluse, drypper.

Når hun går inn gjennom dører, hender det at hun ser for seg kniver, de kommer bakfra, hun ser ingen mennesker, bare knivene, inn i ryggen.»

Det er en musikalitet i formen, og Senderud har mange effektfulle sammenstillinger («bluse, drypper», «bare knivene, inn i ryggen.»), romanen bør leses sakte for at en skal få utbytte av poesien i hver linje. Imidlertid synes jeg ikke alltid språket holder en god nok kvalitet til at det tåler all repetisjonen, all vektleggingen hver setning får i den luftige teksten. Regn, sollys, stikkende kniver, skogens grønnfarge er elementer som går igjen så ofte at de mister kraften sin, over 179 sider kunne jeg ønske meg mer bevegelse, større variasjon.

Det til side, er dette en roman med både dybde og tolkningspotensial.

Karakter: 6 av 10