Birger Rasmussen fra Oslogjengen er død

Birger Braathen Rasmussen døde torsdag den 6. desember 2007, 87 år gammel. Med det har nok en sentral motstandsmann fra Den andre verdenskrig forsvunnet.

Rasmussen ble født 23. august 1920 i Drammen og var i oppveksten blant annet aktiv speider. Det viste seg å bli viktig da han 21 år gammel bestemte seg for å dra til England for å bli med i motstandskampen mot tyskerne.

Han ble etter hvert fenrik i Kompani Linge og ett av 12 kjernemedlemmer i den norske sabotørgruppen «Oslogjengen». Motstandsmannen var med på ti store aksjoner med Oslogjengen fra mai 1944 til januar 1945 (se egen rammesak til høyre). I februar 1945 førte en alvorlig trefning med flere nazister til at han ble satt ut av spill for resten av krigen.

Historiker Arnfinn Moland leder Norges Hjemmefrontmuseum. Han forteller om en knallhard sabotør.

- Den beste karakteristikken har vel Birger Rasmussen kanskje fått fra britene som berømmet hans enorme «fighting spirit». Han var en utrolig flink og ikke minst tøff motstandsmann, det er en av de store som nå er borte, sier Moland til ABC Nyheter.

Moland kan konstatere at alle de siste vitnene fra Den andre verdenskrig er i ferd med å forsvinne.

- Vi mister historiske aktører på løpende bånd. Vi vil jo aldri få dem igjen og aldri lenger kunne høre deres vurderinger. Det er klart det er et kolossalt tap, mener Moland som er overrasket over den voldsomme interessen som stadig er for krigen.

- Det kom 25 bøker i fjor, nesten like mange i år. Krigen har fortsatt et skikkelig tak på publikum, det er egentlig det motsatte av hva jeg trodde skulle skje, sier museumsdirektøren.

Sistemann i gjengen

Gunnar «Kjakan» Sønsteby, som fyller 90 i januar neste år, er den siste i Oslogjengen som fortsatt er i live. «Kjakan» forteller til ABC Nyheter at Rasmussen gjorde mange bemerkelsesverdige ting, men at det er én sak han husker ham helt spesielt for:

- I 1942 gikk noen av Linge-gutta mot britiske SOE (Special Operations Executive - red.anm.). De nektet å gjøre mer hvis norske myndigheter ikke ble orientert, forteller han.

I boken «I hemmelig tjeneste - Kompani Linge sett med britiske øyne» (2001) forklarer Rasmussen hvorfor de protesterte:

«Vi var en gjeng på ca. 35 som trente på spesialjobber...Engelskmennene uttrykte helt klart at norske militære myndigheter måtte ikke kjenne til dette. 12 av oss aksepterte ikke en slik situasjon. Vi sa at vi gjør hva som helst forutsatt at norske myndigheter er informert.»

Ifølge Egil Brox, som står bak boken «Krigens Redsler» (2006), ble de 12 sendt av gårde til den skotske fjellheimen i fem uker. Det er svært dramatisk under en krig å motsette seg militære ordre, og Rasmussen skal ha fortalt Brox at det var en eiendommelig følelse først å ha satt livet på spill for å flykte fra Norge (sammen 27 andre i en gavlbåt som var lekk - red.anm.), for så å havne i en sabotasjetropp hvor sjansene for å overleve ble estimert som «minimale», for deretter å bli internert av dem som skulle lære dem opp.

«Du er verdens største idiot», skal han ha sagt til seg selv gjentatte ganger under interneringen og tenkte i etterkant at hadde de vært tyskere eller amerikanere hadde de nok blitt skutt. Men engelskmennene tok nordmennene inn i varmen igjen, satte en tykk strek over det hele og fortsatte opplæringen.

Aksjoner

Den 12. november 1943 hoppet Rasmussen sammen med Edvard Tallaksen og Armand Tønnes ut i fallskjerm over Aust-Agder, hvor de sprengte transformatorene ved Arendal Smelteverk (kjent som «Operasjon Company»). Etter sprengningen tok de seg til fots videre til en kontakt i Oslo. De brukte to uker på turen til Majorstua. Ifølge Brox skal de ha hatt ordre om å fortsette til Sverige hvis kontaktmannen ikke var å treffe.

- Han var heldigvis hjemme, opplyste Rasmussen tørt i intervjuer med Brox.

Tallaksen og Rasmussen fortsatte som sabotørpar og ble en del av «Operasjon Goldfinch» i desember 1943. Her drev de opplæring av Milorg-personell og tok i mot utstyr til hjemmestyrkene.

- Rasmussen utførte sabotasjeaksjoner, men var en strålende instruktør i tillegg, forteller Arnfinn Moland.

Men det var først i mai 1944 aksjonene startet for alvor, gjennom deltakelse i Oslogjengen. Samarbeidet mellom duoen fikk imidlertid en brå slutt da Edvard Tallaksen og Gregers Gram ble lurt av to tyske «desertører» den 13. november 1944. På Plasskafeen på Olaf Ryes plass i Oslo gikk de rett i en felle. Gram døde på stedet, mens Tallaksen ble tatt til fange. Han tok sitt eget liv 16 dager etter på Akershus festning. For Rasmussen var dette en skjebnesvanger hendelse på mer enn én måte. Gregers Gram erstattet nemlig Rasmussen som Tallaksens partner i siste liten før møtet med tyskerne. - En ren tilfeldighet, var Rasmussens kjølige karakteristikk mange år senere.

Stilte store krav
Egil Brox møtte motstandsmannen flere ganger de siste årene og oppfattet ham som både lun og kravstor.

- I mitt første møte med ham var han utrolig gjestfri, men stilte samtidig strenge krav i forbindelse med sine bidrag i boken (Rasmussen er én av fem personer omtalt i «Krigens Redsler»). Det var klar tale hele veien. Han var jo president i Norges Industriforbund etter krigen og som industrileder var han nok vant til å gi ordre, mener Brox som tror motstandsmannen aldri helt slapp taket i krigen:

- Etter at han var fylt 80 år, måtte han fortsatt snu seg på gaten for å se om det var noen som skygget ham fortalte han meg.

Og at sabotøren og motstandsmannen hadde hatt grunner til å være på tærne, kan denne historien fra hans siste trefning med tyskerne illustrere. Birger Rasmussen ble alvorlig såret i Fredensborgveien i Oslo i begynnelsen av 1945 og måtte flykte til Stockholm:

«De kom mot meg, den ene var frontkjemper...de to andre var fra Hirdens Bedriftsvern og utstyrt med rifler.....Da de var 3 m unna, trakk jeg pistolen og skjøt to skudd. To mann gikk rett i bakken, men før jeg rakk å skyte den tredje, klikket pistolen.

Og jeg husker at da han slang opp geværet, hadde jeg i brøkdelen av et sekund følelsen av at jeg var så svær at jeg fylte hele gårdsplassen. Så hørte jeg et veldig brak, og det neste jeg oppfattet var at jeg støttet meg opp på veggen og så en arm som hang og slang, og så skjønte jeg at armen var min. Skuddet hadde gått inn i brystkassa og ut gjennom ryggen....Så løp vi nedover mot et høyt gjerde. I gården nedenfor var det et vedlager, og jeg greide å hoppe opp på gjerdet og vrengte kroppen over og ramlet ned på ryggen på vedlaget og derfra ut til gårdsplassen, og så kom vi ut på gata.»
(«Oslogjengen», Jan Christensen, 2005)

Kilder:
* Wikipedia
* I hemmelig tjeneste - Kompani Linge sett med britiske øyne, Arnfinn Moland, 2001
* Oslogjengen - Europas beste sabotørgruppe, Jan Christensen, 2005
* Krigens redsler, Egil Brox, 2006

Se også saken: Aksel Hennie blir krigshelt