David Cesarani: Eichmann. Byråkrat og massemorder. Oversatt av Henrik Eriksen (Spartacus forlag, 597 sider).Bestialitetens byråkrat

Adolf Eichmann regnes for å være hovedarkitekten bak Holocaust og Det tredje rikets sjefsbøddel. Fra kontorstolen planla og organiserte han folkemordet på flere millioner jøder under andre verdenskrig. Eichmanns forhold til sine ufattelig grusomme handlinger har tidligere blitt framstilt som rent pragmatisk og profesjonelt, noe som har reist flere debatter rundt den menneskelige ondskap og i hvilken grad et individ kan holdes ansvarlig for sine handlinger når det er del av et politisk diktatur.

Nå gjøres den britiske historieprofessoren David Cesaranis Eichmann-biografi fra 2004 tilgjengelig i norsk oversettelse. I «Eichmann. Byråkrat og massemorder» prøver Cesarani å nedtone det mytiske skjæret som tidligere har hvilt over Eichmann, og i tillegg stille viktige spørsmål ved hvordan folkemordet på jødene i det hele tatt kunne skje.

Nøktern gjenfortelling

Vi følger Adolf Eichmann fra hans oppvekst som vanlig middelklassegutt i Østerrike - han spilte fiolin, trente jujitsu og var medlem av KFUM - fram til han som ung mann involveres i NSDAPs sikkerhetstjeneste SD. Her stiger han raskt i gradene og sitter etter hvert med hovedansvaret for logistikken bak deportasjonen av jødene. Etter Det tredje rikets fall følger vi en forfyllet, utstøtt og paranoid Eichmann på flukt til Argentina, før han i 1960 blir kidnappet av Mossad-agenter som henter han til Israel og stiller ham for retten. To år senere blir han dømt til døden og henrettet.

Cesarani går uhyre grundig til verks gjennom hele Eichmanns tidslinje. Han vil få med seg den minste detalj for å tegne et så fullstendig bilde av Eichmann som mulig. Vi får for eksempel detaljerte referat fra Eichmanns første jobbintervjuer, eksakte tall fra lokalvalgene i Oberösterreich i 1931 og seksjonsnumrene på Eichmanns ulike kontorer i SDs administrasjon. Informasjonstettheten kan nok til tider gå utover leseverdigheten, særlig om man ikke er noenlunde bevandret i krigshistorikk, men først og fremst er grundigheten i Cesaranis kildearbeid imponerende.

Man kan heller ikke beskylde Cesarani for å være spekulativ, voldsfascinert eller krigsfråtsersk, som enkelte krigsforfattere jo fort har en tendens til å bli. I stedet presenterer han Eichmanns historie på en nøktern og nedtonet måte. Han har også bevisst styrt unna, eller i følge ham selv sannferdiggjort, kvinnehistorier, myter og potensielt actionfylte episoder. Selv kidnappingen av Eichmann i Argentina er skildret kortfattet, referatpreget og med lite behov for å mane fram krimpotensialet i hendelsen.

Iskald massemorder

«Eichmann. Byråkrat og massemorder» blir likevel ikke omstendelig og tørr. Det skal jo noe til når historien i seg selv er så ufattelig grusom. Biografiens saklige tone har dessuten sin egen dramaturgiske effekt på leseren. Det er kvalmende og uvirkelig å lese om Eichmanns rasjonelle og praktiske overveininger i forhold til utplassering og henrettelse av jødene: Systematisk sender han hundretusener av mennesker i døden, som om han sorterer vekk møtereferater til makulering.

Gjennom hele boka stiller Cesarani også spørsmål ved filosofen Hannah Arendt og hennes teori om Adolf Eichmann. Arendt rapporterte som journalist fra rettsaken mot Eichmann på starten av 1960-tallet, og mente den tynnhårete og hverdagsgrå kontorrotta egentlig ikke var antisemitt, men et resultat av «banalitetens ondskap». Det vil si at han allerede fra barndommen av var kuet til lydighet av strenge foreldre, noe som senere i livet gjorde det naturlig for ham å underlegge seg de overordnede i diktaturets maskineri. Under rettsaken i Jerusalem prøvde også Eichmann å framstille seg selv som en uskyldig og uvitende brikke i nazi-byråkratiet. Eichmanns eget forsvar fikk Anrendt til å beskrive hans ondskap som hverdagslig, uten motiv og kun utført som en plikt pålagt fra høyere hold.

Dagens folkemord

David Cesarani mener Arendts analyse blir for enkel. Han er enig i at Eichmann var et produkt av byråkratiets ansvarspulverisering, men mener likevel at Eichmann var jødehater og fullt bevisst grusomheten i sine handlinger. Cesaranis hovedargument blir derfor å avvise at en massemorder genereres ut fra helt spesielle politiske system eller sære personligheter. Tvert i mot kan, i følge Cesarani, alle som blir utsatt for gal påvirkning handle på samme måte, «uansett om vedkommende levde i en demokratisk eller totalitær stat.»

Denne distinksjonen mellom Arendt og Cesaranis oppfattelse av Eichmanns ondskap er i og for seg interessant nok i seg selv, men kanskje viktigere fungerer den som et tankekors i forhold til dagens virkelighet. For som David Cesarani deprimerende nok avslutter sin bok:

«Nå, i det tjueførste århundre, i en verden oversvømt av flyktninger og ofre for etnisk rensning, hvor rasisme og fanatisme fremdeles er dominerende, mens folkemordets fotsoldater står til rette i internasjonale domstoler sammen med sine militære og politiske ledere, virker Eichmann mer og mer som en mann av vår tid. Gjennomsnittsmennesket som folkemorder.»

Karakter: 7 av 10