Menn for sin tid
Julian Barnes: «Arthur & George» (Aschehoug 2007, 511 sider)Menn for sin tid
Fyldig, velkomponert og dypt menneskelig portrett av Arthur Conan Doyle - og hans ukjente venn.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Sir Arthur Conan Doyle skulle bli en av Storbritannias største forfattere, og opphavsmann til verdens mest kjente detektiv: Sherlock Holmes. I romanen «Arthur & George» følger vi livet hans med parallellhistorien om en en mye mindre kjent mann: George Edalji.
De to møttes kun et par ganger, men Arthur skulle komme til å forandre Georges liv for alltid. Julian Barnes fletter livshistoriene deres sammen i en kronologisk fortelling som spenner fra Arthurs første minne, til hans storslagne minnestund i Albert Hall.
En uventet venn
Arthur og George kommer i kontakt etter at George, som er halvt indisk, i årevis har blitt utsatt for sjikane i hjembyen sin. Sjikanen - med truende brev, døde fugler i hagen, og denslags - når et toppunkt idet George blir mistenkt for en serie med grusomme dyredrap, og siden dømt for å ha buksprettet en stakkars ponni. Når Arthur får høre om Georges sak, setter han igang hele det mektige apparatet rundt seg for å gjenetablere Georges ære.
George og Arthur er hverandres rake motsetninger. Mens Arthur er en røslig, selvsikker og etterhvert verdensberømt eventyrer, er George spedbygget og innesluttet, han er en enkel mann som alltid har tatt til takke med det livet har lagt fram for ham. Som forsiktig barn har han verken venner eller leker: «(...) han har ikke engang hoppet paradis, og dukker hvis en ball kommer farende gjennom luften. Han er fornøyd med å leke broderlig med Horace, fredeligere med Maud, og enda fredeligere med hønene.»
I spennet mellom de høyst ulike livene deres tegnes det opp et bilde av Storbritannia ved skiftet mellom 18- og 1900-tallet, en verden romantisert for ettertida gjennom film og litteratur, men som på mange måter likner vår egen. Det var den følelsen av at alt er i ferd med å endres, som satt dypt i Arthur Conan Doyle. Det er den følelsen du sitter med nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Biografisk roman
Barnes portretterer George og Arthur og familiene deres med en dyp menneskelighet.
Tross disse menneskenes tilkortkommenheter har leseren alltid sympati for dem, og denne identifiseringen er avgjørende for bokas kraft.
Romanen er spennende nok; dyredrapene, sjikanen, rettssaken og mediehysteriet skildres som i en velskrevet kriminalroman, men det er Barnes evne til å fylle karakterene sine med liv som er avgjørende for romanens nerve.
Som tittelen med sin bruk av fornavn indikerer, er dette en bok der vi kommer nære innpå hovedpersonene, og Barnes har selvsagt diktet som han ville, men han har også tatt i bruk autentiske brev, aviser, kommusjonsrapporter, parlamentsforhandlinger, eiendomsregistre og Doyles egne skrifter i konstruksjonen av fortellinga. Det blir en hybrid av en roman og en biografi over Doyle og Edalji - og jeg blir gjerne med på det premisset.
Rasisme og religion
Julian Barnes - selv en av dagens største britiske forfattere - skriver så britisk som britisk kan bli; gammelmodig elegant, sirlig, nøyaktig utredende, tørt kommenterende og underfundig humoristisk. Fortellinga er briljant konstruert, den rulles ut som et landskap der tåken gradvis letter, og stadig flere detaljer kommer til syne. Barnes styrer teksten med stødig hånd; leder leseren erfarent gjennom historien.
«Arthur & George» er en fyldig roman, et bugnende eventyr med mørkere undertoner, all den tid den tematiserer fremmedfrykt og rasisme, menneskeverd, religion og sosiale skiller. Det er overflødig å videre kommentere aktualiteten i disse emnene.
Slik den spirituelt anlagte Sir Arthur Conan Doyle var overbevist om at sjelen hans ville forbli blant hans elskede etter hans død, blir også «Arthur & George» liggende og dvele i bakhodet etter endt lesning.
Jeg kan se for meg George spankulerende langs stranda i samtale med søsteren Maud, eller Arthur fornøyd tilbakelent med pipen sin. Virkelig gode bøker trenger egentlig ikke filmatiseres.
Karakter: 8 av 10
