Håkon Moslet: «TRBNGR – sagaen om denimfolket» (Gyldendal 2007, 546 sider)Obligatorisk lesning, lite underholdning

Samme kveld som jeg fikk Håkon Moslets Turbonegerbiografi, «TRBNGR – sagaen om denimfolket» i postkassa, traff jeg Holger fra Hamburg på fest. Holger er en musikkinteressert fyr og vi prøvde å finne en felles plattform å bygge samtalen på. Selvsagt kom vi ikke utenom Turboneger. Jeg tror folk flest ikke helt har tatt inn over seg at Norges største kulturelle eksportartikler gjennom tidene er stavkirker, Edvard Munch og en gjeng forstadsfyrer fra Kolbotn og Nesodden som har forlest seg på Nietszche.

Holger var litt lei hele Turbogreia. Han var spesielt lei Turbojugend, Turbonegers egen fanklubb, som kjennetegnes av sine karakteristiske denimjakker og en forkjærlighet for rock'n roll. Holger kunne fortelle om folk han kjente som var førsteklasses tapere, fikk ny tru på seg selv gjennom Turbojugend og ble selvsikre og krevende tullinger. Holger var lei dette, kanskje ikke så rart i og med at Hamburg er hovedsete for Turbojugend internasjonalt. Han merker det vel mer enn vi gjør her hjemme. Det var uansett på høy tid noen gjorde en biografi på Turboneger. Det er Holgers oppgitthet et eksempel på. Turboneger er stort. Boka burde kommet før, men den kom altså nå.

Turboneger, eller Turbonegro, har holdt på lenge. Jeg har to klare tidlige minner om Turbo, eller TRBNGR, som de het i begynnelsen. Det første er et konsertopptak med nåværende Aftenpostenjournalist og norsk pønkelegende Harald Fossberg på vokal. Det var vilt. Det var ustabilt, intenst og ikke minst utrolig fengende. Turboneger fjetret meg med sin soniske Stoogesrock. Jeg hadde ikke sett lignende.

Mitt andre tydelige Turbominne var en hjemme-alene-fest. Vi var vel 15 og Turbonegers debutalbum, «Hot Cars and Spent Contraseptives» ble flittig spilt på den tida. På denne plata er det en fantastisk «hidden bonus track». Turboneger fylte tomrommet på debuten sin med et 25 minutter langt lydspor fra en homsepornofilm hvor en sadistisk sheriff lever ut sin seksualitet på en innsatt. Vi digga da. Vi skjønte humoren. Siden da var Turboneger en «all time»-favoritt.

Det var alltid moro med Turboneger. Musikken fengte, tekstene var tidvis geniale og utrolig underholdene, men noe av det beste var turnedagboka som ble trykt som føljetong i nu nedlagte «Rock Furore». Jeg lo meg skakk av historier om bandbussen som ble sittende kilt under et trafikkskilt, hvordan Hank von Helvete ble nektet å gå på scena på sin egen konsert, av vaktene(!) og hvordan enkelte begynte å tisse blod – med rompehullet, etter mange lange netter på turne.

Unødvendig å si kanskje, jeg hadde store forventning til Moslets biografi. Han har jo et tyve år gammelt reservoir av alkoholindusert nihilisme å øse av. Jeg må derfor innrømme at jeg ble litt skuffet.

Bandbiografier er som regel mest underholdende i begynnelsen, når bandet er ungt og møter omgivelsene med en fandenivoldskhet bare übermennesker kan besitte. Det er da det skjer mest galskap, samtidig som de er undereksponert i media. Derfor blir historier fra gamle dager gull verdt for fans. Kanskje verdens beste bandbiografi er «The Dirt», om skandalerockerne Mötley Crüe. The Dirt er på sitt mest underholdene i begynnelsen og blir litt kjedelig når vi kommer til at medlemmene skal streite seg opp.

Jeg ble litt skuffa over at det var langt mellom latterbrølene i Moslets biografi. Dette skyldes hvordan forfatteren velger å vinkle boka innledningsvis. Det er nok av fantastisk materiale å ta av til å lage minst tre helafteners spillefilmer av - minst.

«Sagaen om Denimfolket» klarer innledningsvis ikke helt å bestemme seg om den bare skal ta for seg Turbonegers spede begynnelse, eller hele scenen de var en del av på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Det er utrolig interessant materiale og ære være Moslet for at han tar tak i denne nære og essensielle, men litt neglisjerte delen av norsk rock. Men han burde ha vært klarere på hva han ønsker å formidle. Jeg får en følelse av at den tåpelig undertittelen kom sent i skriveprosessen for å forankre det tematiske spriket.

«Hvor er det han vil nå da?» tenker jeg når Moslet i starten forklarer leseren hvordan amerikansk undergrunnsrock artet seg på 80-tallet. Det trengs ikke. Om du har en interesse av å lese en fem hundre siders bok om Turboneger er mye av det Moslet serverer unødvendig informasjon. Du vet det fra før. Jeg skjønner han brenner for emnet, men det blir for langt. Det blir for kjedelig. Det virker som om Håkon Moslet prøver både å skrive både for nyfrelste Turbojugend og oss som kjenner bandet fra gammelt av. Jeg får litt følelsen av å lese en hovedoppgave – alt skal med for å vise sensor at man kan.

Hovedoppgavefølelsen forsterkes også av at Moslet siterer andre bandbiografier direkte i lengre avsnitt. Det ødelegger flyten i boka og gir en fragmentert leseropplevelse sjangermessig. Dette går dessverre igjen utover i boka. Sitat brukes også flere ganger i ulike sammenhenger. Bi-personer kommer og går, ganske vilkårlig egentlig. Det hele virker uferdig. Håkon Molset forsetter også å forklare selvfølgeligheter utover i boka, for eksempel hva en Nightliner bandbuss er. Jeg synes også det er unødvendig å bruke en hel side på å si at kokain er morsomt, men gjør deg følelsemessig avstumpet. Det passer i Dagbladet, ikke i en bandbiografi.

«TRBNGR – sagaen om denimfolket» er på over fem hundre siden og kunne med fordel vært kutta ned hundre sider uten at det hadde gått ut over innholdet. Noen burde brukt en uke ekstra på å bearbeide materialet før det ble sent til trykkeriet.

Håkon Moslet har gjort en glimrende jobb med å samle inn og bearbeide informasjonen, så nettopp derfor er denne kritikken berettiget. Han har hatt et fantastisk materiale å ta av, så når det endelige resultatet blir litt blodfattig er det trist. En ting jeg gledet meg over når jeg leste boken er hvor tidvis presist og elegant Håkon Moslet distribuerer narrativet. Akkurat når jeg skal til å etterlyse noe, så dukker det opp. På slutten av boka gir Moslets en veldig fin beskrivelse av hvordan dagens Turboneger fungerer og gir leseren et innblikk i en bandverden som sjelden kommer frem i dagspressen.

Selv om Turboneger har en klar og tydelig ideolog i Thomas Seltzer, skulle jeg ønske det var viet litt mer tid på de andre bandmedlemmene også. Pål Pot Pamparius virker som en fantastisk rabiat karakter, men får bare en birolle. Jeg skulle også ønske de involverte fikk fortelle mer med egne ord om tingene som skjedde. Det funker veldig bra når Knut Schreiner får føre historien i lengre bolker.

«TRBNGR – sagaen om denimfolket» er nødvendig bok. Den er obligatorisk lesning for alle som har interesse for norsk rock og den er tidvis veldig underholdende. Det virker bare altfor uferdig og ubearbeidet.

En annen ting som trekker ned helhetsinntrykket er at det ikke er tatt med en komplett Turboneger-diskografi eller et stamtre over medlemmer gjennom historien. Håkon Moslet har gjort en stor jobb og har levert en fyldig bok, men den mangler fandenivoldskhet. Hvorfor får vi ikke vite hvem som innledet et seksuelt forhold til den transen i Ullevålsveien, for eksempel?

Alle biografier kan ikke være «The Dirt» heller, men «TRBNGR – sagaen om denimfolket» kunne vært det nærmeste vi har i Norge. Jeg tror derfor ikke dette blir den eneste Turboneger-biografien som vil bli skrevet.

Karakter: 4 av 10

Flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur