Bård Torgersen: «Det siste dyret» (Oktober 2007, 182 sider)Se en annen vei

Av Eirik Kydland

Bård Torgersens debutroman, «Alt skal vekk» fra 2005, handlet om personlig undergang. I all stillhet gikk et menneske til grunne, mens verden utenfor trallet av gårde som om ingenting var hendt.

I Torgersens nye bok, «Det siste dyret», er det omvendt. Her er det verden som raser sammen rundt føttene på hovedpersonen, uten at han får det med seg. Han er rett og slett for opptatt med seg og sitt.

Lukker øynene

Vi møter forfatteren Thomas Strand, som med tiltagende frustrasjon leter etter inspirasjon for å få ut oppfølgeren til sin kritikerroste debutroman. Han reiser til Danmark på ferie. Jobber foran PCen om natta. Ja, han holder seg til og med borte fra familien på julaften for å få ro til å skrive.

Men kreativiteten sitter i klem mellom familieforpliktelser, et stressende forventingspress og en overnaturlig varm og klam høst. Og i stedet for å ta tak i livet sitt, blir Thomas virrende tafatt rundt i en slags misfornøyd mellomtilstand. Han får verken skrevet eller vært til stede i verden.

Så mens undergangen kommer trampende mot ham, fly styrter, atomreaktorer sprenges og varmen er uutholdelig midt i desember, lukker bare Thomas øynene og krøller seg sammen som et barn under dyna.

Punkspråk

I forbindelse med den glimrende debuten «Alt skal vekk», uttalte Torgersen at han som forfatter var inspirert av punk og hardcore. Han hørte visstnok på Jr Ewing og Black Flag mens han skrev, noe man også merket på språket. Det var effektiv og kompromissløst, men likevel fullt av kraft og følelse.

Torgersen skriver fortsatt kortfattet og drivende, selv om tempoet nå er noe roligere og stemningen hakket mer lummer. På sitt beste klarer han også i «Det siste dyret» å stappe både såre observasjoner, spydige meldinger, humor og underlighet inn i noen få setninger. Han har åpenbart et godt øye for detaljer, og lader elegant små hendelser fra hverdagen med betydning. Her er det flere vakre og renskårne sekvenser, som for eksempel når Thomas og kona ser utover Oslo og sammenligner byen med gravstøtter.

Dessverre sitter ikke skriftriffene til Torgersen like godt denne gang, som de gjorde i debuten. Deler av historien er rotete strukturert og alle de hverdagslige hendelsene føles ikke like megetsigende. Enkelte av de korte kapitlene passer liksom ikke helt inn i fortellingens framdrift, noe som gjør at den til tider halter i overgangene og føles litt fragmentarisk.

Til helvete

Til gjengjeld skaper Torgersens komprimerte stil flere tidshopp og åpne rom i teksten som gir en rekke mulige lesninger.

Det ligger for eksempel mye interessant symbolikk i Thomas’ møte med doplangeren 50 Cent, som hevder han er en flyktning fra Nigeria på flukt fra politiet. For mens verdens forfall skulle kunne by på plenty av tematikk for en viktig roman, prøver Thomas i stedet å finne inspirasjon i 50 Cent. Ved å la dealeren med de svulmende muskler og skuddsår i magen bo i kjellerboden, tror Thomas at han har funnet en kime til noe autentisk, eksotisk og farlig som han kan bruke i sin nye bok. I stedet for å møte verden, kan han holde den fanget i sin egen kjeller, tenker kanskje Thomas.

Helt til det plutselig viser seg at den eksotiske hasjselgeren egentlig er fra Jessheim. Morsomt!

I tillegg vil nok mange lesere kjenne seg igjen i Thomas’ følelse maktesløshet i forhold til verdens grusomheter.

[J]eg orket ikke høre på nyhetsreporterne som nå sikkert svermet i vernedrakter rundt den brennende reaktoren, la ut om all jævelskapen som ventet oss alle. Det kunne være det samme. Jeg kunne ikke gjøre noe fra eller til.

Mediekritikken her er også lett å bite på, og Torgersen skriver tørrvittig om hvordan mediene utnytter en hver tragedie til egen fordel, i stedet for å forsøke å forandre utviklingen. Relevant og aktuelt, for all del, men om det fungerer som god litteratur er et annet spørsmål.

Dette er også mitt største ankepunkt ved Torgersens nye roman: At politikken og poesien lever litt for mye side om side, i stedet for å fungere som i en symbiose. Politikken tråkker noen ganger poesien litt på tærne, og vice versa.

Den virkelige verden

For mens «Alt skal vekk» både maktet å si noe dystert om samfunnet vårt og samtidig fungere som en fengslende og rørende historie, sliter jeg med å bli følelsesmessig engasjert i Thomas’ kamp. Jeg føler ikke med ham, kommer ikke innpå ham, i alle fall ikke før mot slutten. For all del, man må jo ha et hjerte av aske om man ikke lar seg bevege av en mann som har mistet alt.

Problemet er bare at Thomas ikke har blitt utsatt for noen prøvelser. Han har bare vugget litt tilfeldig rundt i verden, ubesluttsom og uoppmerksom. Gjort ting halvveis, foretatt noen dumme valg.

Og når Thomas omsider blir rykket ut av sin klamme apati og står med byen smadret rundt anklene sine, lurer jeg egentlig på: Skulle jeg føle med Thomas, eller tenke at han tross alt fikk som fortjent?

Samtidig kan kanskje en slik reaksjon være en interessant effekt ved «Det siste dyret»? En slags understreking av romanens hovedpoeng. Et varsko? Måten Thomas beveger seg gjennom livet på er jo hverdagslig og velkjent. Det kunne vel vært deg eller meg det handlet om. For er det ikke skrekkelig lett å se en annen vei? Mest innover mot seg og sitt. I stedet for utover, der verden virkelig er.

Og så, vips, så er det for sent.

Karakter: 6 av 10

Anmeldelsen er skrevet av Eirik Kydland

Flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

Londonstaner

Glitrende alvor

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur