En forbannet borgerjournalistikk?

Av Kristine Löwe

- Dekningen fra Burma ville vært bedre om den ble utført av profesjonelle utenrikskorrespondenter, og ikke, som i stor grad var tilfelle, av borgerjournalister, sa Phillip Knightley , en av nestorene i britisk undersøkende journalistikk, til en forsamling journalist studenter ved Lincoln University sist uke.

Kommentaren hans kom etter at borgerjournalister til tider var de eneste som ga verden inntrykk fra innsiden av Burmas lukkede grenser.

Anerkjente aviser som The Sunday Times har bygd hele artikler rundt observasjonene til burmesiske bloggere, og ustødige videoer og bilder tatt på mobilkamera har flimret over skjermene til kanaler som BBC og CNN.

Internett er overvurdert

Denne massive eksponeringen av øyenvitnerapporter gjort tilgjengelig via Internett til tross: i Dagens Næringsliv kunne vi lese at «Internettets rolle i krig og konflikter er overvurdert».

Kilden til denne observasjonen er Rune Ottosen, professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo (ingen lenke tilgjengelig).

Da hadde nettets rolle i formidlingen av inntrykk fra Burma allerede blitt ubehagelig nok til at Burma-juntaen kuttet innbyggernes nettforbindelse.

Burmas offisielle kilder la skylden for de voldsomme konfliktene på «politiske opportunister» støttet av «mektige land» og kritiserte internasjonale medier for å «spre løgner» og ha en fiendtlig agenda.

Agenda-drevet journalistikk

Kynikere vil kanskje si at tradisjonelle medier med sin forkjærlighet for dramatikk og konflikt, også har sine agendaer å pleie. Men gitt ambisjonene om en balansert dekning, er det ikke uproblematisk for tradisjonelle medier hvis det skulle vise seg at de benytter seg av materiale fra kilder, i dette tilfellet øyenvitner, som ikke er representative eller kan verifiseres.

Til tross for dette tankekorset, er det borgerjournalister, og ikke profesjonelle journalister som har stått ansvarlig for de mest pålitelige rapportene og den mest troverdige informasjonen når det gjelder menneskerettighetenes kår, ifølge organisasjonen Reportere Uten Grenser.

- Kan vi slå av en prat?

Men en ny virkelighet hvor journalister buker sosiale nettverk og blogger for å finne de mest autentiske øyenvitnerapportene fra en konflikt, byr på store etiske utfordringer.

Den rystende studentmassakren på Virginia Tech tidligere i år, var kanskje det store «gjennombruddet» for «øyenvitnejournalistikken».

Amerikanske studenter har nettferdigheter og - ressurser mange bare kan drømme om, og bildene og inntrykkene som strømmet ut fra blogger og studentwebsider sjokkerte en hel verden.

Vel så sjokkerende var hvordan tradisjonelle medier prøvde å huke tak i studentene som blogget om opplevelsene sine. Journalister fra flere av verdens mest anerkjente medier la igjen desperate kommentarer i bloggernes kommentarfelt med bønn om å ta kontakt umiddelbart for eksklusive intervjuer.

- Jeg vil gjerne slå av en prat med deg om denne forferdelig hendelsen, var et av de mange eksemplene på den fremferden som fikk mange bloggere til å reagere. Det er nok en vanlig journalistfremferd etter store tragedier, men på nettet blir alt så mye mer synlig.

Stiliserte eller ekte inntrykk

Bruk av øyenvitnerapporter, som i Burma-dekningen, reiser også et rent kvalitetsspørsmål, som Knightley var inne på.

Kanskje er det også et generasjonsspørsmål.

David Lee, journalist student ved Lincoln University og en del av de vi kanskje kan kalle «YouTube-generasjonen», presenterer problemstillingen slik :

- Her er valgmulighetene dine: kjedelige, langdistanse bilder av en konflikt med voice-over og deretter et stillbilde på kamera, eller, bilder fra innsiden av konflikten som fanger hver følelse i inngående – men nødvendig – detalje.

Per i dag reiser tradisjonelle mediers bruk av øyenvitnerapporter, eller «borgerjournalistikk», mange vanskelige spørsmål om etikk, verifisering og grenseoppganger, men få tror vel at trenden ikke har kommet for å bli?

Hva synes du?

Kristine Löwe er freelance journalist og blogger om nye medier.