Beirut – «The Flying Club Cup» (4AD/Playground)Vakkert!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I 2005 tok den da 19 år gamle Zach Condons enmanns-indie-folk-band Beirut indie-verdenen med storm (i den grad det kan oppstå storm i indie-verdenen) med albumet «Gulag Orkestar». Plata var inspirert av omtrent like store porsjoner østeuropeisk folkemusikk og The Magnetic Fields, for denne tidløse og særegne folkpopen er beint fram fantastisk lytting,Til glede for oss alle er Condon tilbake med ei ny plate, som bærer tittelen «The Flying Club Cup».
Og Beirut skuffer ikke. «Gulag Orkestar» ble utløst av alt Zach så og hørte på en reise rundt i Europa, og den eklektiske unge mannen har latt tradisjonell europeisk musikk prege «The Flying Club Cup» også. Imidlertid har vi nå flyttet oss litt lenger vestover, for denne plata er mer inspirert av fransk musikk enn av sigøynermarsjer. Ukulele og mandolin har denne gangen veket litt for trekkspill, flygelhorn, harpsikord, orgel og en skokk andre instrumenter. Condon har uttalt at han med denne plata utforsket ukjente instrumenter og teknikker, men det høres ikke akkurat ut som han er usikker. Talentfull liten rakker, det der.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenStilvariasjonene mellom «The Flying Club Cup» og «Gulag Orkestar» er imidlertid bare nyanser, og ikke minst er Condons karakteristiske, teatralske sangstil like tilstede denne gangen også. Han crooner som en blanding av Rufus Wainwright og The Magnetic Fields' Stephin Merritt. Wainwright er også naturlig å nevne i forbindelse med arrangementene. Owen Pallett (som også har jobbet med Arcade Fire) har nemlig skrevet strykerarrangementer på flere av låtene, noe som bidrar til å gjøre dem til nydelige popkomposisjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom låtskriver er virkelig Zach Condon begavet. Tekstene er ganske enkle, men melodiene er storslagne og dramatiske, uten at de blir symfoniske og slitsomme. «Nantes» sparker i gang ballet med tekstlinjene «It's been a long time, long time now / since I've seen you smile» sunget i en av de mest vemodige og bittersøte melodiene jeg har hørt. Dette gir en god pekepinn om hva som er i vente, for «The Flying Club Cup» er gjennomgående preget av vemod, en kombinasjon av romantikk og tristesse som kombinert med instrumenteringen gjør at man ser for seg scener fra bakgårder i mellomkrigstidens Sør-Europa. Eller spaghetti-scenen i Lady og Landstrykeren, hvis man virkelig skal være klissete romantisk.
Artikkelen fortsetter under annonsen«A Sunday Smile» og «Guyamas Sonora» står ikke mye tilbake for åpningslåta, og er glitrende søndagspop. En liten overraskelse dukker opp i den fine «Cliquot», der Owen Pallett synger «What melody will lead my lover from his bed / What melody will see him in my arms again». Og Rufus Wainwright og The Magnetic Fields-referansene styrkes ytterligere. Av andre store låter kan nevnes den litt Sufjan Stevens-aktige «In the Mausoleum» og den nydelige valsen «Cherbourg». I sistnevnte låt kommer den første tekstlinja fra «Nantes» tilbake, som for å understreke den gjennomgående stemningen i plata.
Kort sagt er dette en knallfin plate. Condon la lista høyt med den forrige plata, men han klarer forsyne meg å følge den opp med stil. Mye av dette kan tilskrives at arrangementene denne gangen er enda mer dynamiske og dramatiske mye takket være Owen Palletts bidrag. Hvis du ikke er redd for litt teatralsk, romantisk og svevende pop er det bare å plukke opp dette flotte albumet!
