Bruce Springsteen: «Magic»Springsteen i storform

Artikkelen fortsetter under annonsen

ABC Nyheters spaltist og plateanmelder, Tom Skjeklesæther, mener at Bruce Springsteen har gitt ut sitt beste album på 20 år.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I oktober 1980 stod jeg i kø, lang kø, utenfor en platebutikk på Manhatten i New York. I den hustrige tirsdagsmorgenen var stemningen på topp. Jeg befant meg sammen med noen av Bruce Springsteens mest dedikerte fans, hans hjemmepublikum fra Det Store Eplet og fra New Jersey. Sammen ventet vi på at dørene til platebutikken skulle åpne og at vi alle skulle kunne legge vantene våre på The Boss (på denne tiden var Bruce virkelig The Boss for oss gutta) sitt nye album, «The River».

Vi visste at Bruce og hans elskede E Street Band denne gangen skulle helle av overflødighetshornet. «The River» var et dobbeltalbum og det hadde gått to år siden mannen hadde sluppet det mørke, dystre og bitvis vanskelige albumet «Darkness on the Edge of Town».

I tiden mellom de to utgivelsene hadde punk/ new wave snudd opp ned på musikkinteressene for mange tyve-åringer. Rocken var ikke lenger utelukkende dominert av superstjerner som lot hår, nykker og stormannsgalskap vokse uhemmet. Idealet var snarere en skinnjakkebekledd slyngel med lavthengende gitar, gjerne fra bakgatene, nettopp i New York. På tross av at han allerede var millionselgende rockstjerne på denne tiden, befant Bruce & co seg på den rette siden av gjerdet. Han var på vår side.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammen med Tore og Pål hadde jeg reist hele veien til Detroit for å oppleve fenomenet, for å få blåst ørene av meg av den voldsomme, Spectoreske lyden fra E Street. Vi fikk vår Bruce-ilddåp i ugjestmilde Koba Hall i Motor City. Som debutanter på Bruce-ball tok det oss tid å forstå at bu-ingen før konserten ikke var misshagsytringer, men bare tusenvis av stemmer som varmet opp sine Bruce-rop.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvfølgelig var opplevelsen magisk, og like selvfølgelig var vi alle tre uteksaminerte Bruce Vitner, som gikk fra dør til dør, da vi kom hjem til Norge igjen.

Vi hadde et halvt år på oss til å overtale alle tvilere, ingen måtte gå glipp av Bruce Springsteen da han for første gang kom til Norge, til Drammenshallen i mai 1981.

Linjene over er, forsøksvis, destillert nostalgi. Den utløsende årsaken er Bruce Springsteens nye album, «Magic», ute i det som måtte være igjen av platebutikker, på Manhatten eller i Halden, denne uka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den gode nyheten er denne. Roy Bittan spiller bare piano og orgel på «Magic». Det betyr at noen har rullet sammen mannens synth-tepper og båret dem på loftet, i hvert fall for denne gangen. I de tyve årene som har gått siden utgivelsen av Bruce siste storverk, «Tunnel of Love» (1987), har nemlig platene gjennomgående vært dyppet i synth/ keyboardsmarinade som rett og slett har gjort dem slitsomme å høre på. (Bittan har vel ikke skylda for all elendigheten, Bruce permiterte jo E Street Band første gang i 1989).

Men da bandet kom tilbake på post 9/11-plata «The Rising», var synthen koblet til og resultatet ble pompøst og udynamisk.

I mellomtiden har Bruce, med hell, ikke minst i forhold til sitt norske publikum, vært et annet sted. Fjorårets suksess med «The Seeger Sessions» viste seg å være en svært velllykket omkjøring for Springsteen. Både platene og konsertene var oppvisninger i den elleville spillegleden som brakte Bruce til topps i overgangen 70-80-tall. Selv om det ble gjennomført med andre musikere og til dels annen instrumentering enn det E Street Band skilter med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Min ti år gamle sønn, Springsteen-fan siden konserten i Spektrum i mai fjor, spiller åpningskuttet på «Magic» på repeat. Han mener at «Radio Nowhere» høres ut som en bra, ny Green Day-sang!

«Magic» er ladet med noen av de beste sangene Bruce har skrevet på mange år, det er catchy refrenger og det er overlegent ensemble-spill fra E Street Bands lutrede veteraner. Selv Clarence Clemmons tåkelur-saksofon er der den skal være, den oppleves igjen som integrert del av helheten, ikke som en irriterende, ubuden gjest, slik den etterhvert gjorde før.På plusssiden er også at Bruce bruker stemmen sin både mer variert og mindre eksaltert enn på mange år.

Det går ikke ann å gjenskape 1980. Hverken for Bruce eller for noen av oss andre. Den naive spiriten som preget oss da, den urealistiske troen på at rock´n´roll kunne forandre verden, er avhengig av så mange faktorer at en revival neppe er rundt svingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det gir en god følelse, nå når dritt-året 2007 går mot slutten, at «Magic» er en slik Bruce Springsteen & The E Street Band-plate jeg har håpet på, siden «The River».

Plata avsluttes av et hemmelig spor, dedikert til Bruce venn og partner gjennom de siste 23 årene, Terry Magovern, som døde 30. juli. Bare Bruce, noen sparsommelige instrumenter og noen ord fra hjertet: «Terry, when they built you brother, they broke the mold..».

Karakter: 8 av 10

Les flere plateanmeldelser her