ABC Nyheter

Først av alt: «Tre grep og sannheten» er massiv. Bokas over tre hundre sider med detaljerte skildringer fra en subkultur som på sitt meste besto av et par hundre kvisete ungdommer, kan virke avskrekkende for noen og en hver. Det er dessuten alltid en fare for at en slik bok blir for intern, særlig når den er skrevet av en insider som Mathiesen. Dette kunne altså fort blitt en mimrestund for de få som så Hærverk spille konsert på Bøler ungdomsklubb i november 1978, og en nostalgitrip for et par gammelpunkere som nå sitter dresskledd på et eller annet kontor.

Men heldigvis har Trygve Mathisens bok potensiale til å nå et publikum godt utover de spesielt interesserte musikknerder og tidligere svirebrødre fra punkklubben Lysthuset.

Dekadent skvalder

For det første er punkens ringvirkninger betraktelig større enn det punkmiljøet i Oslo noen gang har vært, noe som gjør «Tre grep og sannheten» relevant også utenfor punkekultusen. Punken har hatt en enorm innvirkning både på moter, design, populærmusikken, ungdomskulturen og kunsten.

Dette er lett å glemme, fordi påvirkningen fra punken har blitt en innbakt del av vår virkelighetsoppfatning. Et av Mathiesens hovedargument i boka er nettopp å peke på punkens viktige innflytelse på både samfunn, kultur og musikk.

Derfor blir ikke «Tre grep og sannheten» bare en utklippsbok med interne røverhistorier, men også en analyse over punkens påvirkning på ettertiden.

Mathiesen legger også stor vekt på det han mener tok drepen på punken, nemlig den politiske venstresidens omfavnelse av en i utgangspunktet apolitisk subkultur. Politikken aviste i lang tid rock og punk som dekadent ungdomsskvalder, før de mot slutten av 70-tallet tok punken til seg som en del av ungdomsrekrutteringen. Dette skapte sinne blant en del opprinnelige punkere, men bidro samtidig til at punken og dens spilleglede spredte seg utover landet.

Flom av informasjon

Boka er så fullstappet med opplysninger at man innimellom må legge fra seg boka for å rydde opp i knollen. Alt og alle skal med, det virker ikke som om Trygve Mathiesen har villet unnlate noe som helst i sin historiefortelling.

Vi får blant annet vite når og hvor «pønk» ble skrevet med «ø» offentlig i Norge for første gang, hvor mange sidetall det var i andre nummer av Fredrikstads første punkfanzine og navnet på den gravide vokalisten i fusion-bandet Ruphus.

Det presenteres også nye bevis i debatten rundt hvem som egentlig ga ut den første norske punksingelen («[...] det låt likevel mer heavy enn punk av Subway Suck», «[...] det er vanskelig å definere Noregs Punklag inn blant norske punkartister. De var allerede etablerte og skruppelløse i forhold til å lure både konsumenter og presse», og så videre og så videre.)

Likevel ødelegger ikke bokas overveldende mengde av informasjon for leservennligheten, om man bare behandler den som et oppslagsverk. Den kronologiske kapittelinndelingen gjør det enkelt å finne fram til de delene av punkhistorien man måtte være mest interessert i.

Man kan for eksempel velge bort den noe kjedsommelige gjennomgangen av fanzinekulturen til fordel for herlige skildringer fra åpningen av Oslos første punkklubb (som ble lagt død 24 timer etter oppstarten), interne stridigheter i Tromsøs punkmiljø og historier om hvordan de kortklipte punkerne til stadighet havnet i klinsj med hasjrøykende hippier og teds med fettsleiker.

Boka er for øvrig lekkert illustrert med en oppsiktsvekkende samling arkivfoto, konsertbilder, gamle avisutklipp og plateomslag.

Fortsatt punker

Mathiesen skriver i en personlig og likefram tone. Ttil tider kan man høre tydelige ekko fra den unge fanzineskribenten som skrev ut sin frustrasjon på slutten av 70-tallet. Han har fortsatt en aggressivitet i språket, på godt og vondt. På sitt beste skriver Mathiesen morsomt, lite selvhøytidelig og drivende, men blir enkelte ganger overivrig og forvirrende subjektiv i forhold til formatet.

Samtidig underbygger Mathisen sin egen skildring av det som skjedde i løpet av disse tre årene, ved hjelp av kommentarer fra andre som var til stede i nøkkeløyeblikk. Harald Fossberg (Hærverk, fanzinen City Rockers og nå Aftenposten) slipper til med flere hysteriske betrakninger, men også punkskeptikere, journalister og moteeksperter får komme til ordet.

Dette skaper bredde i Mathiesens personlige historieskriving, selv om kildehenvisningene nok ville stått til stryk ved et universitet. For eksempel er det irriterende å ikke få vite om uttalelser stammer fra gamle fanzineutdrag eller intervjuer som Mathiesen har gjort i forbindelse med arbeidet med denne boka.

«Tre grep og sannheten» er et smalt og modig bokprosjekt, som Trygve Mathiesen har klart å gjøre relevant, lærerikt og underholdende. Hans arkeologiske arbeid er imponerende og den personlige stilen kler bokas innhold godt.

Om man i tillegg løser opp lesingen med samleplata «Anarki og Kaos» og romanene «Sukkersug» av Sverre Knudsen (The Aller Værste) og «Anarchy in Åmot» av Sturle Brustad (The Generators), får man et fargerikt og uhyre interessant inntrykk av det meste som skjedde da punken kom til Norge mot slutten av 70-tallet.

Karakter: 7 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

I Guds navn

Femti års ensomhet

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Musikk

ABC Nyheter Kultur