Julia Scheeres: «Jesusland» (Spartacus 2007, 355 sider, oversatt av Erik Ringen)I Guds navn

Dokumentaren «Jesus Camp» har gått et par ganger på tv i det siste. Filmen dokumenterer sjokkerende forhold ved barneleirene til amerikanske kreasjonister. Det er en grusom dokumentar.

Julia Scheeres' biografi «Jesusland» beretter om enda verre tilstander.

Annenrangs barn

«Jesusland» er den prisbelønte journalisten Julia Scheeres fortelling om oppveksten i en svært religiøs familie på 1970- og 1980-tallet. Foreldrene tilhører en kalvinistisk menighet, og fikk flere barn før de bestemte seg for å adoptere to gutter.

Det de ikke visste, var at guttene var svarte - ikke en ubetydelig faktor på landsbygda i Indiana. Da dette kom for dagen, var det for seint å angre, og foreldrene tar de to guttene til seg som deres annenrangs barn. Guttene må bo i kjelleren og utsettes for grov fysisk avstraffelse, som de hvite barna aldri opplever.

Rasisme

Denne boka handler om rasisme og religiøs fanatisme, men også om ukuelig kjærlighet mellom Julia og David, den yngste adoptivbroren.

Etter som de vokser opp og trangen til å leve sitt eget liv blir større, vokser foreldrenes trang til overstyring tilsvarende. For et par unger som bare vil høre på rockemusikk, flørte litt med det motsatte kjønn og kle seg i de siste jeanstrendene, blir foreldrenes trangsynte religionsutøvelse stadig vanskeligere å tolerere og etterfølge.

I tillegg kommer rasespørsmålet. Det hvite, kristne samfunnet familien er en del av, er gjennomsyret av hverdagsrasisme. Julia tar den noe forvirrede lillebroren sin i slike ting som å forsøke å klippe skill i det krøllete håret sitt. Hun føler brorens smerte på kroppen; i mangel av støtte fra den øvrige familien, er det bare de to. De er ett, også når det kommer til fargen: «De bare hater oss fordi vi er svarte,» sier Julia.

Vold og hjernevasking

Situasjonen i hjemmet blir snart uutholdelig, og å lese Scheeres beretninger sender tankene til Jeffrey Eugenides' (fantastiske) roman «The Virgin Suicides».

Det er noe med den klaustrofobiske stemninga som skapes av for mye ungt livsmot og hormoner, undertrykt og fordekt under ett tak, med redselsfulle resultater.

Etter noen dårlige forsøk på å kjempe imot, beslutter David og Julias foreldre å sende barna til den kristne forbedringsanstalten Escuela Caribe i Den Dominikanske Republikk.

Og det er her det virkelige helvete begynner. Skolen driver rå propaganda, ondskapsfulle skremselstaktikker og hjernevasking, hverdagen er preget av vold og avstraffelser.

Beholder gangsynet

Boka er skrevet i presens, et grep jeg er usikker på hvor godt jeg liker. Det begrenser rommet for refleksjoner til fordel for enkle beskrivelser av typen «hun gjorde slik og han gjorde slik,» som det er mye av.

Temaene som tas opp kontekstualiseres i liten grad, og språket er enkelt og rett fram. Historien er hjerteskjærende i seg selv, og trenger egentlig ikke et språk som understreker det med patos. Verre er det at språket i oversettelsen til tider virker litt oppstyltet, og at det er flere stavefeil i den norske versjonen.

Mest påfallende ved boka er Julia Scheeres hardnakkethet: Gjennom hele oppveksten og oppholdet i forbedringsanstalten beholder hun utrolig nok kontrollen over sitt eget hode. Det er klart for henne at de voksnes religiøsitet er usunn fanatisme og at det finnes noe annet, noe bedre.

«Jesusland» er rystende lesning. Du leser ikke denne boka for den store språklige opplevelsen, men pløyer gjennom den med store, vantro øyne, fordi du ikke vil tro det du leser, men likevel ikke kan unngå å ta det til deg.

Karakter: 6 av 10

Flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

Femti års ensomhet

Langs galskapens akse

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur