Kjær innvandrer får mange navn

Mange satte kaffen i halsen da nyheten kom om en sensasjonell ny norsk sprinter som vant en internasjonal 100 meter. Det var nok ikke plasseringen som førte til kaffesøl, men mannen selv. Norsk? Han? Leserbrevskribentene over det ganske land kastet seg over tastaturet for å hyle mot månen i forbitrelse over at N’Dure ble omtalt som nordmann.

«Gambiskfødt nordmann»

Sportsjournalistene viste stor fantasi i omtalen av N’Dure:

Aftenposten og Dagsavisen omtalte ham som «den gambiskfødte nordmannen», mens NRKs nettsider skrev at han var «norsk» gambier – altså ikke helt «ordentlig» norsk. Men når mannen klinket til, het det hos NRK: «Det er første gang en nordmann vinner 100 meter i et Golden League-stevnet».

Ingen har kalt ham «neger» så vidt jeg kan se foreløpig.

Negerdebatten er på langt fra over. Det er ikke mange månedene siden politiet sluttet å bruke ordet i sine registre. Men hva man da skal si i stedet? Politiet jobber intenst med dette, men de har ennå ikke gjort det selvfølgelig – spørre dem det gjelder.

Undersøkelsen som nylig ble offentliggjort fra Sør-Trøndelag politikammer viste at 20 prosent ikke var enig i at ord som «svarting», «pakkis» eller «guling» var diskriminerende og ikke måtte benyttes. Ikke derved sagt at hver femte politimann løper rundt og roper «svarting» til folk, men det indikerer at språk er et område der mye jobbing gjenstår.

I dag har vi fått nok en sak, og ikke overraskende er det politimester Truls Fyhn i Tromsø som uttaler til pressen at det må være helt greit at politimenn bruker ordet «neger» om afrikanere. «Det er et helt akseptabelt ord, og rasismebegrepet har etter hvert fått et helt meningsløst innhold» sier han til Bladet Tromsø, og videre: «Jeg klarer ikke å være med på de språklig politisk korrekte holdningene. Jeg er meget var på dette.»

Det er flott at vi har «vare» politimestre i Norge, men kanskje Fyhn kunne vært like vár i sin omtale av minoritetsbefolkningen også?

«Neger med toget »

Da Nordlandsbanen ble åpnet på 60-tallet kunne Aftenpostens førsteside fortelle: «Første tog til Bodø i dag - neger var med».

Svart mann på toget var en nyhet på 60-tallet og neger var for Aftenposten et nøytralt ord. Samme avis var tidlig ute med å fjerne ordet fra sine spalter og begrunnet det med hensynet til dem som ble omtalt. Det er faktisk ikke vanskeligere enn det. Hensynet til dem som blir omtalt.

Det finnes mange ord for kvinner, og vi menn velger våre ord med omhu når vi omtaler kvinnelige kollegaer. Vi forlanger ikke å si hva vi vil, fordi vi tenker på konsekvensene av det vi sier.

I våre hjemlige språkdebatter er det et voldsomt fokus på hva man har «rett til» eller «lov til» å si. Ingen kan nekte noen å si neger, men når man vet – og det vet de aller fleste nå i 2007 – at afrikanere blir såret over å bli kalt neger – hvorfor skal man da pukke på å fortsette å si det?

Mange ord har dødd ut. Når jeg var liten var det mennesker som ble kalt dverger. I dag forklarer Norsk Interesseforening for kortvokste at «dverger» finnes i eventyr og ikke i det virkelige liv.

Det er lenge siden norskinger var kritthvite alle sammen. Man kan like det eller ikke like det – det betyr ingenting.

I 2007 har norske menn og kvinner alle tenkelige hudfarger og kanskje de etter hvert kan få lov å bli nettopp det – og bare det – norske menn og kvinner.