Linde Hagerup: «Ikke sant» (Damm 2007, 152 sider)Langs galskapens akse

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan leser du en roman som hele tida insisterer på at det den forteller, er jug?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Ikke sant» heter Linde Hagerups andre roman, og tittelen oppsummerer greit det fortelleren Tina farer med: en hel masse løgn. Fortellerens upålitelighet understrekes stadig indirekte og skaper både et stort tolkningsrom og ren forvirring. Og dette kløende ønsket om å få vite hva som egentlig foregår.

Jeg kommer tilbake til det.

Presisjon og uhygge

Tina lever ifølge seg selv i selvvalgt isolasjon i en leilighet i Berlin. Hun velger å ikke forholde seg til tid, til mennesker.

Fra begynnelsen av framstår hun som reflektert og pertentlig. Boka er skrevet i en omstendelig, gammelmodig og nesten irriterende snusfornuftig stil: «Raffinementet i denne uttalelsen slo meg øyeblikkelig; sosialisering og etterforskning samlet i en eneste setning som åpnet veien til fortsettelsene og beveget materien i riktig retning.»

Det viser seg snart at Tina ikke har fullt så god kontroll som hun ønsker å gi inntrykk av. Det hintes om medisiner, om et opphold på Ullevaal. Vi får små drypp fra hennes tidligere liv: et problematisk forhold til en mor, en tillitsvalgt onkel og en bror, Thomas, som Tina virker å ha en usunt inderlig relasjon til.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tina har altså isolert seg fra alle, men plutselig en dag kommer den prostituerte Tanja brasende inn i leiligheten og livet hennes.

Tanja er på flukt fra hallikene sine, og Tina tar henne til seg som en søster. Det som starter som et omsorgsfullt vennskap, får snart ekstreme tendenser. Først gradvis, så plutselig blir det klart at Tina har alvorlige problemer med å forholde seg til andre mennesker. Tanja blir nøkkelen som åpner Pandoras eske, og ut raser et skred av ukontrollert atferd. Tina er fandenivoldsk, kjærlig, manisk og voldelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hagerup får fram endringene i Tinas sinn, de tynne linjene mellom galskap og kontroll, med fin presisjon og i stram, enkel form. Boka er samtidig sår og vittig, hele tida med en dunkel undertone som innimellom skaper en direkte uhyggelig stemning.

Beskyttende galskap

«Ikke sant» er en historie om menneskesinnet i vranglås, om muterte former for kjærlighet og den ødeleggende ensomheten, det dypt menneskelige behovet for nærhet og de katastrofale følgene av mangelen på nettopp dét.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er beretningen om et menneske som er analysert i stykker og som fortsetter å analysere seg selv - helt blottet for virkelighetsorientering. For Tina blir galskapen en beskyttende kapsel. Hun lever med og i den, kjemper ikke imot, men lar seg svøpe i selvbedragets kraft.

Dette er ikke den første romanen som er skrevet om et ensomt og ustabilt vesen som svever rundt i isolasjonen, og det er en relativt spinkel fortelling. Likevel; boka er godt skrevet, rykker meg ikke ut av stolen på noen måte, men fyller tilfredsstillende sitt eget format.

Hva skjedde, egentlig?

Ved en uklar slutt på en film eller en roman, tar man seg gjerne i å lure på hva som egentlig skjedde, eventuelt hva som skjer videre. Vi forventer en kontinuitet, en avklaring, slik vi ville gjort i virkeligheten.

Sannheten er selvsagt at det ikke skjedde mer enn du kan lese inn i det, det skjer ingenting videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Hagerups bok er slutten (som forøvrig kommer vel brått på) svært uklar; på en måte som peker tilbake på hele fortellingen og understreker muligheten for at hele handlingen kan ha vært oppspinn.

Og straks har jeg lyst til å vite hvordan det virkelig henger sammen, men jeg tar meg i det: Styrken i denne fortellinga er nettopp hvor lite hensyn som tas til hva som er «virkelig», og hva som er «ikke sant».

For slik innvies leseren i Tinas hode: der finnes ikke disse skillene.

Karakter: 6 av 10

Les flere litteraturanmeldelser i ABC Nyheter:

Finsk fjernsynsteater

Tro, håp og ensomhet

ABC Nyheter Litteratur

ABC Nyheter Kultur