Framtidsvisjon med datostempling

Hvor gode argumenter trenger man for å overbevise noen om at de fortjener å kunne slå kloa i noe gratis?

Det er kjernen i den pågående debatten om illegal nedlasting og såkalt fildeling på nettet. Valget mellom å kunne tilegne seg noe gratis eller å måtte kjøpe det.

Lek med følgende tanker: Ølflaskene du vanligvis betaler svindyrt for på super'n registreres ikke av strekkodetelleren om du rister på flaska før du setter dem på rullebeltet. Bensinstasjonsautomaten lar deg fylle tanken gratis bare du kjenner den riktige koden. Hm...

Vi vet hvilke ytterligheter folk kan gå til bare noe er billigere enn det normalt er. Vi har sett stormløpet ved inngangene til varehus når det er salg. Hadde folk virkelig kunne bære ut det de hadde lyst på, gratis, hadde vi blitt vitne til sider ved den menneskelige karakter vi ikke liker å tenke på.

Det er der vi befinner oss når det gjelder dagens nedlastingssituasjon. Det er til og med enda verre.

Sannheten om illegal nedlasting er at det er en RWK-problemstilling. RWK er kort for «Rich White Kid». Illegal nedlasting er i alt vesentlig grad tyveri som gjennomføres av skammelig rike ungdommer i vesten. Ungdommer som har råd til både stadig ny teknologi og stadig raskere bredbåndsforbindelse.

Det er for øvrig ogå et tankekors at man i forbindelse med illegal nedlasting fra nettet overhodet bruker ordet gratis. Virkeligheten er jo egentlig at man betaler noen andre enn de man tradisjonelt må betale når man kjøper musikk eller film. Kostnadene ved å holde seg oppdatert med hardware og online-kontakt er, som vi alle vet, betydelige og konstante.

Å påberope seg et Robin Hood-image i forbindelse med illegal nedlasting er likevel først og fremst groteskt frekt.

Det lastes ikke ned spesielt mye musikk og film til verken flyktingeleirene i Darfur eller til fjellene i Afghanistan. Vi snakker i altoverveiende grad om forbruksmønsteret til unge mennesker som nærmest vasser i penger.

Plateprisene i Norge er sannsynligvis de laveste i Europa. De har i realiteten stått på stedet hvil siden lenge før internett begynte å gjøre seg gjeldende. På tross av dette er plateprisen gjenstand for et konstant gnål som av mystiske årsaker ikke rammer andre typer kulturvarer og forbrukervarer. At husprisene i Norge går i været med tyve prosent i året, oppfattes for eksempel som et sunnhetstegn for norsk økonomi. En gjennomsnitts plate solgt i Norge ligger ikke mye høyere enn hundre kroner.

Jan Omdahl mener platebransjens forretningsmodell snart går ut på dato. (Foto: Scanpix)

Det er fortsatt moms på plater, i motsetning til på bøker. Likevel kan du erstatte ditt eksemplar av Grateful Deads «American Beauty» for under prisen av et par pils på puben, om du skulle komme i skade for å tråkke den i stykker. Ikke nok med det, du får også en oppgradert versjon, med seks bonusspor, remastret lyd, et velskrevet essay og et utvalg tidligere upubliserte bilder. Altså ikke en kjip pocketutgave, slik tilfellet er når du kjøper en litteratur-klassiker billig.

I en artikkel i Dagbladet tidligere i år skrev Jan Omdahl at platebransjens forretningsmodell er i ferd med å gå ut på dato. Det vil si at den vanligste måten å omsette musikk på, via CD-salg, er dømt til undergang.

Omdahl har rett i at vi vil se en gradvis overgang til at musikk distribueres via nettet. En løsning platebransjen ikke har noe i mot. Enklere og billigere distribusjon er selvfølgelig også i platebransjens interesse. Men jeg er overbevist om at overgangen vil ta vesentlig lengre tid enn teknologi-fundamentalistene ønsker og tror. En platebutikkeier her i Halden har opplevd en økt etterspørsel etter CDer det siste halve året. I tillegg til at vinyl-salget går i været. Det er fortsatt slik at mange ikke føler at de har betalt for en fullverdig vare ved å laste ned.

Det er derfor på sin plass å minne om at en overveldende del av musikkomsetningen fortsatt foregår via CDer (96 prosent i 2006), i et omfattende distrubusjonsnett som sysselsetter, bare i Norge, tusenvis av mennesker. Det betyr, her og nå, at plateselskapene har en vesentlig interesse i, og ansvar for, å holde hjulene i gang i denne udiskutable virkeligheten. Både i forhold til sin egen inntjening, i forhold til artistene de forvalter opphavsretten til, og altså, inntektsgrunnlaget til en ikke ubetydelig arbeidstakermasse.

Man kan reflektere over følgende scenario: At Omdahls arbeidgiver, Dagbladet, i dagens situasjon, hadde sendt ut utvetydige signaler om at de arbeider intenst for å bli kvitt alle sine kommisjonærer og utsalgssteder, fordi ledelsen i avisa hadde vært av den oppfatning at papirutgaven som forretningsmodell hadde gått ut på dato.

Denne artikkelen er den andre i en serie som har som siktemål å bringe på banen andre perspektiver i debatten om illegal nedlasting, kampen om opphavsretten og fremtidens musikkbransje, enn de som målbæres av teknologi-fundamentalistene. Les første del her.