Robert Burås er verdt en pris

Sist onsdag stod jeg sammen med tusenvis av rockfans og overvar gitaristen og låtskriveren Robert Burås venner og kollegers musikalske hyllest på Øya-festivalen i Oslo. På en storskjerm ved siden av scena ble det vist et fotografi av Robert, i hvit dress, med gitaren hengende over skuldra og med utstrakt hånd. Fotografen hadde fanget Roberts unike spirit med kirurgisk presisjon.

Med Roberts tragiske bortgang har norsk rock mistet både sin viktigste gitarist og sin aller mest talentfulle brobygger. Beviset for Roberts posisjon som gitarist er dokumentert på en et knippe CDer og en DVD, beviset for hans enestående raushet og evne til å skape vennskap fylte avisene i dagene etter 12. juli.

Norsk rock bør sørge for å hedre Roberts minne ved å opprette en Robert Burås-pris under Alarm- eller Spellemannprisen, som bør gå til et musikkmenneske som holder Roberts rolle som brobygger i hevd.

Her er minneordene jeg holdt for Robert under begravelsen i Sofienberg kirke torsdag 20. juli:

Jeg stod på samme sted som jeg står her nå, for to og et halvt år siden, i begravelsen til faren min. På tross av at jeg var forferdelig glad i ham som alltid hadde støttet meg, uansett hvilke sprell jeg hadde funnet på, så innebar begravelsen til far, som var over 80 år da han døde, en logikk som har med livets gang å gjøre. Det var mulig å forholde seg rasjonelt til det triste og vonde som hadde skjedd.

Det er helt annerledes å stå her i dag. Roberts bortgang oppleves BARE som helt uforståelig. Så forferdelig, at om det skulle finnes en Gud, så kunne det være fristende å be ham om å bli med utenfor.

Robert ble født 12. august 1975, på samme dag i måneden som min yngste sønn, Edvard Dylan. Edvard er en stor fan av Robert, av Madrugada og My Midnight Creeps, han var umåtelig stolt av at han kjente Robert, og han gledet seg storveis til at My Midnight Creeps skulle spille på Down on the Farm i begynnelsen av august.

Jeg ble kjent med Robert for nesten ti år siden. Jeg fikk høre en demo med et band som for meg var helt ukjent. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri hadde hørt noe lignende. En stakket stund trodde jeg at jeg var utsatt for et komplott, at noen hadde tapet et etablert band og prøvde å få meg til å gå på limpinnen. Hvor var det skjulte kameraet?

Dette inntraff akkurat da vi hadde bestemt oss for å legge ned BEAT, etter nesten tyve år i en tøff rockjournalistbransje. Det gikk opp for meg at vi kom til å gå til historien UTEN å kunne skrive om, uten å kunne hype, det som åpenbart var det mest talentfulle rockbandet noen sinne.

Det eneste vi kunne få til var å spørre bandet om de ville spille på BEATs gravøl.

Det ville Abbeys´s Adoption, som var et av flere navn som bandet opererte under, før forfatteren Øystein Wingård Wulf kom opp med navnet Madrugada.

Dette gravølet skulle vise seg å bli skjebnesvangert for både Robert, Sivert, Frode, Jon og meg, for i løpet av natten spurte Robert meg om jeg kunne tenke meg å bli bandets manager.

Det var tyve år siden jeg hadde påtatt meg en slik jobb, og åpenbart var det nok til at jeg hadde klart å glemme hva forpliktelsen innebar.

Min gamle Mercedes varebil ble beslaglagt som bandbil og utover våren 1998 skjedde ting i rask rekkefølge. Sommeren '98 skrev vi platekontrakt med Virgin records og Per Erik Johansen på panseret av en bil i en av bakgatene rundt Oslo Børs. Valget av signeringsted var klart Springsteen-inspirert og naboskapet til Børsen har, som vi alle vet, vist seg å være profetisk. Madrugada har vært norsk rocks sikreste aksje siden, og resten er i sannhet rockhistorie.

I de to-tre årene jeg var Madrugadas manager, var jeg, ikke overraskende, bandets altmuligmann. Jeg husker spesielt at Robert og jeg kjørte rundt på kryss og tvers ute på Lysaker, for å finne frem til en adresse der Robert skulle plukke opp en gitar han hadde kjøpt. Da vi omsider fant frem var Robert som en femåring som slapp inn på julenissens verksted.

Jeg husker også flere kvelder vi satt ute i vår leilighet på Skøyen og tråklet oss gjennom rockhistorien. Jeg spilte blant annet musikk av et par, på det tidspunket helt glemte 80-tallsband, The Gun Club og The Rain Parade. Det sier alt om hvor målretttet denne gjengen fra Nord-Norge er, at Madrugada og Robert senere har samarbeidet med nøkkelmedlemmer fra både Gun Club og Rain Parade.

I det hele tatt har Madrugada lykkes med å knytte kontakter med og å berøre mennesker også utenfor Norge, på en måte som vi ikke finner paralleller til. Såvel tusenvis av menige rockfans, som andre musikere og journalister.

Jeg siterer fra Pierre Perrones minneord om Robert, på trykk i engelske The Independent på mandag 16. juli:

«The long, dark winter nights in Scandinavia mean musicians there are often more technically accomplished than their British or American counterparts. Robert Burås, the mercurial guitarist with the Norwegian rock band Madrugada, spent his teens practising five hours a day and developed a fluid style and bluesy sound that became a trademark of the group.»

Videre.

«With his red curly hair and sideburns, Burås cut a distinktive figure. Ostensibly the most rock´n´roll member of the band, he was generous, very personable and lived for music.»

I fjor høst fylte fotografen Raymond Mosken og jeg femti år. Vi hadde bursdagsfest i Honky Tonk låven på Gribsrød gård og vi hadde satt opp utstyr for jamming.

Robert og forfatteren/journalisten Herman Willis ankom, noe forsinket, med privatsjåfør fra Oslo. De forklarte den sene ankomsten med at de hadde sittet oppe hele natta og laget presanger. Raymond og jeg fikk hver vår vinyl-utgave av den første My Midnight Creeps-plata og Willis essay-antologi, Den Tarpeiske Klippe.

Utover natta entret Robert scena og jeg vet at ingen som var til stede kommer til å glemme hans innsats. Vi vil alle ha et bilde på netthinnen av Robert sprellende på rygg, mens han klemte det som var mulig ut av en kassegitar. Tine, min samboers kassegitar. Edvard lar aldri en anledning gå fra seg til å påpeke at det var nettopp den gitaren som Robert spilte på på Gribsrød i fjor høst.

I årene som har gått siden jeg var manager for Madrugada har jeg hatt spesielt god kontakt med Robert. Han kom på besøk til Halden, bare for å sitte og juge og høre på musikk. Siste gang han var på besøk var i slutten av april. Han kjørte ned for å få med seg en konsert med amerikanske Robert Gordon, og han overnattet på en madrass på stuegulvet mitt. Robert var alt annet enn en snobbete rockstjerne og jeg vet at han alltid vil bli husket som en likandes kar på puben Siste Reis i Halden.

Jeg vet også at Robert hadde så alt for mye ugjort og at han etterlater seg et stort fremtidig hull, på bokstavene B & M, i platesamlingen.

Det har vært en sommer med uvanlig mye nedbør så langt. Det er fullt mulig å tenke at naturkreftene har forstått hva som skulle komme til å skje den 12. juli 2007.

Som en av Roberts store forbilder, bluesgitaristen Elmore James, formulerte det:

«The Sky is Crying». «Himmelen gråter».