Circus Maximus: «Isolate» (Frontiers/Bonnier Amigo)Dominerer manesjen

Da Circus Maximus debuterte i 2005 med platen «The 1st Chapter» tok de en hel metallverden på senga. Bandet fremsto umiddelbart som ferdig utviklet, med en musikalitet og en låtskatt de fleste «konkurrentene» kunne misunne dem. Selv hadde jeg hatt gleden av å se dem opptre på gode gamle Smuget en god stund før plata ble sluppet, og således oppdaget potensialet. Platen blåste likevel skallen av meg og ble en av de mest spilte på anlegget det året.

Det er ingen lett oppgave å følge opp en så sterk debut. Der materialet til forgjengeren var foredlet over tid, uten stress og deadlines, har bandet denne gangen hatt et visst press på seg. Jeg har inntrykk av at plateselskapet gir gutta relativt fritt spillerom, men forventningene fra omverdenen er likevel skyhøye. Dessuten snakker vi her om perfeksjonister som har egne standarder de ønsker å leve opp til. «Isolate» er uansett hvordan man ser det et svært imponerende produkt.

«Isolate» er et konseptalbum som handler om en kar som sitter innesperret i et rom med polstrede vegger. Historien hans er naturlig nok ingen lystig affære, og bandet har komponert variert musikk som står godt til tekstene. Det starter med en dør som smeller igjen og lytterne blir tatt med inn i isolatet. Circus Maximus balanserer det ekstremt tekniske materialet opp mot lettere tilgjengelige hardrocklåter, men fellesnevneren er uansett melodien. Michael Eriksens vokallinjer er fantastiske, mannen har en stemme som tåler sammenligning med alle. Gutta som trakterer instrumentene ligger også på et meget høyt nivå, særlig vil jeg fremheve brødrene Truls og Mats Haugen på henholdsvis trommer og gitar. Bandet som helhet låter veldig samspilt og har oversikt nok til å begrense seg der det kreves.

Det er vanskelig å plassere Circus Maximus i én bestemt bås, antageligvis til bandets store glede. På sitt tyngste og mest progressive er det naturlig å sammenligne med band som Dream Theater og Symphony X, mens det i andre partier er åpenbart at gutta har hørt mye påQueensrÿche. Særlig herr Eriksen, som til tider virkelig er i Geoff Tate- klasse. Når uttrykket er nærmest hardrock hører jeg spor av andre skandinaviske band som Pretty Maids, Royal Hunt og TNT. Enkelte vokalmelodier minner mye om Tony Harnell. Sluttproduktet er likevel 100% Circus Maximus.

Samtlige ni spor på «Isolate» er bra. Åpningen med «A Darkened Mind» og «Abyss» er rent av fantastisk; refrenget på sistnevnte har festet seg som epoxy i hjernen min. «Wither» og den kule hardrocklåta «Arrival Of Love» får også ekstra plusspoeng, men det er likevel 13-minutters eposet «Mouth Of Madness» som tar kaka. Dette er et verk som inneholder alt en låt i progsjangeren skal inneholde, og mer til. Enkelte partier her får hårene til å reise seg i ærbødighet. Klasse!

«Isolate» beviser at Norge leverer i verdensklasse i flere stilretninger enn black metal. At Circus Maximus har klart å tangere debutens kvaliteter er mer enn noen kunne forvente, og det bærer bud om at dette bandet kommer til å levere mye kvalitet i årene som kommer. Senere i år kommer Pagan's Mind også med nytt album, så dette blir et fantastisk år for fans av progressiv metall.

Karakter: 9 av 10

Les flere plateanmeldelser her