Det siste, lille sykkelhåpet

Det har vært snakket om at sykkelsporten endelig har skjønt alvoret. Antidopingarbeidet virker mer troverdig enn tidligere, og det kan godt hende at årets Tour de France er det reneste på flere tiår, slik mange hevder. Ulempen er at det først og fremst sier noe om hvor ille det har vært tidligere. Sannheten er at årets utgave er i ferd med å ende opp i ren skandale.

I går ble ble det kjent at forhåndsfavoritten Aleksandre Vinokourov avla positiv dopingprøve da han vant lørdagens temporitt. Nyheten kom noen timer etter at mannen i gul ledertrøye, Michael Rasmussen , hadde gjort situasjonen enda vanskeligere for seg selv på en pressekonferanse med å demonstrere at han har vært på flukt fra dopingkontrollørene. Her kom han med en forklaring som ikke holdt mål knyttet til en advarsel fra det internasjonale forbundet (UCI), mens både Antidoping Danmark og det danske sykkelforbundet etterpå så grunn til å korrigere andre opplysninger han kom med.

Skulle vært utestengt

Kort og godt en svart dag for dansken, som også fikk klar beskjed fra sjefen for rittet om at han ikke ville ha fått starttillatelse hvis det for to og en halv uke siden hadde vært kjent at han hadde fire advarsler for brudd på meldeplikten.

Jeg er slett ikke sikker på at Rasmussen får lov til å fullføre årets Tour de France. Han vil uansett ikke være noen verdig vinner. Uavhengig av hva som skjer med dansken, vil ikke årets ritt kunne reddes. Et mer grunnleggende spørsmål er om sykkelsporten kan berges ut av krisen?

Ja, det er et håp. Men det vil kreve enorme ressurser, og tiltak som innebærer at UCI får en del intern motstand. Gårsdagens avsløring i Astana gir inntrykk av at doping fortsatt kan være organisert i deler av lag. En del vil nok stritte mot den jakten som nå må intensiveres.

Poenget er at sykkelsporten ikke har råd til å la være. Her kommer fem tiltak:

1. Flere og bedre tester

UCI skryter av stort antall kontroller, men antallet må opp - først og fremst utenfor konkurranse. Aleksandre Vinokourov ble riktignok tatt i en konkurransetest, men slike tester er egentlig IQ-tester hvis vi skal tro Victor Conte, mannen bak den store BALCO-skandalen for noen år siden. Han begrunnet påstanden sin tidligere i år med at en utøver som er så dum at han tas i konkurranse, må være mentalt retadert.

Alternativet er ren panikk. Bloddoping kan ha vært det eneste alternativet Vinokourov så for å realisere drømmen om å vinne Tour de France. Vi så noe tilsvarende med Floyd Landis i fjor. Derfor må konkurransetester fortsatt gjennomføres.

Likevel: Når Michael Rasmussen bedyrer sin uskyld og viser dette med at han er blitt testet 14 ganger siden starten av Tour de France, sier dette svært lite om han er ren ettersom grunnlaget legges FØR rittet. Det er da syklistene doper seg.

2. Mer effektiv meldeplikt

Derfor må syklistene innordne seg klarere regler for meldeplikt som Verdens antidopingbyrå (WADA) innførte i 2004, men som ikke fungerer bra nok ennå. Blant annet er det i en rekke land og idretter så som så med sanksjonering når reglene brytes. På pressemøte i går ble det igjen bekreftet at Michael Rasmussen har mottatt fire advarsler.

Videre har han opptrådt underlig når det gjelder lisensen. Han har sin lisens i Monaco, der han for tiden har hjemmeadresse. Ikke noe antidopingbyrå i fyrstedømme har møtt opp hos Rasmussen. Det gjorde man heller ikke i Mexico der Rasmussen har fått utdelt sin lisens i en toårsperiode. Dette gir inntrykk av at utøvere kan minipulere systemet, noe UCI og WADA må sette en stopper for.

3. Strengere straffer

I dag er to år maksimumsstraffen for dopingbruk. Når WADA nå reviderer sitt regelverk, vil det trolig bli vedtatt at man kan sanksjonere strengere. I en idrett som sykling, der utøverne kan tilhøre verdenstoppen til de er 40 år, bør dette være en opplagt løsning. Livstidsutestengelse virker for tøft, men tre eller fire år kan være fornuftig.

Straffen må kombineres med økonomiske sanksjoner. Før årets Tour de France ble rytterne tvunget til å signere en kontrakt som blant annet innebar at lønn for ett år måtte tilbakebetales. Michael Rasmussen var den siste som signerte kontrakten.

4. Straff flere enn utøveren

Det kan ha sett ut til at den organiserte dopingen er på vei ned i den forstand at hele lag er involvert (Astana er nok et unntak). Det er imidlertid ingen grunn til å tro at sykkelryttere opererer på egen hånd. De har med seg helsepersonell eller andre som sitter med den nødvendige innsikten. Disse må straffes minst like hardt som rytterne.

5. Bedre koordinering

Tour de France har avdekket mangelfull koordinering mellom ulike instanser som nasjonale og internasjonale antidopingbyråer, nasjonale forbund, og ikke minst mellom de store rittene og det internasjonale forbundet (UCI). I går gikk Tour-direktør Christian Prudhomme ut og kalte UCIs arbeid en fiasko. Her må opplagt WADA komme sterkere på banen.

På sikt er det å håpe at antidopingarbeidet kan føres på en annen måte; at man kan forebygge ved å drive informasjon og bygge opp en ny kultur mot doping. I øyeblikket ser det imidlertid ut til at det først og fremst må drives jakt på de som jukser. Noe annet nytter ikke.

For internasjonal sykkelsport er igjen i krise.

Les også kommentaren: Dopingspråk som utøverne skjønner

Les mer om doping på www.sportsanalyse.com

Les også Hanstads tidligere ABC Nyheter-kommentarer